CI ikke noen fare for tegnspråket og døvekulturen,
den har bare fått et nytt kapittel i sin historie!
Jeg har aldri følt trang til å skrive noen leserbrev, og er heller ingen jevn brevskriver. Men nå er det så mye jeg irriterer meg over, og har lyst til å imøtegå.
Dette gjelder Cochlea Implantat og all motstand mot det.
Vi har en datter som nå er 11 år. Da hun var 4 år
fikk hun hjernehinnebetennelse og ble døv etter det. Det var
selvsagt forferdelig. «Heldigvis» så har vi en i nær
familie som også er døv, så det var ikke helt
ukjent for oss, og vi visste at det kunne vært mye verre ting
som kunne ha skjedd. Dette var i juli 1990.
Vår datter reagerte med mye sinne da ingen forsto henne, og
hun ikke hørte hva vi sa. Språket mistet hun utrolig fort.
I løpet av 3-4 måneder var det nesten helt uforståelig.
Hun begynte i Førskole for hørselshemmede på høsten.
Så fikk vi tilbud fra Riksen om å komme på utredning angående CI.
Dette var selvsagt helt nytt og ukjent for oss. Vi reiste dit og fikk forklart nøye
hva dette gikk ut på. Vår datter ble undersøkt for å se om det
var mulig å operere henne. Det var det, og vi reiste hjem for å tenke og bestemme
oss. Det var Ole Tvete og Solveig Hanche-Olsen som vi hadde kontakt med da. Vi møtte
også flere av teamet der.
Hun hadde jo vært hørende før, så vi bestemte oss for å
gi henne en ny sjanse. Hun ble operert i februar 1991, og fikk satt på lyd i mars.
Det vil si at da fikk hun det utvendige apparatet.
Det er vel litt vel rosenrødt å si at dette gikk greit. Det var en lite
samarbeidsvillig liten dame vi hadde med å gjøre. Hun hadde begynt å
lære tegn, men det var vel ingen av oss som var noen kløppere med det. Så
det var vanskelig å få forklart alt. Her vil jeg takke den som fulgte henne opp
fra Førskolen for Hørselshemmede for alle hjelp. Den var uvurderlig! Med mye
overtalelse så fikk Ole Tvete endelig stilt inn CIen noenlunde. Veldig tålmodig
og barnekjær mann!
Så kom en lang periode med tilvenning og å lære å tolke lydene. Med
jevne mellomrom har vi vært på Riksen for finjustering. Da er det Ole Tvete og
Lisen Sauge, som tok over etter Solveig Hanche-Olsen, som har tatt seg av oss. De er helt
utrolige. Vi har bare godt å si om dem.
Alt dette betyr at uten apparat er vår datter helt døv, og når hun bruker
det så oppfatter hun lyder omkring seg, og kan forstå enkel tale. Hjemme hos
oss så har vi TV-rom og soverom i underetasjen. Vi kan rope til henne, når hun
er på rommet sitt og ikke ser oss at f. eks: «Nå er det mat». Da kommer det
lettere oppgitt over maset vårt: «Jada, jeg kommer snart».
Talen hennes er veldig lagt opp til hvem hun snakker med. Hun bruker mer tale avhengig av
hvor mye eller lite tegn den andre kan. Vi synes at hun er på god vei til å
bli to-språklig. Hun går på døveskole deler av uken og har
overnatting der. Der er det selvsagt tegnspråk som blir brukt.
Vår datter er, og vil alltid være, avhengig av tegnspråk.
Ifølge rapporter fra skolen så er hun fullt på høyde med
de andre barna i tegnspråk. Når hun er hjemme (vi er hørende)
så bruker hun mer tale. Vi er selvsagt ikke så flinke som hun er.
Vi gjør vårt beste, men det sier seg selv at det skal et annet
miljø og en masse kurs til for å bli så flink i tegnspråk.
Derfor kan jeg ikke med min beste vilje forstå hvorfor pedagogene skriker så
høyt. Det er klart at vi trenger dere og tegnspråk!
Vår datter har nå hatt CI i 7 år, og vi synes resultatet er veldig godt.
Hun bruker det på skolen og endel hjemme. Nå er hun så stor at vi ikke
maser på henne med det. Hun elsker å høre på musikk. MTV er en
populær kanal. Til jul var CD-walkman øverst på ønskelisten.
Det fikk hun, og hører på Spice Girls og andre som er «in» nå. Vi er
glad for at vi ga henne denne muligheten.
Det er mange som tror at barn med CI ikke kan bade eller nesten ikke være med
på lek. Når vi drar på bading, så er hun nesten mer under vann enn
over, og er blitt veldig god til å svømme. Av lek så fikk vi høre
at hun skulle være forsiktig med harde ballspill pga det som er operert inn. Vi har
aldri satt noen begrensninger for henne. Hun har lekt akkurat som andre barn.
Jeg tror det er på tide at voksne døve tar seg selv i nakken og tenker over
hva de sier og mener. Det er holdningene deres som vil farge synet til den oppvoksende
generasjonen. Husk det! Hvis vi kan gjøre noe for å bedre livet til våre
barn, så er det vårt privilegium. Om en familie har et barn som ikke kan se,
og kunne få en operasjon for å gi synet tilbake, så var en vel ikke i
tvil om hva man skulle gjøre. Dette gjelder også for døve.
Tegnspråket og døvekulturen står ikke i noen fare for det.
Den har bare fått et nytt kapittel i sin historie!
Hilsen en familie som synes vi har tatt
det rette valget!