Velg bakgrunnsfarge:
Fra Døves Tidsskrift nr. 10, 22. mai 1998

Barn med Cochlea Implantat

Cochlea Implantat (CI) er et forholdsvis nytt fagområde når det gjelder døve barn. Det er flere synspunkter på hva som er den beste løsningen når det gjelder opplæring av CI-opererte barn, diskusjonen omkring metodikk og oppfølging av barn kommer til å være aktuell i lang tid. Etter hvert som man kan bygge på kunnskaper og erfaringer, vil det peda-gogiske innholdet i opplæringen bli etablert. DT hadde i februar (3/98) en artikkel om CI-operasjon, skrevet av overlege Ola Lind ved Øre-nese-hals avdelingen/Høresentralen, Haukeland sykehus i Bergen.

I denne artikkelen vil det bli pekt på noen elementer som har betydning for arbeidet overfor barn med cochlea implantat.

Artikkelforfatteren, Kaia-Iren Førde, er audiopedagog, og jobber som konsulent ved Vestlandet kompetansesenter for hørselshemmede og døvblindfødte, utadrettet avdeling.
Hun skriver på en hovedfagsoppgave om temaet, med arbeidstittel "Cochlea Implantat på førspråklig døve barn"

Behandlingstilbud ved Rikshospitalet
Rikshospitalet foretar CI-operasjoner på døve barn fra 2 ˝ års alderen. Det første døvfødte barnet ble operert i 1992, etterhvert er cirka tyve døvfødte barn operert. Barn som har mistet hørselen før talespråket er særlig utviklet vil ha mange likhetstrekk med døvfødte barn. De som har mistet hørselen etter at talespråket er kommet i gang blir betegnet som døvblitte.
Foreldre må alltid foreta valg på vegne av sine barn, for å foreta valg trenger de viten. CI er i dag et reellt behandlingstilbud. Foreldre til døve barn må få informasjon og kunnskaper så de kan få et helhetsbilde av muligheter, begrensninger og erfaringer, både medisinsk og pedagogisk. De bør få snakke med andre foreldre til døve barn, og få kjennskap til døvemiljøet for å forstå mulighetene ved tegnspråklig kommunikasjon.
Behandlingstilbudet har endret status i takt med erfaringer og resultater, tendensen viser at flere foreldre til døve barn velger CI. CI-teamet ved Rikshospitalet arbeider med utredning før operasjon, utfører operasjonen, programmering av taleprosessoren og oppfølging primært på det medisinske og tekniske området. Ansvar for oppfølging på det pedagogiske området er i dag lagt til kompetansesentrene for hørselshemmede og det lokale hjelpeapparatet.

Tverrfaglig samarbeid om CI i Norge
Ifølge Plan for arbeids- og funksjonsfordelingen mellom kompetansesentrene for hørselshemmede er Skådalen og Briskeby tildelt særskilte arbeidsoppgaver vedrørende området CI. Skådalen vil få et særlig ansvar for før- og grunnskoletrinnet og Briskeby for videregående og voksne. Det er etablert et tverrfaglig samarbeidsteam med representanter fra Skådalen, Briskeby og Rikshospitalet som blant annet skal se på den faglige oppfølgingen på den pedagogiske siden. På sikt vil Skådalen bygge opp spisskompetanse når det gjelder barn, og skal samarbeide med det kompetansesenteret som har ansvar for oppfølgingen av det enkelte barn.
Utover dette kan fylkesaudiopedagogene også være meget aktuelle samarbeidsparter.

Tegnspråk i kommunikasjonen
De fleste sterkt hørselshemmede barn vil bli diagnostisert i løpet av de første leveårene. Ofte kan det være usikkerhet om graden av hørselshemmingen; om barnet er døvt eller sterkt tunghørt, om det har en hørselsrest og kan ha nytte av høreapparat. Gjennom observasjon og undersøkelser vil man danne seg et sikrere bilde av høretapet og barnets funksjon.
Døve barn har samme muligheter til adekvat utvikling som jevnaldrende hørende barn om nødvendige tiltak blir satt i verk med en gang hørselstapet er konstatert. Det viktigste tiltaket er å komme i gang med tegnspråk. I tillegg vil det bli gitt veiledning og rådgivning til foreldre og fagpersoner som skal jobbe med barnet, hjelp til tilrettelegging av tilbud og støttetiltak som er nødvendig for å sikre en god utvikling hos barnet.
Tegnspråk er det kommunikasjonssystemet som døve har best forutsetninger for å lære, en språkkode der de tar i bruk synet og ikke er avhengig av hørselsinntrykk. Foreldre til hørselshemmede barn, som har tegnspråk som førstespråk, får tilbud om å delta i en 40 ukers opplæringspakke i tegnspråk fra barnet er 0-16 år. Døve barn vil hovedsakelig vokse opp i et hørende miljø med hørende foreldre og søsken, som i utgangspunktet ikke kan tegnspråk og må lære å kommunisere med det døve barnet på et språk som ikke faller naturlig for dem. For hørende kan det være vanskelig å forestille seg hvordan det er å orientere seg eller kommunisere sammen uten å kunne bruke hørselen, en sans som er et viktig og nødvendig element i talespråklig kommunikasjonen med andre mennesker. Foreldre ønsker at barnet skal få et «høreapparat» som kan gjøre hverdagen lettere, og samtidig gi mulighet til lettere å utvikle talespråket og deltagelse i det hørende samfunnet.

