CI og vårt tunghørte døvemiljø

Guri Amundsens innlegg i DT nr. 4 bør studeres. Klipp det ut! Jeg antar det inneholder den informasjon som kompetansesentrene i dag gir til foreldre til døve/tunghørte barn, altså at GA er en av dem som forvalter det vi kaller spisskompetanse på dette området, en person det forventes at foreldrene skal lytte til. Jeg vil anbefale at foreldrene tar opp detaljer i hennes innlegg med fagfolk som ikke er bundet av lojalitet overfor Systemet.

Vanlig skikk er å kommentere en sak i samme blad hvor den er tatt opp. Mine «visjoner» sto i Døves Blad, under vignetten «Tanker i tiden», mens GA altså har valgt å skrive i Døves Tidsskrift. Det er greit for meg, for det er lite plass i DB. De to bladene har også stort sett samme lesere. Men jeg synes GA burde fått med noe fra min avslutning, der det går fram at det dreier seg om noe jeg tror, at jeg tror det vil gå den veien, og at: Vi må våge å ta en bred diskusjon om dette. Nå! - Jeg synes det hele blir annerledes og forsterket slik hun framstiller det. Og egentlig tenkte jeg meg en større konferanse i regi av folk som ikke er slaver av Systemet og forsvarer det bestående med alle midler.

GA mener jeg er inkonsekvent når jeg antyder at «døveundervisningen» bør foregå på talespråkets premisser (med stemme og tegn til tale), og så likevel mener at søkningen til døvekirkene vil bli større på dette grunnlaget. Etter hennes oppfatning vil døvekirkene tvertimot bli overflødige. GA har visst oversett noe i artikkelen som skulle forklare akkurat dette, nemlig at det jeg tror på som det framtidsrettede undervisningssystemet kanskje er den eneste veien som kan føre til en viss bevaring av «døvemiljøet» i det nye århundret. Som en audiopedagog skriver til meg etter å ha lest lederartikkelen min: «Man behøver ikke være noen stor profet for å spå at døvesamfunnet i nær framtid vil bli annerledes, og at språkvalget ikke er forutbestemt for evig tid.»

Jeg var en av dem som sto i spissen for aksjonen «La døveskolen leve!» I dag lurer jeg på hva jeg kan gjøre for å redde de samme døveskolene i en ny situasjon. Jeg mener at vi trenger skolene, men skolene har ingen sjanse til å overleve når de som bestemmer lukker øynene og later som om elevgrunnlaget er mer døvt enn før, mens faktum er at snart alle kan fungere som tunghørte. Når så undervisningen foregår uten stemme og på et tegnspråk som de siste årene har utviklet seg mer og mer til et geberdespråk, da har ikke jeg samvittighet til å anbefale disse skolene, og jeg vil heller ikke bidra til å redde dem. Barnehagene, foreldrekursene og foreldrerådgiverne satser ensidig på å forme barna til tegnspråkbrukere/-tenkere tilpasset en undervisningsplan som aldri burde vært godkjent. - Jeg mener at vår sjanse til å bevare et fellesskap - et «døvemiljø» - består i at Systemet snarest mulig aksepterer den faktiske situasjonen og legger opp til at barna skal få maksimalt utbytte av sine hørselsrester. Med en holdningsendring kan vi oppnå å få til et system/tilbud som vil være så klart bedre enn integrering i normalskole at vi kan ha berettiget håp om å få beholde egne barnehager/skoler/kirker osv., og elevgrunnlaget kan til og med bli betydelig større enn i dag. I motsatt fall vil vi snart få en skole tilsvarende Silviaskolan i Sverige, og våre døveskoler vil bli nedlagt.

Jeg er ikke pedagog (og det endrer ikke den saken at mange gjennom årene har kalt meg «den fødte pedagog»). Jeg har imidlertid støtte av en rekke pedagoger både i inn- og utland. Etter mitt «utspill» har jeg f.eks. fått brev fra en godt oppdatert pedagog som omtaler læreplanen «Norsk for døve» slik: «Jeg finner planen på mange måter selvmotsigende og ulogisk i forhold til et moderne syn på språkopplæring og språktilegnelse.» En annen pedagog fortalte meg nylig at hun hadde fått tillatelse (!) til å avvike fra læreplanen fordi hun hadde funnet ut at den ikke passet for de elevene som hadde bra norsk-grunnlag. (Har vi fått en læreplan som skal passe til de barna som har foreldre som ensidig satser på tegnspråk?)

