I tillegg kommer også disse punktene:

Tospråklighet og oppfølging viktig
Selv om flere av barna bruker tegn som støtte til tale, fremheves det at tospråklighet er viktig for barna. Målsettingen er at alt som kan gi barna et best mulig språk og begrepslæring og begrepsforståelse er av det gode. Hittil har man sett at tegnspråk har vært døve barns førstespråk, mens det nå kan anes en overgang til talespråk med tegnstøtte. Da bruker man tegnspråket til å forklare vanskelige ting som barnet ikke umiddelbart forstår. Senere kan barna selv som voksne velge hvilket språk de vil bruke og hvilket miljø de ønsker å være en del av. Har barnet ikke fått muligheten til å få talespråk tidlig, har man i realiteten fratatt barnet valgmuligheten, mener foreldrene. Oppfølgingen av det enkelte barn i dag oppfattes som tilfeldig, og det savnes et samordnende senter for CI-opererte barn. På den ene siden koster hver operasjon betydelige summer, mens oppfølgingen ikke er like god for alle. I følge den engelske audiopedagogen Sue Archbold må det etableres et oppfølgingsnettverk som kan/bør se slik ut:

Archbold fremhever at dersom det ikke eksisterer et oppfølgingsprogram etter operasjonen, så bør man ikke implantere. Ønske om tverrfaglig kompetansesenter
I dag har foreldrene for stort ansvar i forhold til habiliteringsprosessen. I steden for at foreldrene skal få råd og veiledning, oppleves det ofte som at foreldrene må være pådrivere og rydde veien for å få hjelp. Det skulle være unødvendig at foreldrene må streve for å få alle parter til å samarbeide til barnas beste. Det forekommer ikke sjelden at foreldrene vet mer enn de som skal hjelpe, og derfor er det ønskelig med et tverrfaglig kompetansesenter som skal kunne og vite mer enn foreldrene. I dagens situasjon føler foreldrene seg ofte som et hår i suppen i forhold til enkelte fagmiljøer. Det er klart at CI-opererte barn er en gruppe som på mange måter bryter dagens etablerte normer og standarder for pedagogisk oppfølging. Dette å oppleve at de som betraktes som fagfolk er usikre, eller snakker mot hverandre, underbygger foreldrenes usikkerhet i forhold til de veivalg som må tas. Altfor ofte må foreldrene gjennom mange og lange oppklarende samtaler med fagfolkene som skal råde foreldrene i valgene.

Målet er en tilnærmet normalfunksjon for barnet
De fleste foreldre ønsker å gi sine barn en helhetlig og normal utvikling på alle områder. Samtidig ønsker og håper man at barnet skal bli en naturlig del av hjemmemiljøet. Handicapet skal ikke begrense barnets muligheter til å utfolde seg. Men alle barn er sammensatt, det går ikke noe skille mellom graden av funksjonalitet, barna er ikke enten hørende eller døve, men et sted imellom, og målet er å inkludere barnet i fellesskapet. Det er viktig å avklare tegnspråkdelens betydning for begrepsinnlæring. Er det tilstrekkelig å få begrepene inn via hørselen?

Listen legges for lavt?
Enkelte foreldre er av den oppfatning at kravene til barnas utvikling legges for lavt, at barna har ressurser som ikke blir fullt utnyttet, fordi man er fornøyd med små framskritt der man normalt burde kunne forvente mer. For eksempel kan kanskje talespråket, isolert sett, bli bedre med tilpasset habiliteringsprogram. Også når det gjelder CI og hørselshemninger, som på så mange andre områder i livet, ønsker man at det skal fokuseres på mulighetene, og ikke bare på begrensningene.

Pass på hva du sier til hvem
Åpenhet og vilje på tvers av fagmiljøene er et stort savn. Kompetansesentrene oppfattes som en begrensende faktor i forholdet til barnas behov, tilbudet er ikke godt nok slik det er i dag. Det eksisterende tilbudet er preget av døvehistorikk, og dette er tydeligvis også tungt for pedagogene. Ledelsen ved kompetansesentrene er anonyme, de har kanskje et profileringsproblem? Ofte opplever man at man må vurdere nøye hva man kan si til hvem, og dette skaper stor frustrasjon blant foreldrene. Uvitenhet om hva man kan forvente av andre er et problem. Det blir vanskelig å forene innsatsene til barnas beste.

Utviklingen i Norge/Norden for langsom?
Det ble i januar inngått et nordisk samarbeid om forsøks- og utviklingsprogram for pedagogisk oppfølging av barn med cochlea implantat. Det norske initiativet til et slikt samarbeid er selvfølgelig prisverdig, men det gjenstår å se hvilken fremdrift man får i et slikt prosjekt, mener foreningen. Man er litt forsiktig med å forvente for mye, da man anser at prosjektet er sammensatt av representanter fra land med ganske like tradisjoner og holdninger. Man tror at ved å trekke elementer av den betydelige erfaring man har om CI i Europa for øvrig, kan man i CI-saken bevege seg noen skritt videre i Norge og Norden.

Vilje til samling
Foreldreforeningen ønsker ikke å skape konflikt mellom de ulike grupperinger innenfor hørselsomsorgen, men ønsker seg rom innenfor systemet. I tillegg vurderer foreningen å knytte seg nærmere til en større organisasjon, og har oppfordret både Norges Døveforbund og Hørselshemmedes Landsforbund til å presentere seg på årsmøtet.

Årsmøtet i foreldreforeningen
Årsmøtet ble avholdt på Hunstad skole. Før det egentlige årsmøtet fikk de spesielt inviterte gjestene, Gro Rugseth fra Hørselshemmedes Landsforbund og Erling Jacobsen fra Norges Døveforbund anledning til å orientere om sine respektive forbund. Årsmøtet vedtok å gå videre i å søke et samarbeid med organisasjonene, og styret vil kontakte begge for nærmere avklaring av hvilket forhold man kan tenke seg.

Det nyvalgte styret består nå av:
Leder Britt Føyen
Nestleder Leif Johnstad
Sekretær Trine Moen
Kasserer Sissel Ekrum
Styremedlem Linda Ludman Leine

Tekst: Erling Jacobsen