Å bruke språkkoder

- Veldig lett er å bruke tegnspråk, grusomt lett, men tale er lett, sånn passe.

- Tegnspråk viktig

- Mest behagelig for meg er egentlig tegnspråk. Synes tale er greit, men vanskelig nå. Men med tale blir det lett å prate med andre mennesker – hørende – lettere å få venner.

- Jeg skulle ønske at alle kunne litt tegn.

- Tegn-og-tale. Fordi jeg kan prate med hørende og prate med døve samtidig.

- Tegn-og-tale, det er jo mitt eget språk. Men tale er jo også mitt språk, det er jo norsk, så jeg vil nok ta tegn til tale, fordi da kan jeg bruke to språk samtidig. Og der er jo best. Tegnspråk kan jeg også.

Tegnspråk

- Jeg synes egentlig døve er bedre å snakke med, hørende er veldig lett å misforstå. Hvis jeg sier om og om igjen, forstår ikke. Med døve føler jeg meg trygg, men hvis hørende, usikker.

Å bli forstått

- Av og til forstår ikke hørende meg, når jeg snaker med lav stemme.

- Jeg klarte ikke å være helt riktig, å si det jeg skulle si og sånn.

- De har ikke merket at jeg hører dårlig.

- Jeg kan si hva jeg vil. De forstår meg.

Å oppfatte og forstå hva andre sier

- Men så er det veldig lett å forstå hvis de prater med litt sånn tegnstøtte og litt sånn mimikk.

- Mannen i butikken sa: "Har du lyst på pose?" Jeg ble så usikker. Hva betyr pose?

- Når noen snakker i telefon til meg: hæ? Hæ? Hæ? Hæ?

Å bruke implantatet

- Mamma bestemmer, sier må, må. - Jeg hører veldig bra når dommeren blåser, når vi skal bytte og sånn.

- Det kan være situasjoner der det er helt stille, jeg trenger ikke høre noenting med apparatet på, men likevel så klarer jeg ikke ha det på, for jeg får helt ro hvis jeg tar det helt av. Jeg må hvile litt. Når det likevel er stille, trenger jeg det jo ikke.

- Jeg kan dra ut og jogge uten det på, for da er det så plagsomt å ha. Men ellers, det er sjelden - hvis jeg vet at, - eller håper at jeg ikke skal treffe på noen. Hvis jeg møter på folk, så føler jeg meg veldig hjelpeløs uten apparatet. Da er det bare å si "hei" og springe videre. Selv om det er noen av mine nærmeste venner.

- Jeg går jo ikke i svømmehallen, fordi da må jeg ta av meg apparatet, fordi jeg klarer meg ikke uten det. Så da lar jeg være å svømme - selvfølgelig.

- Vi er så avhengig av det - det er liksom livet vårt.

Å informere

- Når de andre snakker til meg da, så sier jeg alltid: snakk sakte, snakk sakte, hvis ikke forstår jeg ikke.

- Jeg liker ikke å forklare nye folk at jeg hører dårlig, foran en masse andre. Jeg liker heller å gjøre det på tomannshånd.

- Det er flere som har hatt barn som det har vært snakk om skal bli operert, og da har jeg fortalt om det. Jeg har jo lyst til at flere skal bli operert og jeg synes det er koselig å fortelle dem om det. Jeg vet at jeg kanskje kan hjelpe dem litt.

Å passere

- Jeg så bestandig frem til å dra på sånn der korttidsopphold. Man slappet mer av da, liksom. Jeg var ikke noe spesiell. Det er koselig å liksom være blant de som er like en.

Å kunne ta andres perspektivi kommunikasjonen

- Hvis jeg sitter i en større gruppe, så liker jeg ikke å si fra så mye. Jeg sier fra av og til, men ikke så mye, for det ødelegger litt av samtalen også. Hvis jeg skal sitte der og få dem til å se på meg hele tida.

- Man kan jo lett bli oppfattet som veldig masete, så det er jeg litt redd for, men jeg tror jeg har greidd å få en balanse.

- Jeg har unngått sånne fag. Hvis jeg skulle hatt sånne diskusjonsfag, - det ville vært helt umulig i en klasse på 25 stykkre. Det hadde blitt så urolig slitsomt for meg.

- Jeg kunne aldri tenkt meg å gå i en klasse som allmennfagklassene, der det er 24 elever. Det kunne jeg aldri tenkt meg, der er det masse bråk og mange som prater.

- Et er jo veldig ofte at vi sitter og prater en gjeng venner, og så sier kanskje noen noe morsomt, og så begynner de å le sjøl, og det blir nesten helt umulig å skjønne hva de sier. Å se på ansiktet, det er helt umulig.

