CI-opererte = stebarn blant døve?

Døves Tidsskrift får ofte reaksjoner på ting vi skriver. Og det er vi glad for. Det viser at tema som blir tatt opp er noe som engasjerer. Cochlea Implantat (CI) er ett slikt tema.

Noen lesere mener vi står for et ensidig syn i saken, at vi fokuserer for mye på det offisielle synet i Norges Døveforbund - der foreldreutvalget har tatt stilling imot denne type operasjon på døve barn.

Andre mener det motsatte. Vi gir for mye spalteplass for andre syn på saken, vi burde skrive mer om de negative sidene ved en CI-operasjon, spesielt på barn.

Denne type kritikk kan vi leve med, ja - vi tar den som tegn på at ulike meninger får komme til orde i bladet, og slik skal det være. Det betyr likevel ikke at Døves Tidsskrift stiller seg helt nøytral i saken.

Som de to damene vi har intervjuet til dette nummeret er vi også skeptisk til denne type inngripen i et barns liv. Det handler om mer enn en hørselsoperasjon, det handler om å la barn få lov til å være barn og ikke først og fremst et kasus i en legejournal.

Når det er sagt, må vi legge til at vi forstår hørende foreldres ønske om at deres barn skal få alle muligheter - og at de vil barnets beste. Men vi tviler på om det er en CI-operasjon, hvis det betyr store investeringer i hørselstrening på bekostning av barnets livskvalitet.

En vet ikke så mye om konsekvensene av CI ennå, verken for den enkelte eller for døvesamfunnet. Dette er ting som skal og bør diskuteres videre, men: Diskusjonen må aldri gå på person, men på sak. Dersom døvesamfunnet skal behandle CI-opererte som «ste-barn», kan det bli en forferdelig belastning. Der skal forsatt være plass for alle.

Is.