COCHLEA IMPLANTAT
- Det er helt urealistisk å tro at man blir normalt-hørende etter CI-operasjonen, sier overlege Ola Lind i denne artikkelen, der han forteller om selve inngrepet og hva som kreves etterpå.

Bakgrunn
I sneglehuset i det indre øret er der 15.000 sanseceller. Disse har kontakt med 30 000 nervefibre som samles i hørselnerven. Hørselnerven har forbindelse inn til hjernestammen, hvorfra det går nervebaner oppover til selve storhjernen. Ved døvhet forsvinner sansecellene i det indre øret. Som en følge av dette reduseres antall nervefibre, men noen blir alltid igjen. Er det da mulig å bruke disse igjenværende fibrene til noe?
Joda, hvis man stimulerer en nerve, får man sansefornemmelser. De fleste har vel en eller annen gang slått albuen mot en skarp kant og kjent at det kribler i fingrene. Trykker man forsiktig på øye-eplet, vil man få en lysfornemmelse. Så man trenger ikke nødvendigvis sanseceller for å få en sanse-fornemmelse. Og så er det det at man ikke trenger absolutt all tilgjengelig informasjon for å få et helhetsbilde. I underholdnings-programmer på TV viser man av og til et tildekket bilde av en person. Så åpnes luker slik at deler av bildet gradvis blir synlig. Enkelte er fenomenale og skjønner hvem det er nesten med en gang, mens noen av oss må få åpnet hele bildet før vi skjønner at det var Gro Harlem Brundtland. De som aldri har sett Gro, vil imidlertid ha problemer. Slik vil noen kunne ane helheten selv om de bare ser litt av den. Og med trening, går det lettere. Går vi tilbake til hørselorganet, ser det ut til at vi kan klare oss uten sanseceller og vi kan klare oss uten alle nervefibrene.

Forsøk med strøm
Den første som forsøkte å stimulere hørselorganet var Volta (som enheten Volt er oppkalt etter). Han la ledninger inn i begge øreganger og satte på strøm. Like før han besvimte, mente han at han hadde hørt lyd. I 1936 gjorde man forsøk med strømstimulering nær øret, og de som ble stimulert fikk lydopplevelse. Det første forsøket med implantasjon på en døv pasient ble gjort i 1957. Denne pasienten fikk med seg rytmen i språket og fikk hjelp til munnavlesning. Implantasjonen var bare midlertidig, det var først i 1960 at man torde å la en ledning bli liggende permanent inn mot det indre øret.

Gundersen først i Norge
I Norge var det professor Gundersen i Trondheim som gjorde de første implantasjonene tidlig på 80-tallet. Vi har fortsatt pasienter som går rundt med slikt utstyr og faktisk har nytte av det. I dag gjøres operasjoner for cochlea implantat på Rikshospitalet i Oslo og Haukeland Sykehus i Bergen. Totalt sett er det i verden i dag omlag 30.000 døve som har fått utført cochlea implantasjon. De fleste benytter et australsk system, Nucleus, men det produseres også systemer i USA, Frankrike og Østerrike. I Kina og de tidligere østblokklandene finnes det mere hjemmegjorte systemer.

CI som radiomottaker
Et moderne cochlea implantat består av fire deler. Innenfor huden ligger det en radiomottaker som er koblet til en ledning som går inn i selve sneglehuset. Ledningen består av inntil 20 forskjellige elektroder som kan stimulere forskjellige deler av gjenværende hørselnerve. Radiomottakeren mottar signaler fra en liten antenne som ved hjelp av en magnet ligger utenpå huden. På selve øret er der en liten ørehenger med mikrofon som tar opp lyden. Lyden kan ikke sendes direkte inn, men må en tur ned til en boks på størrelse med en sigarettpakning som man bærer i beltet. På forsøksstadiet har man også systemer som bare bæres på hodet.

Prøvestimulering
For å finne ut om det er nok nervefibre som kan stimuleres, gjør man vanligvis en såkalt prøvestimulering. Den som skal undersøkes får lokalbedøvelse i øregangen, man setter en nål inn gjennom trommehinnen slik at den står i veggen på sneglehuset. Deretter kobler man til strøm og man finner ut om pasienten hører lyd. Dersom årsak til døvheten er overrivning av hørselnerven etter f.eks. en skade, vil det ikke gå noen signal innover, og man vil ikke høre lyd. Hele prosedyren tar under en halv time. I noen tilfelle kan åpningen i snegle-huset være grodd igjen. Da blir det vanskelig å legge inn ledning, og det tas alltid spesial-røntgen av det indre øret før operasjon.

Operasjon = ca. tre timer
Selve operasjonen foregår i full narkose og tar omlag tre timer. Dette er vanlig operasjonstid for de alminneligste øreoperasjonene. Det legges snitt bak øret, det bores ut en grop for mottakeren, mellomøret åpnes bakfra, og ledningen stikkes inn gjennom en av de naturlige åpningene i sneglehuset som kalles det runde vinduet. «Alt» kan naturligvis gå galt ved en operasjon. Det kan bli problemer med narkosen, man kan komme borti den store ansiktsnerven, balanseorganet og hjernehinnene. I praksis er dette så sjeldent at vi ikke regner med at noe galt skal skje med ellers friske personer. Dog: er der en resthørsel på et øre, må man regne med at den forsvinner ved operasjonen. Øresus og svimmelhet er fenomener som varierer betydelig fra tid til annen, og det er vanskelig å gi noe entydig svar på hvordan disse tilstandene vil reagere på en operasjon.

Kan ikke bli normalt-hørende
Etter en til to måneders ventetid kan man begynne å legge på den ytre delen. Implantatet stilles inn, og man kan begynne treningen. Noen vil «høre» med en gang, andre igjen får bare inn støy, men etter endel trening vil de fleste få hørselsfornemmelse. Noen vil si at lyden høres naturlig ut, mens andre synes den er metallisk eller unormal på annen måte. Så begynner treningen, og man får faktisk mere og mere nytte av implantatet i løpet av de første årene. Vi er forsiktige med å love for mye til de som ønsker operasjon. Vi sier at de vil få hjelp til munnavlesning, at de vil få lydkontakt med omverdenen og at eget talespråk ofte vil bli bedre. Det er stor variasjon i nytten av operasjon. De aller flinkeste klarer å snakke i telefon dersom det dreier seg om kjent stoff, men ikke alle blir slike «stjernepasienter». Det er helt urealistisk å tro at man blir normalt-hørende, det er urealistisk å tro at operasjonen ordner alt, det skal mye trening og egeninnsats til etter inngrepet. Cochlea implantatet er det første system som erstatter et sanseorgan. Behandling av lyd i det normale indre-øre er utrolig kompleks, og det er nesten utrolig at de første, enkle implantatene som besto av bare en ledning, i det hele tatt ga noen nytte. Implantatene er sikre. Har man først hatt et inne i ett år, så er det under en prosents sjanse for at det vil svikte. Det er pasienter som har brukt implantat hver eneste våkne time i over 20 år uten å få problemer.