Tekst og foto: Tore Brøyn
(Bladet "Spesialpedagogikk" nr. 10/2001)

Stadig flere og stadig yngre døve blir operert og får cochleaimplantat. Dette vil måtte føre til omstillinger innenfor opplæringen av hørselshemmede. Døveskolene vil i framtiden måtte basere seg på et svært fleksibelt tilbud der det gis tilbud om både Norsk Tegnspråk og om norsk tale- og skriftspråk, og der det tas hensyn til den enkelte elevens individuelle behov.

Døve i Norge har kjempet en lang kamp for å få gitt tegnspråk offisiell status som opplæringsspråk. Det skjedde i 1997, noe som har blitt betegnet som et merkeår i døveundervisningens historie. Men ikke før denne milepælen er nådd på det språklige området, så skjer det viktige hendelser på det medisinske feltet. I Norge blir i dag ca 90 prosent av døve småbarn operert og får cochleaimplantat (CI). I praksis betyr det at en stadig større andel av de som ville vært døve ut fra en audiologisk definisjon vil fungere som tunghørte.

Hvorvidt personer med CI baserer sin kommunikasjon på tegn, tale eller en kombinasjon av disse er avhengig av en rekke faktorer. Men det er i alle fall en dendens til at jo tidligere operasjon har funnet sted, jo større sjanse er det for at brukeren etter hvert vil kunne utvikle et relativt normalt talespråk, og dermed først og fremst basere seg på tale. Døveskolene vil dermed kunne komme til å oppleve at andelen av elever med Norsk Tetgnspråk som førstespråk vil reduseres.

En overgangsfase
Anne Bakken, senterleder ved Møller kompetansesenter i Trondheim erkjenner at døveskolene i dag står overfor store omstillinger, men situasjonen krevet likevel ikke at man legger om hele virksomheten over natten.

- Situasjonen i dag vil jeg betegne som en overgangsfase, ettersom vi i dag i skolene bare har noen få elever med CI og som er operert for sent til å kunne utvikle en funksjonell kommunikasjon basert på hørselen. Disse barna som er CI-opererte vil fortsatt i stor grad basere sin opplæring på tegnspråk. Men etter hvert som dagens førskolebarn blir skolebarn, ser det ut som det vil bli stadig færre helt døve, og stadig flere tunghørte. Dermed er det vel også sannsynlig at elevtallet vil reduseres noe, sier Bakken.

Bakken tror likevel døveskolene også i framtiden vil være skolene som gir det beste tilbudet til mange elever i denne gruppen, og at en kombinasjon av tegnspråk og tale fortsatt vil være aktuelt. Døveskolene har store muligheter for tilretteleging av gode opplæringssituasjoner for hørselshemmede elever med store kommunikasjonsvansker. Derfor har også flere barn med CI sitt opplæringstilbud ved skolene som er tilknyttet kompetansesenterne. Her har man muligheter for den tilretteleggingen som er nødvendig for at sterkt tunghørte skal kunne få best mulig utbytte av skolegangen, det vil si et tilrettelagt lydmiljø, små klasser, et godt kommunikasjonsmiljø, osv.

I tillegg er det mange barn med CI som vil kunne ha nytte av å lære seg tegnspråk i forhold til et "situasjonsbetinget behov for tegnspråk", slik at man for eksempel kan nyttiggjøre seg tegnspråktolk, osv. For enkelte kan tegnspråk også være viktig som støtte i begrepsinnlæringen. Faktisk er det slik i dag at samfunnets aksept av tegnspråk har gjort at terskelen for å velge tegnspråk for tunghørte elever er senket. Dermed kan det tenkes at en større andel av tunghørte vil kunne ha stor nytte av å bruke tegnspråk i vanskelige kommunikasjonssituasjoner.

Elever har individuelle behov
Ifølge Bakken er det en tendens til at fagfolk i denne debatten tar et kollektivistisk utgangspunkt, mens elevene faktisk er svært forskjellige og dermed har svært forskjellige og individuelle behov, også når det gjelder valg av språk og språkopplæring. Døveskolene prøver å legge opplæringssituasjonen best mulig til rette for at flest mulig får sitt behov dekket ut fra sine egne forutsetninger. Dette innebærer at man må undervise både i og på tegnspråk og norsk.

Døveskolenes framtidige satsing må avklares
Hvordan situasjonen imidlertid vil se for døveskolene hvis vi går e stykke fram i tid, vil hun ikke spekulsere i. Selv tar hun gjerne utfordringen med å møte nye og enda større omstillinger i tillegg til de som døveskolene allerede har gjennomgått. Men før det skjer, er det mange viktige spørsmål som må avklares politisk, særlig om hvilke elevgrupper som skal prioriteres i disse skolene. Skal døveskolene fortsatt primært være for elever med tegnspråk som førstespråk slik begrunnelsen for å opprettholde døveskolene i 1992 var? Eller skal skolene også kunne gi et mer dynamisk opplæringstilbud for elever med behov for tegnspråk, men hvor tegnspråk ikke er førstespråk, og skal en kunne kombinere de "vanlige fagplanene" og fagplanene for døve? Skal det åpnes for tegnspråk som andrespråk og skal elever som ønsker en oral opplæring kunne taes inn til ren spesialundervisning? Anne Bakken mener det er svært viktig at man nå er raske med å tydeliggjøre døveskolenes målgruppe og mandat.