Australia, februar 2001:

Tegnspråk tilbake i hverdagen etter mange års erfaring med CI?

CI har en lang historie i Australia. Det er her implantatet ble oppfunnet, og det første barnet som ble operert er nå rundt 15 år gammel. I hvilken retning ser det ut til at døveundervisningen går med all denne erfaringen bak seg?

Vi sitter på kontoret til Søster Mary Lawson, en elskelig dame som driver et undervisningsprogram for døve barn og ungdommer i regi av Deaf Children Catholic Educational Centre i Brisbane. Hun kan antagelig være en passende representant for det som nå kanskje er i ferd med å bli gammeldags tankegang i australsk døveundervisning. Hun forteller at døveundervisningen i Australia frem til nå har vært preget av oralisme, og bruk av tegn til tale.
- Ikke tegnspråk? spør jeg.
- Nei, ikke auslan, det australske tegnspråket. Men Signed English, altså tegn til tale.
Mary Lawson er selv hørende, men bruker en del tegn. Jobben hennes er å fordele "sine" lærere rundt omkring til forskjellige vanlige skoler hvor det går døve elever integrert.
- Så disse lærerne bruker tegnspråk til elevene? spør jeg.
- Nei! De hjelper elevene å høre(!) og tale, svarer Søster Mary. Da hun ser ansiktsuttrykket mitt, sier hun at elevene ikke trenger tegnspråk. De får så gode resultater med denne metoden. Dessuten er de fleste CI-opererte, legger hun til.
- Javel?
- Ja, CI-operasjoner har lange tradisjoner i Australia, for det er her teknikken ble oppfunnet og utviklet. Det første barnet som ble operert i Australia er nå cirka 15 år, anslår Søster Mary.
Som et eksempel på hvor godt denne undervisningen lykkes, forteller hun om en av "hennes" elever som vant en pris for "fremragende innsats i skolen". Men hun er nok en svært ærlig person, for hun legger også raskt til en innrømmelse av at slike resultater nok avhenger av mange ting, som at eleven får mye støtte fra familien, lærere og så videre.
- Når elevene begynner på college kan de få tolk, sier hun.
- Men hvordan kan de benytte tolk hvis de ikke får tegnspråk i undervisningen før de begynner på college?
- I secondary school kan elevene velge om de vil ta et fag som heter Tegn til tale som andrespråk.
- I Norge er det tospråklighet som er målet, sier jeg, - og grunnlaget er at undervisning blir gitt i og på tegnspråk.
Sister Mary sier at dette er tanker som nettopp har begynt å få grobunn i Australia, mens Tasmania derimot har hatt dette i lang tid. Hun sier at hun er kanskje ikke den rette til å fortelle meg om dette, men hun virker likevel overraskende positivt innstilt til disse tankene og henviser meg videre til flere andre personer som hun mener kan fortelle meg om hva som skjer på dette området.
Dessverre er det bare en dag igjen av mitt opphold i Brisbane, så det lykkes meg ikke å få tak på disse personene i løpet av denne tiden.

Men dagen etter treffer jeg lederen for Døveforeningen i Queensland, Kim Pickering, og Laurence A. Hough. Begge disse har kontorer på et senter som heter Queensland Deaf Society.
Kim Pickering er født døv, med døv mor og en døv bror. Hun har blant annet studert på Gallaudet. Nå er hun tilbake i Australia igjen, ansatt som miljøarbeider på Queensland Deaf Society.
Laurence A. Hough gikk på døveskole i Brisbane før han tok en utdannelse som ga ham en BA i Social Science og Major i Sociology. I dag er han statlig ansatt leder i organisasjonen The Deaf Sports & Recreation Queensland. Han utgir bladet The Deaf News Queensland i samarbeid med døveforeningen og Queensland Deaf Society.
Hough: - Historisk ble døveskolene startet av døve, og undervisningen var på tegnspråk. I Brisbanes tilfelle startet man med fingerstaving og tegnspråk i 1893. Det var ikke før i 1957 at undervisningen ble endret til den orale metoden etter et besøk fra England av en av forkjemperne for denne metoden. Men da man så at dette ikke virket for de fleste døve, ble klasseromsundervisningen forandret igjen, men denne gangen til tegn til tale (Signed English). Dette var tidlig på 1970 tallet. Integreringstanken dukket også opp på denne tiden.
Vi har også et annet system i Brisbane (Hear and Say Centre) som gir undervisning med den orale metode, og de fleste CI barn går der...
DT: - Jeg ble overrasket over at CI-teknikken er utviklet i Australia! Laurence A. Hough: - Ja, dessverre! Det er svært uheldig. Og han som fant den opp har en døv far, i likhet med Alexander Graham Bell som hadde en døv kone. Vi er en minoritet i en dominerende hørende verden, en verden basert på lyd. Det gjør det vanskelig å overbevise majoritetskulturen, representert ved for eksempel leger og politikere. Vi i Deaf Sports and Receation Queensland har ikke tro på at vi kan vinne ved å kjempe mot systemet. Vi har gått over til å "plante agenter i fiendens leir". Vi tror at vi kan være et sikkerhetsnett for de med CI eller for døve barn som får undervisning ved den orale metoden når systemet svikter dem. Og jeg regner med at med dagens utdanningssystem kommer 80 prosent til å falle utenfor, uansett hvilken undervisningsmetode som brukes. Vi mener at de med CI og alle med hørselshemninger er døve uansett - og de er innenfor området for våre tjenester.
Laurence er pessimistisk med hensyn til dagens utdanningssystem. Men Kim og Laurence viser meg et avisutklipp med overskriften "Talende tegn", og sier at det som står der er positivt. For etter mange år med lobbying er endelig tospråklig og tokulturell undervisning kommet til Brisbane. (Det var en prøveperiode i 2001). Her går det klart frem at døve, foreldre og døvelærere mener at hverken den orale metode eller tegn til tale er god nok i undervisningen av døve elever. Det er døves eget tegnspråk som er nødvendig uansett, både for å få et godt selvstendig grunnlag og for å få utbytte av engelskundervisningen.

Intervjuet av Inger Rekk.