CI og kunnskap i politikken

Lenger bak i dette nummer kan man lese et forkortet utdrag av debatten på Stortinget den 21. februar, der finansiering og tidsfrister for CI-operasjoner ble tatt opp.

Forslaget fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen ser i seg selv greitt ut, men de ulike uttalelser som fram-kommer i debatten gir grunn til å stille seg undrende til stortingspolitikernes informasjon og kunnskaper rundt CI. Allerede i forslagets bakgrunn sies det at «... det i mange tilfeller er mulig å berge hørselshemmede barns hørselsrest gjennom å operere...».

Videre sier saksordfører Elisabeth Røbekk Nørve at: «Cochlea Implantat er kostbart, og oppfølgingen ressurskrevende, men behandlinga er uansett regningssvarende om man sammenligner med ressurser som ellers avsettes til opptrening i døvemiljø, undervisning i døveskoler, bruk av døvetolk og så videre.»

Denne uttalelsen kan den ærede stortingsrepresentant umulig stå for! Nørve sier, mellom linjene, at døveskoler, tolker og annet som skal sørge for at døve får best mulig skolegang og mulighet til å delta i samfunnet på likt grunnlag som andre, er for kostbart for staten!?

Vi velger derfor å tro at dette skyldes uklar tankegang og dårlig gjennomtenkning, hvilket også preger resten av uttalelsene i debatten. Det beste vi kan sammenligne denne debatten med, er noen steinalder-menn som diskuterer en moderne bil, uten å ha forutsetninger for det.

At forslaget ble vedtatt er nesten det eneste positive, for å sette saken litt på spissen.

Et barn med hørselsrest mister normalt ikke hørselresten uten en CI-operasjon. Tvert imot, blir den mekaniske delen av hørselsresten ødelagt av operasjonen. Det som man kanskje sikter til, er at barnet KAN oppnå bedre utnyttelse av lydsignaler enn med høreapparat, at det døve barnet KAN få bedre kontroll med hva som skjer rundt det, barnet KAN også få bedre muligheter til å lære å snakke bra, og ikke minst barnet KAN få større læringspotensiale. Vi understreker bruken av ordet KAN, fordi det aldri er gitt hvilke resultater man kan oppnå. Noen får gode resultater, og blir slått stort opp av ulike media. Men vi hører aldri om dem som ikke oppnår så mye etter en CI-operasjon.

På den annen side: Vi undres over hvorfor det fokuseres så veldig på trening for CI-opererte. Burde det ikke være naturlig at ALLE hørselshemmede barn får LIKE muligheter til læring? Både faglig, sosialt og ikke minst tegnspråk og taletrening? Vi tror det siste er et forsømt område for døve uten CI i dag. Det kan vi bare slå fast er uakseptabelt.

Likeverd, også blant hørselshemmede barn burde være en selvfølge.

Erling Jacobsen, redaktør.