Før døveundervisningen
Det nytter ikke å undervise døve - javel, men døve på 400-tallet før vår tidsregning brukte tegn i sine samtaler og forstod hverandre, lar Platon Sokrates fortelle i sine skrifter. Men dette var en kommunikasjonsform som ikke ble tatt alvorlig i det hele tatt.
Kirkefaderen Augustin (+ 490) er blitt tillagt den tolking av verset i Romerbrevet som sier at frelsen kommer av å høre Guds ord, med at vi døve ikke kan bli frelst, for vi hører jo ikke. Og inn på 1950-tallet var det en norsk døveprest som sukket og sa at vi døve nok har kjøkkeninngang til Gud! Augustin har likevel et annet sted snakket om et døvt ektepar på en øde øy som fikk en hørende sønn, og han regnet med at de alle tre brukte tegnspråk. Betyr det da at vi døve kan ha forestillinger om det guddommelige gjennom andre språklige former enn talespråk?
Tenk dere hvordan vi døve hadde det på 550-tallet hvis vi var slaver? Keiser Justinianus sa rett ut i sine lover at vi som var født døve ikke kunne arve og ikke kunne bli fri fra slaveriet. Men var vi blitt døve i senere alder og kunne snakke, da ville vi arve og bli fri fra slaveriet. De juridiske forhold fra romerretten var fortsatt aktuelle i arvespørsmål og døvhet i Spania. Landet ble på 1500- og 1600-tallet det førende i den imperialistiske utbyttingen, og rikdommen ble så samlet på noen få adelige familiers hender. Det betydde mer inngifte i disse familiene og dermed større sjanse for at arvelige egenskaper ble også samlet, dvs det ble født flere døve i disse familiene. Men de døve adelige kunne ikke arve. Dermed ble Ponce de Leons innsats på 1600-tallet for å lære disse døve adelige i å snakke, lese og skrive i utgangspunktet forsvar for disses arvelige rettigheter. Døveundervisningen i moderne tid kom i gang på grunn av økonomiske spørsmål. Men det var et stort framskritt at døve kunne undervises og kunne bli myndige. Men hva med alle Spanias døve på den tiden? Akkurat som før, men et paradigmeskifte var inntrådt: Vi døve kunne undervises.
Døveundervisningens metoder
Det har gjennom tidene vært små døve kommuniteter, men noe nytt er skjedd - nå får minoritetene utdanning! Flere av de l´Épèes elever kunne en rekke språk, og noen av dem ble lærere for døve. Og da begynte for alvor de tverreuropeiske kontakter for oss døve, med årlige møter i Paris med utenlandske gjester.
Andre mente at det talte språket var kjennetegnet på det å være menneske. Men det fantes også dem som mente at det å lære døve å snakke var en gudsbespottelse - en krenkelse av Guds vilje at noen mennesker skulle være døve.
Tyskland var i lange tider delt i små stater, og det var det tyske språket som forente dem. Gode gamle Martin Luther mente sågar at tysk måtte ha vært urspråket til Adam.
Og når Samuel Heinicke mot slutten av 1700-tallet begynte å undervise døve, så valgte han den orale metode. En krevende metode som krevde en stor innsats først og fremst av den døve eleven. Men den orale metode var forbundet med mye hemmelighetskremmeri, fordi det var også levebrød for oralistene. Det fantes ingen statlig støtte til disse første døveskolene.
I artikulasjonen brukte Heinicke ulike metoder (unntatt den manuelle metoden) for å stimulere taleevnen ved å bruke andre sanser. For eksempel ble sitronsaft hellet i munnen på den døve, for å få frem lyden «i», en metode som var i bruk privat i mine egne skoledager.
Målet hos de første oralistene var tilsynelatende bra, nemlig at vi døve skal bli som hørende - vi skal tale, men vi skal ikke bruke tegnspråk. Og dette synet var det som rådde i døvelærer-kongressen i Milano i 1880, som anbefalte den orale metode fremfor den manuelle metode, fordi vi døve skal bli som hørende!
Derimot hevdet en lege, Prosper Ménière, i 1853, at vi døve trodde at vi var likemenn med de hørende, men at han ikke ønsket å fjerne denne illusjonen fra oss, da det var og er abnormt å ikke høre. Da ble de hørende ikke tilsnakkendes og kommunikasjonen brutt.
Oralismens gjennombrudd førte til at døve døvelærere forsvant fra undervisningen og at tegnspråk forsvant som et naturlig kommunikasjons-middel i skolen. Dette skyldtes et nytt syn på oss døve.
Vi ser i den videre utvikling at ved døvelærerkongressen i Paris 1900 fikk døve deltakere og døve lærere overhodet ikke delta i forhandlingene, men måtte holde seg i en annen sal, siden vi døve overhodet ikke var kompetente nok til å uttale oss om pedagogiske spørsmål og om talespråk.