Sterkest reaksjon på læreplanen har jeg fått fra en pedagog i Danmark. Han skriver: «Det er jo som at læse et religiøst skrift som Jehovas vidners beskrivelse af tiden for Jehovas genkomst.... Hvem har dog skrevet det? Det er måske nok nogen, som vil døve det godt, men det kan næppe være nogen, som har omfattende kendskab til døve børns vilkår og forudsætninger.» (Den danske sammenligningen med religion synes jeg er spesielt interessant. Det er vel 10 år siden jeg første gang sa at i enkelte miljøer i Norge, spesielt i Trondheim og på Ål, er tegnspråket ikke lenger et språk, men en religion.)

Det ser ut som om jeg er bedre oppdatert mht CI enn pedagogene i Møller-miljøet. Fra nær kontakt med foreldre, leger og pedagoger vet jeg at det ikke er så sterke begrensninger for CI-operasjoner som GA hevder, verken i utlandet eller her. Grensene flyttes og teknikken forbedres, men de som er imot CI er kanskje ikke interessert i å holde seg oppdatert? - At den oppnådde hørselen kan variere, tror jeg nok, men jeg vil ikke være med på å nedvurdere eller bagatellisere den hørselen som vanlige høreapparatbrukere og CI-opererte oppnår. Det er vanlig å skremme med at lydene blir forvrengt osv. Motstanderne er flinke sånn. Jeg har snakket med mange unge og voksne med CI, og flere av dem (døvblitte) har påstått at lydkvaliteten er meget god, ja enkelte hevder at lydene er akkurat som før de mistet hørselen! (Jeg tviler på at det kan være sant.) Problemet er først og fremst den negative holdningen pedagogene møter CI-barna og deres foreldre med, og som bl.a. fører til at barna ikke alltid får tilfredsstillende oppfølging så apparaturen blir riktig justert, og barna får ikke tilrettelagt forholdene i barnehage og skole i samsvar med sin hørselssituasjon. Systemet har i mange år forsømt å gi nye døvelærere talepedagogisk kompetanse. I tillegg blir foreldrene forledet til å tro at barna trenger tegnspråk, akkurat som døve, mens det de trenger selvfølgelig er tegn til støtte for en naturlig utvikling av talespråk.

Guri Amundsen bruker Klima & Bellugi (1979) som argument mot tale med tegnstøtte. Systemet tar lenger tid, og undervisningen blir kjedelig, skriver hun. - Jeg antar at de omtalte undersøkelsene, som ble foretatt for rundt 30 år siden, gjelder et system tilsvarende det «tegnspråknorsk» som jeg hadde et hovedansvar for omtrent på den tiden. Om dette uttalte døvepsykologen Lars von der Lieth på NAFs jubileumskonferanse for tre år siden at det var synd at det ble forkastet før det hadde fått noen reell sjanse. Etter voldsomt press utenfra ble utviklingen av systemet stoppet før det fikk sitt gjennombrudd. I dag er det på full fart tilbake i hele Norden, nå som TSS. - Hvis dette er kjedelig, må det enten skyldes mangelfull beherskelse av systemet, eller at det norske språket er kjedelig. Barn flest synes uansett at skolen er kjedelig. - Burde ikke GA i denne sammenhengen nevnt hvor mange ekstratimer det var forutsetningen å bruke som følge av den nye læreplanen? Jeg har opplysning om at det ville kreve en mengde ekstratimer å gjennomføre den tospråklige undervisningsplanen, fordi man med tegnspråk som førstespråk og norsk som første fremmedspråk måtte gå en lang omvei for å lære norsk. Har man allerede gitt opp målsettingen og kuttet ut ekstratimene?

Jeg er så dypt uenig i Guri Amundsens vurderinger av «tale med tegnstøtte» at jeg ikke vil kommentere dem. Når man inntar en sterkt negativ holdning til noe, er det nesten ingen grenser for vanskelighetene man kan oppkonstruere. Slik må det nødvendigvis være her når GAs erklærte visjoner for framtiden ikke går lenger enn til å gjenskape det miljøet vi hadde for 40-50 år siden, «der alle kan kommunisere og delta aktivt i fellesskapet på tegnspråk uavhengig av lydforholdene». - Arbeider våre døveskoler med slike visjoner som ledetråd, må vi være forberedt på at flukten fra døveskolene og utarmingen av døveorganisasjonen vil fortsette for full musikk.

Selv vil jeg inntil videre fortsette å kjempe for at vi skal kunne beholde et interessefellesskap for framtiden, et fellesskap som må tilpasses de endringene som skjer rundt oss ved at døvemiljøet stadig blir mer preget av tunghørte. Et slikt fellesskap mener jeg vil profitere klart på å ha egne tilbud for barn, unge og voksne, i form av barnehager, skoler, foreninger, døveprester og kirker. Min oppgave ser nok umulig ut når Systemet behandler tunghørte som døve, tvinger normalt utrustede barn til å bli tegnspråkbrukere og -tenkere og putter dem inn i en egen, trang kulturbås. Men jeg har ikke gitt opp, ennå.

Thorbjørn Johan Sander.