«L97» i fare?

Resolusjonen fra Milano 1880
Ved en europeisk døvelærerkongress i Milano i 1880 gjorde kongressen disse vedtakene: «Det er ikke til å bestride at ordet er tegnet overlegent når det gjelder å bringe døvstumme inn i samfunnet og gi dem mer fullkommen språkkunnskap. Derfor må den muntlige metode (orale, min opplysning) heller enn den mimiske (manuelle, min opplysning) nyttes ved undervisning og oppdragelse av døvstumme.»

Kilde: Skjølberg, T. 1992:31/32

Siden den berømte Milano-konferansen i 1880, som la lokk på bruk av tegnspråk i undervisningen de neste hundre årene, har det vært en evig kamp for døveorganisasjonene for å overbevise både hørende døvelærere og myndighetene at tegnspråk er den rette veien å gå i undervisning av døve skoleelever. Det har vært mange fortvilte innlegg, skrevet av voksne døve i Døves Tidsskrift (tidligere «Tegn og Tale») gjennom flere år. Og det har vært mange mot-innlegg, skrevet av hørende døvelærere som ofte mente at tegnspråk i undervisningen ville skade døve barns evne til å lære norsk.

Døvesamfunnets kamp ble endelig kronet med seier (skjønt «seier» ikke er rette uttrykk, vi bør heller si «endelig forståelse») i forbindelse med skolereformen R97 og læreplanen L97. Endelig har døve rett til undervisning i og på tegnspråk. Likeså fikk man egne læreplaner for døve elever i disse fagene: tegnspråk som førstespråk, norsk for døve, engelsk for døve og drama/rytmikk for døve!

I dag skriver vi år 2002. Det er bare 5 år siden gjennombruddet i undervisningen av døve barn, som har tegnspråk som førstespråk. Siden det var nytt, ble det hektisk aktivitet på døveskolene. Døvelærerne prøver å finne ut den beste metoden for å undervise etter den nye læreplanen.

Ennå er man ikke ferdig, men vi kan allerede nå se fruktene av arbeidet, og vi har tro på at døvelærerne over hele landet deler positive erfaringer, og at døve barn og ungdom i dag endelig får et fullgodt undervisningsopplegg tilpasset denne gruppen. Om alle lærerne behersker tegnspråk eller ikke, er en annen sak. Det er kommet oss for øre at der foreligger planer om å forandre på vesentlige deler av det som gjelder døveskolene i L97. Blant de som satser på endringer, hvis jeg ikke tar feil, er Sektorstyre Hørsel, som har myndighet til å pålegge døveskolene til å gjøre ditt og datt. Med dette innlegget ber jeg alle som er opptatt av døve barns ve og vel (også CI-barn) om å følge med, snakke med foreldre til døve barn og diskutere med personer som kan være med på å bestemme døveskolenes framtid.

Vi ber så inderlig: La ingen slå L97 i stykker, nå som hundre års kamp endelig er i havn. Noen (vi tror det er noen få) fagfolk fraråder bruk av tegnspråk til CI-barn. Tenk om flere blir påvirket av det uheldige rådet, noe som kanskje kan føre til at døveskolene forsvinner? Jeg er redd for at CI-saken kanskje vil føre framtidige skoleplaner på villspor.

Det er i dag, og det vil det fortsatt være, mange døve barn som vil få det beste undervisningstilbud i det som L97 har kommet fram med. Psykolog Sissel Grønlie pleier å si at døve barn er ekte integrert på døveskolen, og det er også vår erfaring. «Like barn leker best» har ubegrenset gyldighet. Jeg vil herved utfordre Sektorstyre Hørsel om å skrive her i bladet hvilke planer man har i forbindelse med døveskolene i nær framtid, og årsakene til de foreliggende planer.

Rune Anda