Med historien inn i fremtiden

I Syn på saken i DT nr. 6 skriver Thorbjørn Johan Sander et svar eller motinnlegg til innlegget mitt i DT nr. 4. For lesere som ikke har fulgt med fra starten, var innlegget mitt en kommentar til Sanders "Tanker i tiden" i februarnummeret av Døves Blad.

Th.J.S. innleder med å si at innlegget mitt bør studeres og endog klippes ut. Jeg kunne kvittere med å si at innlegget hans er et studium verdt med hensyn til bruken av retoriske virkemidler. Istedenfor å bruke tid og krefter på å kommentere hva jeg mener Th.J.S. har oppfattet feil og forvrengt i innlegget mitt, og hva han mener jeg har oppfattet feil og forvrengt i innlegget hans, anser jeg det som mer konstruktivt å forsøke å bringe debatten et skritt videre. I dette innlegget vil jeg hovedsaklig fokusere på det som jeg oppfatter som kjernen i problemstillingen - nemlig hvordan en tilrettelegger for døve og tunghørte barns utvikling og deres deltakelse i det norske samfunnet uavhengig av om de er CI-opererte eller ikke.

Aller først må jeg for ordens skyld påpeke at Th.J.S. tillegger meg langt større makt enn jeg har. Jeg har ikke arbeidet ved eller vært ansatt på Møller kompetansesenter på flere år. Verken den gangen eller nå har jeg arbeidet med veiledning av foreldre. Innleggene mine er skrevet i egenskap av privatperson, og ikke som representant for en institusjon. Altså er det feil å tillegge pedagoger og konsulenter ved Møller kompetansesenter mine synspunkter og for den saks skyld min mangel på kunnskap om cochlea implantat.

Jeg har stor respekt og ydmykhet overfor den enorme jobben det er for foreldre og pedagoger å legge til rette forholdene for en god og allsidig utvikling for døve og tunghørte barn. Både barna og familiene de vokser opp i har svært ulike forutsetninger. Det finnes ikke to like barn og det finnes ikke to like familier. Det som er felles er det grunnleggende behovet for kommunikasjon som alle mennesker har. Det er svært mye vi fremdeles ikke vet om hvordan barn tilegner seg språk generelt, og vi vet enda mindre om døve barns læring og språkutvikling. Poenget mitt er at feltet er komplekst, og det finnes ingen lettvinte løsninger.

En stor del av engasjementet mitt og interessen min for feltet døveundervisning handler i bunn og grunn om at jeg ønsker at døve og tunghørte barn, ungdommer og voksne skal ha mulighet til å delta i utdanningssamfunnets goder. Sagt på en annen måte ønsker jeg at alle individer i vårt samfunn skal ha rett til å utvikle seg ut fra sine evner og forutsetninger.

En av de viktigste inngangsportene eller nøklene til utdanningssamfunnet er godt utviklete språkferdigheter. Vi trenger språk når vi skal kommunisere, språk til å tenke med og språk for å tilegne oss kunnskaper. Nå er det ikke slik at vi tilegner oss språk først, og så kommuniserer og tilegner oss kunnskaper og lærer å tenke etterpå. Et barns utvikling er en prosess der kommunikasjon, språklæring, kunnskapstilegnelse og tenkning skjer samtidig og i vekselvirkning med hverandre. I dagens utdanningssamfunn er det viktig å kunne det norske språket, og litt avhengig av hvilke ønsker og forutsetninger den enkelte har, kan det være viktig å kunne en god del engelsk også. Dette gjelder døve og tunghørte barn på lik linje med alle andre barn i samfunnet vårt. Så langt ser jeg ikke bort fra at Th.J.S. og jeg langt på vei kunne enes om målene for undervisning av døve og tunghørte barn.

