Velg bakgrunnsfarge:
Døves Tidsskrift nr. 4/2000:

Når alle døve blir tunghørte

I februarnummeret av Døves Blad skriver redaktør Thorbjørn J. Sander på lederplass om hvilke visjoner døvekirken skal ha ved inngangen til et nytt århundre/årtusen for sin geistlige betjening av komplisert sammensatte døvemenigheter. Han maner til nytenkning omkring utviklingen som skjer rundt oss, der han mener at døvemiljøet blir mindre og mindre "døvt" som resultat av hørselstekniske forbedringer. Cochlea implantat på alle døve barn vil gjøre dem funksjonelt tunghørte istedenfor døve, og genforskning vil føre til at færre døve barn blir født.

Visjonene hans fortsetter med at i den grad det skal finnes egne skoler for disse barna skal undervisningen foregå under best mulige lydforhold, der lærerne har god stemme og bruker tegn som støtte for oppfattelsen/forståelsen av talen. Han mener at "døve" dermed kan undervises på det norske talespråkets premisser og bli spart for en mengde ekstratimer. Med norsk som det daglige fellesspråket kan "døve" bedre lese Bibelen selv, istedenfor å få den tolket som om de skulle være innvandrere fra fjerne land. Døveprestene vil slippe alle problemene forbundet med å oversette og kunne glede seg over fylte døvekirker hver søndag, der alt blir tilrettelagt for at "døve" skal få like stort utbytte av gudstjenesten som hørende i sine kirker. "For egne prester og kirker vil vi jo fortsatt ha!" skriver redaktøren.

Og da kan jeg ikke annet enn å stille spørsmålet: Hvorfor det? Hvorfor ha egne prester og kirker for akkurat disse medlemmene av den norske kirka? Trenger vi en døvekirke dersom alle "døve" er funksjonelt tunghørte og snakker norsk?

Kan man legge til rette et undervisningstilbud for tunghørte elever i hjemmeskolen fem dager i uka, kan man saktens legge til rette gudstjenesten i den lokale kirka en søndagsformiddag også.

Hvordan døvekirka velger å organisere virksomheten sin, og på hvilket grunnlag de vil argumentere for sin eksistensberettigelse får døvekirka og døvemenighetene finne ut. Mitt bidrag til den brede diskusjonen som redaktøren ønsker, er å imøtegå argumentasjonen som redaktøren bygger sine visjoner på, på følgende punkter:

  • Ikke alle døve barn kan få et cochlea implantat. Blant de kravene som stilles er at barnet skal ha en intakt hørselsnerve (hvilket ikke alle døve barn har), og at de ikke har nytte av vanlige høreapparat. Altså vil det alltid være noen døve barn uten naturlig tilgang til det talte språket. For øvrig vil grad av hørsel med cochlea implantat variere. Ikke alle vil være i stand til å oppfatte tale gjennom hørselen.
  • Allerede på slutten av 1970-tallet viste undersøkelser (Klima &Bellugi (1979) The signs of languages.181 - 194) at kommunikasjon ved hjelp av tegn som støtte til tale tar betydelig lengre tid enn kommunikasjon på et naturlig talespråk eller tegnspråk. Dette får konsekvenser som at:
  • barna kjeder seg fordi kommunikasjonen tar for lang tid i forhold til hva som er optimalt for hjernens prosessering av informasjon.
  • det lydlige inputet blir forvrengt, og barna får i hvert fall et galt bilde av talespråkets intonasjon, dertil kan syntaksen, ordforrådet og språk-bruksreglene også bli forenklet, hvilket fører til et fattigere norsk språk. (Tegn-inputet blir også forvrengt, men det teller vel ikke i denne sammenhengen, der målspråket er det norske talespråket.)
  • Å ha nytte av tegn som støtte til tale forutsetter god kompetanse i norsk i utgangspunktet. Altså må barna høre godt nok til å kunne tilegne seg norsk gjennom hørselen, det være seg med et cochlea implantat eller med et vanlig høreapparat.
  • Å være tunghørt, det vil si å høre så godt at en tilegner seg en større eller mindre del av talespråket spontant ved hjelp av hørselsteknisk utstyr, er ingen garanti for verken et godt talespråk, god skriftspråklig kompetanse eller god begrepsdannelse og allmennkunnskap. Både skriftspråklig kompetanse og god allmennkunnskap er nødvendige forutsetninger for å lese blant annet Bibelen med et visst utbytte.
  • Å ha utbytte av talespråklig kommunikasjon når en er tunghørt krever gode lydforhold. Men i hvor mange av livets kommunikasjonssituasjoner er lydforholdene optimale? Barn lærer å kommunisere, det vil si de lærer både språk og hvordan de skal bruke språk, i mange ulike situasjoner hver dag, ikke minst sammen med andre barn. Lydforholdene i friminuttene, ute på gata, på fotballbanen, på skole- og fritidsordningen, på lekerommet hjemme og så videre er sjelden gunstige for tunghørte barn. En talespråklig funksjonell hørsel under gunstige forhold i et spesielt tilrettelagt klasserom rekker ikke nødvendigvis til sosialt samvær og samhandling som også er en svært viktig del av et barns utvikling.
  • Den norske bibelen er resultatet av mange oversettelser fra både gresk og hebraisk til latin, tysk, dansk og omsider norsk på 1800-tallet. Er det prinsipielt annerledes å oversette Bibelen til tegnspråk eller til språk i fjerne land enn til norsk?

    Når alt dette er sagt, er jeg enig med redaktøren på ett punkt:

    · Norskspråklige (og alle andre talespråklige) barn med funksjonelle hørselsrester skal undervises under best mulige lydforhold når de undervises på sitt talespråk.

    La tunghørte og for den saks skyld "døve" barn få utnytte hørselsrestene sine til å utvikle et godt talespråk. Men ikke la det gå på bekostning av gode allmennkunnskaper, god skriftspråkskompetanse og ikke minst en god sosial utvikling der de har muligheten til å være aktive deltakere i et tegnspråklig fellesskap.

    Min visjon for døve og sterkt tunghørte barn i Norge er et fellesskap der noen har tegnspråk som sitt førstespråk og andre har norsk som sitt førstespråk, men der alle kan kommunisere og delta aktivt i fellesskapet på tegnspråk uavhengig av lydforholdene.

    Guri Amundsen