Å akseptere

- Det hender jo at jeg må spørre dem hva de sa, eller at jeg bare lar det passere. Men hvis jeg er veldig sliten og er trøtt i øynene, ikke sant - Jeg bruker mye energi for å klare å følge med.

- Det er jo klart at jeg går glipp av mer enn de som hører normalt, det gjør jeg jo.

- Hvis jeg er veldig sliten når de har pratet lenge, og jeg ikke skjønner, så bryr jeg meg ikke så mye om det.

- Hvis for eksempel vennen min prøver å fortelle meg noe, og jeg ikke forstår og spør og spør mange ganger, så sier han bare: "Glem det!" Noen ganger blir han sint fordi jeg ikke forstår. Og det synes jeg er litt dumt. Jeg blir litt lei meg.

Å vite at man ikke får med seg alt

- Engelsk, nei det var jo helt umulig. Jeg følte at jeg var sånn på etterskudd i forhold til de andre, for de får jo så mye gratis, ifra radio og musikk og - Nå har jeg hatt enetimer, jeg synes det er artig med engelsk, men i klassesammenheng går det ikke. Jeg får ikke med meg hva de andre sier.

Å støtte seg på munnavlesning

- Jeg går glipp av noe, men det er jo et visst problem, i og med at jeg må se på munnen hele tida.

- Jeg hadde en lærer med masse skjegg, som jeg nesten ikke skjønte. Jeg lærte nå veldig lite akkurat det året! Nei, det gikk vel egentlig bra, men jeg måtte slite. Jeg slet så veldig for å følge med, jeg måtte være 100% konsentrert hele tida.

- Det kan hende at vi blir mange, og så sier noen noe og så, - plutselig er jeg ikke med. De prater og prater fra alle kanter. Av og til så stikker jeg av. En gang så snakket, snakket de, merket ikke at jeg var borte. Men så kom de og ringte på, men jeg ville ikke ut mer den dagen.

- Jeg liker best å være i en grupe på max 3, med meg. Da går det greit.

Avslutning

Hensikten med denne undersøkelsen var å belyse sider ved cochleaimplanterte barn og ungdommers kommunikasjonssituasjon. Gjennom intervju har de selv formidlet sine tanker og erfaringer om kommunikasjon.

(...) Alle informantene hadde behov for visuell støtte, i det minste det de selv kalte munn-avlesning, selv om noen kunne fortelle om situasjoner der det var overflødig.

(...) Informantene ga uttrykk for at små klasser på skolen var en fordel og at i samvær med venner var det best å være to eller tre.

(...) Når det i ulike sammenhenger forekommer at det er flere sammen, vil det være vanskeligere for dem med CI å delta.

(...) Å følge med krever konsentrasjon, og kan være slitsomt nok i seg selv.

(...) I noen tilfeller virket CI begrensende, slik at bestemte aktiviteter ble oppgitt helt eller ofte unngått fordi de ble vurdert som uforenlige med bruk av CI.

(...) Informantene i min undersøkelse ga uttrykk for at de så på det å kunne bruke to språk, eller en blandingsform, som en fordel. Talespråket ga lettere innpass blant hørende. Tegnspråkkompetanse ga mulighet for innpass og mer ubesværet kommunikasjon med andre hørselshemmede. Det å kunne være sammen med andre hørselshemmede ble spesielt vektlagt av dem som ikke møtte andre hørselshemmede ofte.

(...) Gjennom norsk lovverk, inkludert læreplaner, sikres barn "som har teiknspråk som førstespråk", som det heter i Opplæringslova, retten til undervisning i og på tegnspråk i tillegg til norsk. Dette er en viktig rettighet for døve barn. Men det bør nå være mulighet til å praktisere denne retten fleksibelt, slik at det passer også for barn som ikke nødvendigvis har tegnspråk som førstespråk, eller som ikke vil komme til å ha det gjennom hele sin skoletid. Forskningen omkring barn med cochleaimplantat viser til gode resultater når det gjelder talespråklig kommunikasjon, men stadig og fremdeles understrekes de store individuelle variasjonene, ikke minst på grunn av variasjoner i forhold til utgangspunkt før implantasjon. En generell og overordnet konklusjon som da kan trekkes på grunnlag av forskningen til nå, er at habiliterings- og opplæringstilbudet til barna med CI også må være tilpasset det enkelte barn, i takt med barnets språklige behov og utvikling.

Rapporten er på over 140 sider.
25.06.2001

Teksten er plukket ut av Andata.