Blant det som skiller oss er synet på tegnspråk. Jeg ser på tegnspråk som et språk på linje med andre språk. Det er et språk å kommunisere med, et språk til å tenke med og det er funksjonelt og tilgjengelig for den visuelle persepsjonskanalen. Dertil synes jeg det er vakkert! Når jeg er opptatt av at døve og sterkt tunghørte barn skal få tegnspråk så tidlig som mulig, er det for at de skal få tilegne seg både grunnleggende begreper og grunnleggende kommunikasjons- og samspillsmønstre på et språk som er lett tilgjengelig for dem på tilnærmet samme alder som alle andre barn. Dersom døve fireåringer har en aldersadekvat språkutvikling, så kan de blant annet føre samtaler, fantasere og fortelle, delta i rollelek, tøyse med språk, bruke språk til å snakke om språk og ikke minst til å fundere over verden rundt seg. Etter hvert som barna vokser til er tegnspråk viktig for deres sosiale utvikling, men også for å utvikle kognitive ferdigheter som å argumentere, resonnere og utvikle kunnskap og forståelse i samtale med andre.

Det er ingen automatikk i at døve barn blir to- eller flerspråklige fordi om de kan tegnspråk. Å hevde noe annet er å kaste blår i øynene på foreldrene og lærerne til døve og tunghørte barn. Og her ligger den neste store utfordringen - hvordan familien, barnehagen og skolen kan legge til rette for en god norskspråklig utvikling. Fra de er ganske små må døve og tunghørte barn få delta i aktiviteter knyttet til skriftspråket, alt fra å lese bildebøker til å skrive kort og handlelister og sende tekstmeldinger på mobiltelefon. Det er en selvfølge at en også skal utnytte det enkelte barnets hørselsmessige forutsetninger i tilegnelsen av det norske språket.

Men det er også å kaste blår i øynene på foreldre og lærere å hevde at litt hørsel kan løse alle kommunikasjons- og utviklingsbehov et barn måtte ha. Det er et langt sprang fra å kunne nyttegjøre seg litt hørsel til å orientere seg i lydrommet og eventuelt tilegne seg talespråk, til å kunne nytte hørsel til å delta aktivt i alle sosiale og utdanningsmessige situasjoner. "Litt hørsel" må ikke begrense døve og tunghørte barns livskvalitet ved å stenge dem ute fra å delta i situasjoner der hørselen ikke strekker til. Fra femtitallet og utover har så godt som alle døve og tunghørte barn blitt utstyrt med høreapparater, noe som har bidratt til at flere barn har kunnet utnytte sine hørselsrester til å utvikle talespråk. Dessverre var ikke forståelsen av høreapparatenes begrensninger alltid like godt utviklet hos lærere, andre fagfolk og foreldre. Dette førte blant annet til at noen barn utviklet et enkelt forståelig talespråk som de ikke fikk videreutviklet fordi de ikke hørte godt nok. Dermed var og er mange "tunghørte" utestengt fra høyere utdanning, store deler av arbeidslivet og deltakelse i det sosiale livet. Sissel Grønlie har ofte snakket om de tunghørte som "falt mellom to stoler". På den ene siden fikk de ikke være med i et tegnspråklig døvefellesskap fordi de snakket norsk og dermed ikke trengte tegnspråk ifølge ekspertisen på den tiden. På den andre siden var de satt utenfor det norskspråklige hørende fellesskapet fordi de ikke hørte godt nok.

Til syvende og sist er dette et spørsmål om å ha et nyansert og informert syn på hvilke muligheter som ligger i teknologiske nyvinninger. Det hjelper lite at teknologien er avansert dersom de som skal forvalte den ikke ser hele mennesket og dets behov for kommunikasjon, intellektuelle utfordringer og tilhørighet i et sosialt fellesskap. Vi må ikke bli så historieløse at en ny generasjon høreapparatbrukere blir henvist til å vokse opp "mellom stolene".

Å skru klokka tilbake for å gjenskape et miljø som fantes for 40-50 år siden er verken ønskelig eller mulig. Samfunnsstrukturene og samværsformene mellom mennesker endres også i døvemiljøet. Bare i studentmiljøet i Trondheim er det bortimot hundre tegnspråklige studenter som gjenspeiler et bredt spekter av "hørsels- og døvhetskategorier". De er døve, hørende, døvblitte og tunghørte med og uten CI. Vel så interessant er det at dette nettverket også representerer et bredt spekter av faglige og sosiale erfaringer og interesser. Studentene kommuniserer med hverandre og omverden på ulike måter og språk, og gjennom ulike medier om mange forskjellige tema. Dette er ett skritt på vei inn i en framtid der også døve og tunghørte tar større del i det norske og internasjonale utdanningssamfunnet.

Guri Amundsen.