Når alle døve blir tunghørte
I februarnummeret av Døves Blad skriver redaktør Thorbjørn J. Sander på lederplass om hvilke visjoner døvekirken skal ha ved inngangen til et nytt århundre/årtusen for sin geistlige betjening av komplisert sammensatte døvemenigheter. Han maner til nytenkning omkring utviklingen som skjer rundt oss, der han mener at døvemiljøet blir mindre og mindre "døvt" som resultat av hørselstekniske forbedringer. Cochlea implantat på alle døve barn vil gjøre dem funksjonelt tunghørte istedenfor døve, og genforskning vil føre til at færre døve barn blir født.
Visjonene hans fortsetter med at i den grad det skal finnes egne skoler for disse barna skal undervisningen foregå under best mulige lydforhold, der lærerne har god stemme og bruker tegn som støtte for oppfattelsen/forståelsen av talen. Han mener at "døve" dermed kan undervises på det norske talespråkets premisser og bli spart for en mengde ekstratimer. Med norsk som det daglige fellesspråket kan "døve" bedre lese Bibelen selv, istedenfor å få den tolket som om de skulle være innvandrere fra fjerne land. Døveprestene vil slippe alle problemene forbundet med å oversette og kunne glede seg over fylte døvekirker hver søndag, der alt blir tilrettelagt for at "døve" skal få like stort utbytte av gudstjenesten som hørende i sine kirker. "For egne prester og kirker vil vi jo fortsatt ha!" skriver redaktøren.
Og da kan jeg ikke annet enn å stille spørsmålet: Hvorfor det? Hvorfor ha egne prester og kirker for akkurat disse medlemmene av den norske kirka? Trenger vi en døvekirke dersom alle "døve" er funksjonelt tunghørte og snakker norsk?
Kan man legge til rette et undervisningstilbud for tunghørte elever i hjemmeskolen fem dager i uka, kan man saktens legge til rette gudstjenesten i den lokale kirka en søndagsformiddag også.
Hvordan døvekirka velger å organisere virksomheten sin, og på hvilket grunnlag de vil argumentere for sin eksistensberettigelse får døvekirka og døvemenighetene finne ut. Mitt bidrag til den brede diskusjonen som redaktøren ønsker, er å imøtegå argumentasjonen som redaktøren bygger sine visjoner på, på følgende punkter: Når alt dette er sagt, er jeg enig med redaktøren på ett punkt:
· Norskspråklige (og alle andre talespråklige) barn med funksjonelle hørselsrester skal undervises under best mulige lydforhold når de undervises på sitt talespråk.
La tunghørte og for den saks skyld "døve" barn få utnytte hørselsrestene sine til å utvikle et godt talespråk. Men ikke la det gå på bekostning av gode allmennkunnskaper, god skriftspråkskompetanse og ikke minst en god sosial utvikling der de har muligheten til å være aktive deltakere i et tegnspråklig fellesskap.
Min visjon for døve og sterkt tunghørte barn i Norge er et fellesskap der noen har tegnspråk som sitt førstespråk og andre har norsk som sitt førstespråk, men der alle kan kommunisere og delta aktivt i fellesskapet på tegnspråk uavhengig av lydforholdene.
Guri Amundsen