Velg bakgrunnsfarge:
Døves Tidsskrift nr. 6, 2001

En mors tanker omkring CI og taletrening

I sitt innlegg i Døves Tidsskrift nr 4/2001 om døve barn uten CI, viser Rune Anda til en forskjellsbehandling som en gruppe hørselshemmede barn utsettes for, på grunnlag av et hjelpemiddel disse barna enten ikke har behov for, ikke ønsker, eller er for gamle for å få.
Jeg er selv mor til et barn med CI, og har lagt merke til det samme som Rune beskriver: Det er først når barna får CI at pedagogene virkelig «oppdager» at døve barn har behov for systematisk tale- og lyttetrening. Hørselshemmede (døve) barn, med eller uten høreapparat, får svært ofte ikke anerkjent sitt behov for å få utviklet også det norske talespråket. Hva er grunnen til dette? Man kan filosofere over mange grunner:

- En grunnleggende, kanskje ubevisst, oppfatning blant skolefolk at døve barn er, og egentlig ikke har mulighet til å være annet enn tegnspråklige.

- En overgeneralisering av hvem døve barn er, noe som visker ut forståelsen for den enkeltes potensiale i forhold til å kunne utvikle talespråk,

- Et offisielt opplæringsmål som definerer at det norske språket for døve først og fremst er å kunne beherske norsk skriving og lesing, og i tillegg ut fra individuelle forutsetninger også talt norsk. Spørsmålet er om de individuelle forutsetningene blir tilstrekkelig gjenkjent og bygd videre på.

- Liten kunnskap om hvordan den talespråklige utviklingen forløper for døve barn. Liten forståelse for tidsperspektivet man må jobbe innenfor, altså en oppfatning som er for bundet av barnets (dårlige) tale her og nå.

- Lærere som «strever vettet» av seg for å beherske tegnspråk godt nok, de blir for fokusert på sin egen mestring av dette rike og komplekse språket, noe som lett kan føre til at barnets behov ut over tegnspråket blir oversett.

- En tradisjon for hvor mye ressurser man «bør» bruke på døve barn, altså at ressursbehovet ikke står i forhold til midlene som blir avsatt.

- En svært liten forståelse for verdien av en hørselsrest. Her er det på sin plass å rope et høyt VARSKO! til alle som har med døve barn å gjøre! Det gjelder pedagoger, veiledere for foreldre, foreldre selv, kompetansesentre,

PPT - rådgivere, barnehagepersonell, bevilgende myndigheter og så videre.

- En «jeg-vet-best-hva-ditt-barn-trenger-fordi-jeg-er-fagperson-» holdning, noe som avskjærer en utvikling av en felles forståelse av det enkelte barn. - En naturlig hørselsrest er kanskje vanskeligere å få en klar oppfatning av enn den hørselen et CI gir. Et CI gir en flat hørselskurve.

- Et CI er en «dyr investering « samfunnet har gitt barnet, og det er kanskje lettere å føle en forpliktelse overfor denne investeringen, enn det er for en naturlig hørselsrest.

- CI er i fokus. Det er nytt og spennende og får mye oppmerksomhet. Pedagogene er nysgjerrige og vil gjerne finne ut hvilken hørsel det gir, og dermed hvilke konsekvenser det får for opplæringen. Denne fokuseringen på CI går lett ut over barn med en naturlig hørselsrest.

- Voksne døve har vært svært opptatt av å få anerkjennelse for verdien av tegnspråk. Dette har vært en nødvendig kamp og tegnspråk er blitt en forutsetning for et godt opplæringstilbud for døve barn. Jeg mener imidlertid de har vært tilsvarende lite opptatt av å hevde verdien av en skikkelig god norskopplæring. Dette gjenspeiler seg i døveskolene i dag, og i den opplæring døve barn får: tegnspråket står sterkt, norsken er tilsvarende mangelfull.

- En mangelfull forskning og utvikling på området opplæring i norsk for døve. Vet vi hva som faktisk fungerer? Vet vi betydningen av et best mulig talespråk for å lære å lese og skrive norsk? Kan Tegn Som Støtte for tale være en hjelpende metode for å lære seg norsk? Vet vi nok om hvordan døve barn best kan bli funksjonelt tospråklige?

Jeg vil hevde at de fleste av de grunnene jeg har listet opp medvirker til forskjellsbehandlingen, eller nedvurderingen, som mange barn med naturlig hørselsrest blir utsatt for. Om man begynner å tenke nøyere gjennom problemet ville man sikkert finne flere årsaker.
Som mor til en døv tredjeklassing har jeg vært med i foreldregruppen en del år. I Rune Andas innlegg kjenner jeg igjen mange foreldres rop etter bedre og grundigere talespråklig opplæring. Både foreldre til døve barn uten CI, og foreldre til barn med CI etterlyser dette. La det iallfall være klart at den forskjellsbehandling han påpeker ikke er noe vi foreldre til barn med CI støtter opp om, eller mener er riktig. Tvert imot: Alle barns behov er like viktig og skal ivaretas med like stort alvor.

Sissel Gerritsen.