La oss se på to amerikanske forkjempere på 1800-tallet for ulike metoder: den manuelle metode og den orale metode. Edward Gallaudet, som grunnla verdens første og eneste universitet for døve, og Alexander Bell, som oppfant telefonen. Begge hadde døve mødre, men de fikk forskjellige oppfatninger på grunn av ulike erfaringer. Gallaudets mor var døv tegnbruker og hadde kontakt med voksne døve. Bells mor var tidlig døvblitt og hadde ingen kontakt med andre døve.
Gallaudet visste hvordan døve barn og voksne døve hadde det. Bell var fylt med teorier om hvordan døve barn burde bli når de ble store. Oppfatninger som vi i dag må si både er naive og urealistiske, men som likevel fikk stor innflytelse på samtiden og ettertiden.
Bell fryktet at døveskolene skulle gi grobunn for en døv rase, selv om statistikken den gang som nå viser at 95 % eller mer har hørende foreldre. Hans feilaktige forestillinger kom indirekte til å påvirke holdningene, så døvhet ble steriliseringsgrunn i en del stater i USA og i noen andre land i verden. Et menneskesyn som kulminerte i nazismens sterilisering av døve «Untermenschen». Vi vet i dag at 15.000 tyske døve ble sterilisert!
Døveundervisningen i Norge
Andreas Christian Møller (1796-1874) var barndomsdøv og grunnla døveskolen i Norge i 1825. Han gikk på døveskole i København og ble vel påvirket av dansk tegnspråk og tok med seg hjem enhåndsalfabetet derfra.
Men om vi snakker om selve døveundervisningen, må vi gå ti år tilbake: I 1815 underviste Møller 4 døve i lesing, skriving og regning på tegnspråk. Senere ble det et ideologisk ønske om at døve skulle læres å snakke. Men Møller og de to andre døve døvelærere kunne ikke tale. Og man ventet på at de døve skulle førtidspensjoneres, slik at nye og bedre metoder enn tegnmetoden, som skrive- og talemetoden, kunne overta.
Døve lærere var altså til hinder for døve elevers utvikling etter de hørendes oppfatning. En slik oppfatning gjenspeiles i uttalelsen fra biskopen i forbindelse med den første konfirmasjon av døve i Nidarosdomen, i 1830, om at undervisningen måtte tilpasses de døves «indskrænkede Hovede».
Siden fikk vi en skole basert på en mer oral metode i Christiania i 1848, ved en hørende bestyrer, Fredrik Glad Balchen, som imidlertid ikke var oralist i streng forstand, men en menneskevennlig pedagog som brukte naturlige gester i de første skoleårene.
Det var likevel forbudt å bruke håndalfabet, for det hemmet munnavlesningen. Han hadde også en klasse som brukte tegnspråk, men ingen tale. Det var en stor seier for den orale metode da Balchen i 1871 førte de to første døve studenter i Norden fram til examen artium: Hallvard Aschehoug, som grunnla et av våre største forlag, og Lars A. Havstad, som ble en flittig publisist i datidens presse.
Men de to døve studentene kunne ikke følge med i forelesningene på Universitetet, selv om de var aldri så gode i munnavlesning!
De to brukte tegn seg imellom og ble grunnleggerne av den første organisasjon av funksjonshemmede i Norge, nemlig «De norske døvstummes forening i Christiania» i 1878, som er urcellen til alt organisasjonsliv i døvemiljøet av i dag.
På Balchens skole var det en døv lærer som ble omtalt i skolens årsberetninger, uten navn, som en «døvstum repetent». Det var Erik Strangestad, som underviste elever som lærerne syntes var for tunge eller for vanskelige. Siden underviste han den første døveprest, Conrad Svendsen, i tegnspråk.
Og Conrad Svendsen, som opprinnelig var oralistisk førstelærer, ble tilhenger av ulike former for tegn da han ble prest for døve i 1893. Veien til døves hjerter kunne ikke nås utelukkende ved munnavlesningen, men ved tegnspråket, uttalte Conrad Svendsen.
Havstad, som publisist, var en av forkjemperne for obligatorisk skolegang for døve. Den ble lovfestet i lov om abnormskolen og gjennomført i 1882. Det ble bestemt at ulike metoder ikke fikk plass på en og samme skole. Dette gikk imot Balchens blandede metode, og dette betydde i praksis at den siste døve døvelærer, Strangestad, måtte pensjoneres med lønn fra Stortinget, på kr 400 i året. Og dermed var tegnspråk bannlyst fra den norske døveundervisningen. Døves ønske om tegnspråk ble innvendt med at vi ikke hadde greie på talespråk, på pedagogikk - vi var uvitende.