§ 2-4 i Nye forskrifter for Grunnskolen
I Norge sikter man mot tospråklighet, døve skal lære både tegnspråk og norsk. Døve barn har fått nye rettigheter ved innføring av ny Læreplan for Grunnskolen i 1997. Hørselshemmede med tegnspråk som førstespråk, knyttet til § 2-4 i nye forskrifter for Grunnskolen, skal få undervisning i og på tegnspråk. Det er laget egne læreplaner i fagene tegnspråk, norsk, engelsk, drama og rytmikk (erstatter musikk), samt noen tilvalgsfag på ungdomstrinnet. For å kunne gjennomføre undervisningen i tegnspråk er det beregnet et tillegg på 2033 timer ekstra i løpet av grunnskoleårene, dvs. like mange timer som norskfaget har.
Det er nødvendig å avklare med foreldrene hva som skal være førstespråket til barnet. Når det blir hevdet at man må bruke tale til døve barn med CI, er det nødvendig å presisere at rettighetene etter § 2-4 ikke kan forenes med et pedagogisk opplegg som hele tiden bruker tale som basis. Barn med CI kan ha fått betydelig forbedret orienteringshørsel, men man bør ikke umiddelbart velge bort rettighetene etter § 2-4 uten at barnet har fått betydelig endret status når det gjelder språkhørsel. Et pedagogisk opplegg skal være tilpasset barnet. Den nye muligheten for lettere tilgang til et talespråk, både forståelse og egen utvikling av tale, må uansett få innflytelse på innholdet i det pedagogiske tilbudet.

Resultatene er forskjellige
Ett av kriteriene for å få CI er at barnet ikke har utbytte av høreapparat. Ved en CI-operasjon kan døve barn oppnå en viss «hørsel», og dette hjelpemiddelet kan gjøre barnet i stand til å utnytte hørselsinntrykk til orientering og tilegnelse av talespråk. Audiofysiker Ole Tvete ved Rikshospitalet har uttalt at barna ikke blir normalhørende, men kan fungere på samme nivå som tunghørte eller sterkt tunghørte med høreapparat, og de vil ha de samme hørselsmessige problemene som denne gruppen.
Etter operasjonen vil det ta tid før døvfødte barn kan utnytte de lydinntrykkene som de får, de har ikke lydminner å forholde seg til og må lære hva lyd er og knytte mening til lyden. Døve barn som mister hørselen i løpet av de første årene, har lydminner, og eventuelt noe tale å bygge på, når de skal forholde seg til det lydbildet som cochlea implantatet kan gi. Denne forskjellen kan gi utslag i hvor fort barnet venner seg til det nye lydbildet og utnytter dette, erfaringer viser at de som har hørt tidligere kan ha en raskere progresjon enn de som ikke har opplevd hva lyd er.

(Re)Habilitering
I den svenske (re)habiliteringsmodellen legges det vekt på at døve barn skal ha tegnspråk før CI-operasjonen, de skal ha et språk å bygge på når opplæringen starter. Nødvendigheten av å fortsatt lære tegnspråk grunngis med at det er store individuelle forskjeller for hvor langt det enkelte barn kan komme når det gjelder lydoppfattelse og lydproduksjon. På et senere tidspunkt vil barnet selv vise om det er tegnspråk eller tale (med tegnstøtte) som blir det sterke språket til barnet.
Det er i stor grad dette som er grunnlaget for oppfølging fra kompetansesenteret. CI-barna blir på sett og vis betraktet som døve, som har fått nye muligheter for å utnytte auditive inntrykk. Det pedagogiske innholdet i opplæringen må tilpasses individuelt. Personale som skal jobbe med barn som skal få, eller har fått CI, har behov for gode kunnskaper om mulighetene og begrensningene til dette hjelpemiddelet, og samarbeide om mål for opplæringen til barnet. Grunnleggende prinsipper :
- Lære barnet å utvikle en lyttende atferd
- Knytte mening til lyden
- Lære å diskriminere mellom lyder
- Bruke hørselen til utvikling av tale
Man må skape motivasjon for at barnet skal bruke implantatet, og vekke interesse for lyd gjennom undersøkende og gjentatte læringssituasjoner. Gjøre seg kjent med lyder i omgivelsene. Oppmuntre barnet til selv å produsere lyd, bruke lyd på forskjellige måter. Etterhvert jobbe med talespråklige elementer. Det bør legges vekt på å bruke naturlige og lekpregede situasjoner, særlig overfor førskolebarna.
Det er egentlig ikke fastlagt en (re)habiliteringsmodell for den pedagogiske oppfølgingen i Norge. Kontakten mellom Rikshospitalet og kompetansesentrene har vært usystematisk, det har vært opp til det enkelte kompetansesenter og lokale hjelpeapparat å legge forholdene tilrette. Dette har vært uheldig, bl.a. fordi kompetansen om CI har vært forskjellig, og foreldrene har fått -ulike råd. Treningsstrategier for opplæring av barn med CI er hovedsakelig utviklet i land som har en oral tradisjon i undervisningen av døve, dvs. basert på tale, hørselsinntrykk og munnavlesing. Et pedagogisk treningsopplegg som er tilpasset norske forhold er ikke utviklet, opplæringen baserer seg på erfaringer i utlandet og tidligere erfaringer med bl.a. lydstimulering og diskriminering hos hørselshemmede barn. Det er behov for å utvikle en modell for opplæring som baserer seg på tospråklig opplæring.