En mors tanker omkring CI og taletrening
I sitt innlegg i Døves Tidsskrift nr 4/2001 om døve barn uten CI, viser Rune
Anda til en forskjellsbehandling som en gruppe hørselshemmede barn utsettes
for, på grunnlag av et hjelpemiddel disse barna enten ikke har behov for,
ikke ønsker, eller er for gamle for å få.
- En grunnleggende, kanskje ubevisst, oppfatning blant skolefolk at døve
barn er, og egentlig ikke har mulighet til å være annet enn tegnspråklige.
- En overgeneralisering av hvem døve barn er, noe som visker ut forståelsen
for den enkeltes potensiale i forhold til å kunne utvikle talespråk,
- Et offisielt opplæringsmål som definerer at det norske språket for døve
først og fremst er å kunne beherske norsk skriving og lesing, og i tillegg
ut fra individuelle forutsetninger også talt norsk. Spørsmålet er om de
individuelle forutsetningene blir tilstrekkelig gjenkjent og bygd videre på.
- Liten kunnskap om hvordan den talespråklige utviklingen forløper for døve
barn. Liten forståelse for tidsperspektivet man må jobbe innenfor, altså en
oppfatning som er for bundet av barnets (dårlige) tale her og nå.
- Lærere som «strever vettet» av seg for å beherske tegnspråk godt nok, de
blir for fokusert på sin egen mestring av dette rike og komplekse språket,
noe som lett kan føre til at barnets behov ut over tegnspråket blir
oversett.
- En tradisjon for hvor mye ressurser man «bør» bruke på døve barn, altså at
ressursbehovet ikke står i forhold til midlene som blir avsatt.
- En svært liten forståelse for verdien av en hørselsrest. Her er det på sin
plass å rope et høyt VARSKO! til alle som har med døve barn å gjøre! Det
gjelder pedagoger, veiledere for foreldre, foreldre selv, kompetansesentre,
PPT - rådgivere, barnehagepersonell, bevilgende myndigheter og så videre.
- En «jeg-vet-best-hva-ditt-barn-trenger-fordi-jeg-er-fagperson-» holdning,
noe som avskjærer en utvikling av en felles forståelse av det enkelte barn.
- En naturlig hørselsrest er kanskje vanskeligere å få en klar oppfatning av
enn den hørselen et CI gir. Et CI gir en flat hørselskurve.
- Et CI er en «dyr investering « samfunnet har gitt barnet, og det er
kanskje lettere å føle en forpliktelse overfor denne investeringen, enn det
er for en naturlig hørselsrest.
- CI er i fokus. Det er nytt og spennende og får mye oppmerksomhet.
Pedagogene er nysgjerrige og vil gjerne finne ut hvilken hørsel det gir, og
dermed hvilke konsekvenser det får for opplæringen. Denne fokuseringen på CI
går lett ut over barn med en naturlig hørselsrest.
- Voksne døve har vært svært opptatt av å få anerkjennelse for verdien av
tegnspråk. Dette har vært en nødvendig kamp og tegnspråk er blitt en
forutsetning for et godt opplæringstilbud for døve barn. Jeg mener
imidlertid de har vært tilsvarende lite opptatt av å hevde verdien av en
skikkelig god norskopplæring. Dette gjenspeiler seg i døveskolene i dag, og
i den opplæring døve barn får: tegnspråket står sterkt, norsken er
tilsvarende mangelfull.
- En mangelfull forskning og utvikling på området opplæring i norsk for
døve. Vet vi hva som faktisk fungerer? Vet vi betydningen av et best mulig
talespråk for å lære å lese og skrive norsk? Kan Tegn Som Støtte for tale
være en hjelpende metode for å lære seg norsk? Vet vi nok om hvordan døve
barn best kan bli funksjonelt tospråklige?
Jeg vil hevde at de fleste av de grunnene jeg har listet opp medvirker til
forskjellsbehandlingen, eller nedvurderingen, som mange barn med naturlig
hørselsrest blir utsatt for. Om man begynner å tenke nøyere gjennom
problemet ville man sikkert finne flere årsaker.
Sissel Gerritsen.
Jeg er selv mor til et barn med CI, og har lagt merke til det samme som Rune
beskriver: Det er først når barna får CI at pedagogene virkelig «oppdager»
at døve barn har behov for systematisk tale- og lyttetrening. Hørselshemmede
(døve) barn, med eller uten høreapparat, får svært ofte ikke anerkjent sitt
behov for å få utviklet også det norske talespråket. Hva er grunnen til
dette? Man kan filosofere over mange grunner:
Som mor til en døv tredjeklassing har jeg vært med i foreldregruppen en del
år. I Rune Andas innlegg kjenner jeg igjen mange foreldres rop etter bedre
og grundigere talespråklig opplæring. Både foreldre til døve barn uten CI,
og foreldre til barn med CI etterlyser dette. La det iallfall være klart at
den forskjellsbehandling han påpeker ikke er noe vi foreldre til barn med CI
støtter opp om, eller mener er riktig. Tvert imot: Alle barns behov er like
viktig og skal ivaretas med like stort alvor.