«L97» i fare - svar fra sektorstyreleder Astrid Fagernes
I Døves Tidsskrift nr. 5/2002 har Rune Anda et innlegg under "Syn på saken" med tittel: "L-97 i fare?"
Jeg har lest hans innlegg om døveskolens betydning med stor interesse, og er fullt klar over det solide og engasjerte arbeidet som utføres her, og hva dette betyr for elever med hørselshemning.
2. Sitat: "Jeg vil herved utfordre sektorstyre hørsel om å skrive her i bladet hvilke planer man har i forbindelse med døveskolene i nær framtid, og årsaken til de foreliggende planer".
Rune Anda tar her opp debatten om fremtidens døveskole - hvilke elever og hvilken opplæring?
Jeg vil også peke på de retningslinjene vi har fått i:
I første omgang avventes resultatet av Stortingets behandling av Sunnanåutvalgets rapport.
Statsråden har meddelt i Stortinget at det kommer noen føringer i kommuneøkonomiproposisjonen i mai 2002 og andre i forbindelse med budsjettfremlegget i oktober 2002.
Avslutningsvis vil jeg si at sektorstyret har god kontakt til de ulike miljøene innen hørselsfeltet, både til elever, foresatte, ansatte og organisasjonene, og ser på dette som en viktig forutsetning for å kunne utføre sitt styringsoppdrag.
Asker, 19. april 2002
Det er noen av avsnittene i artikkelen som jeg vil kommentere:
1. Sitat: "Det er kommet oss for øre at der foreligger planer om å forandre på vesentlige deler av det som gjelder døveskolene i L 97. Blant de som satser på endringer, hvis jeg ikke tar feil, er sektorstyre hørsel, som har myndighet til å pålegge døveskolene til å gjøre ditt og datt."
Til dette vil jeg si følgende:
Sektorstyret har verken myndighet til, eller ønske om slike endringer. Vår oppgave er å legge til rette for best mulig skoledrift og opplæring etter de lover og bestemmelser som foreligger.
Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, "L-97", inneholder læreplaner for alle fagene i grunnskolen, inkludert egne læreplaner for døve. Planverket er vedtatt av Stortinget og ligger til grunn for all opplæring i Norge, inkludert den som foregår i døveskolene.
Som kjent er det opplæringslovens §§ 2-6 for grunnskolen og 3-9 for videregående skole som hjemler tegnspråklige elevers rett til opplæring i og på tegnspråk.
Det var ønsket om å opprettholde tegnspråklige opplæringsmiljøer, som i 1992 var begrunnelsen for å opprettholde de statlige døveskolene.
Og jeg har gang på gang i samtale med elever i våre skoler erfart hvor viktig det tegnspråklige opplæringsmiljøet er.
Her vil jeg svare slik:
Et omfattende skoleutviklingsprosjekt som har bidratt til å styrke døveskolene på flere områder, ble avsluttet siste år.
Med utgangspunkt i dette, gjorde sektorstyret på sitt februarmøte i år vedtak om fortsatt å ha fokus på skoleledelse, kvalitet i opplæringen og skolebasert vurdering.
Konkret ønsker sektorstyret systematisk kompetansehevingstiltak for skoleledelse og skolebasert vurdering satt i system.
3. Sitat: "Noen (vi tror det er noen få) fagfolk fraråder bruk av tegnspråk til CI-barn. Tenk om flere blir påvirket av det uheldige rådet, noe som kanskje kan føre til at døveskolene forsvinner? Jeg er redd for at CI-saken kanskje vil føre fremtidige skoleplaner på villspor".
Det jeg kan kommentere til dette i et kort innlegg, er at sektorstyret har oppmerksomheten rettet mot utviklingen med stadig flere barn med cochlea implantat, og at dette aktualiserer spørsmålet om tilretteleggingen av opplæringen, slik at den best mulig imøtekommer de ulike behovene elevene har.
"Tildelingsbrev for budsjettåret 2002" fra Undervisnings- og forskningsdepartementet, hvor det i kap. 4.3 "Departementets forventninger til støttesystemet", bl.a. heter:
"Arbeidet med pedagogisk oppfølging av barn og unge med cochlea implantat skal videreføres i nært samarbeid med Rikshospitalet. Støttesystemet må inneha den nødvendige spisskompetanse for å sikre helhetlig oppfølging av barn og unge med cochlea implantat."
Jeg vil videre nevne at "Sektorplanen - hørselsektoren 2002 - 2004" også tar opp disse spørsmålene og peker på at Sunnanå-utvalget nevner et eventuelt behov for at det også skal være en rettighet knyttet til språkvalg, hvor en kan velge norsk som førstespråk og tegnspråk som andrespråk, fordi kravene til opplæring endrer seg etter hvert som flere barn får cochlea implantat.
Sektorstyret følger utviklingen nøye, og ser det som helt nødvendig med en snarlig avklaring og tydeliggjøring.
Og en skoledebatt i organisasjonsbladene slik Rune Anda innleder til, er meget verdifull.
Astrid Fagernes
leder sektorstyre hørsel