Andre halvdel av 1800-tallet var det en rekke døveskoler mer eller mindre private med offentlig støtte: To skoler i Trondheim og to i Kristiania, men én i Bergen, Kristiansand og Hamar. Inndeling av elever i a-, b- og c-klasser hadde sammenheng med elevenes mulighet til å tilegne seg talespråk, ikke etter skolemodenhet, noe døveprest Conrad Svendsen påpekte og mente det ikke var riktig. I følge Ann Mette Rekkedals hovedoppgave om Kristiania off. skole i perioden 1915-1930 fikk elevene i 1. klasse daglig 5 timers undervisning når det i vanlig skole var normalt med 2-3 timer. Elevene lærte 100-150 ord i året. Direktøren for spesialskolene, Grennes, kritiserte i 1928 døveskolene for at døve unger ikke fikk mulighet og tid til å leke slik alle andre barn fikk. Men taletreningen var viktigere enn kunnskaper, hevdet bestyrer I.A.Fjørtoft, og slik ble det. Kristendomkunnskap fikk elevene møte i 4. klasse, men historie og naturfag i 7. klasse, fordi med 18-20 timers artikulasjonsundervisning pr. uke var det vanskelig å finne nok tid! Det var også uenighet om døve elever skulle lære grammatikk, for språket skulle komme inn naturlig, mente man. Det var jevnlige artikulasjonsøvelser, f.eks. lalleøvelsen: ba-be-bi-bo-bu-by-bø-bæ-bå nevnt i 1907, som min bestemor hadde. Og jeg hadde den i 1960 på Ila skole. Tiden stod nesten stille. Artikulasjonens kvalitet eller talens tydelighet var mål for en klasses nivå og lærerens dyktighet. Jeg tror nok at papegøyene ville ha vunnet i den konkurransen!
Om en lærer som Arve Fjørtoft mente at døves hjerne var abnorm fordi hørselen var abnorm, og en bestyrer som Per Anderson mente at tegnspråk ikke hadde grammatikk og ikke kunne gi uttrykk for abstrakte tanker, så betydde det ikke at alle hørende døvelærere var enige. Vi hadde døvelærere som Hans Eng, Harald Kluge, Conrad Svendsen og Johs. Berge. Den sistenevnte var NDFs første leder i 1918. De hevdet at tale ikke er ensbetydende med språk. Språk er langt mer omfattende, og de var positivt innstilt til at tegn kunne brukes i undervisningen. Eng hevdet i 1924 at tegnspråk var et språk på linje med russisk og latin. Men bestyrerne var oralister og tviholdt på abnormeloven av 1881/82, så det ble oralisme som undervisningsmetode like til begynnelsen av 70-tallet.
I begynnelsen av vårt århundre ble det nå kun 4 statlige døveskoler i Trondheim, Holmestrand, Kristiania og Hamar - men ingenting på Vestlandet. Derimot dukket det opp fortsettelsesskoler for døve på 40-tallet i Bergen og Stavanger - yrkeskoler for døve gutter og jenter. Siden fikk vi en rekke interkommunale hørselklasser med den eldste på Ila skole i Oslo fra 1914. Og selv om undervisningen var oral i slike hørselklasser, så var kommunikasjonen mellom elevene svært visuell, ja, efterhvert kom tegnene mer inn. I slutten av 1960-tallet var det 3 døve som tok examen artium, mens det idag er det langt over 150 døve studenter ved høyskoler og universiteter. En virkelig endring! Og hva skyldes den? Jo, at studentene kan tegnspråk og dermed kan bruke tolker. Det er altså tegnspråk og tolketjeneste som kan gjøre døve «integrert» i storsamfunnet.
Det er døveundervisningen som har lagt grunnlaget for kunnskapene hos døve - men vi kan diskutere i hvilken grad den maktet å gjøre døve så skolerte som evnene deres tilsvarer. Her må jeg nevne dr. Terje Basiliers uttalelse at døveundervisningen generelt maktet å føre de fleste elever til omtrent 4. klasse-nivået og at mange døve tok igjen senere i livet. Nå finnes det selvsagt en rekke unntak, men det betyr at døveundervisningen tidligere ikke har vært vellykket. Døvemiljøer har alltid eksistert i ulike land, men det er gjennom døveundervisningen at døve får formelle kunnskaper. Det er og må være et tett bånd mellom døveskoler og døveorganisasjonen. Alle vi voksne døve er resultater av døveundervisningen på godt og vondt, så det er naturlig at organisasjonen ser nærmere på ideologien bak døveundervisningen!
I hele perioden fra 1880 til 1970-tallet var tegnspråk ikke i bruk i undervisningsrommet. Tross forbud, neglisjering og undertrykkelse overlevde tegnspråket i fritiden, på lekeplassen og i internatet. Vi kan se dette som et strålende eksempel på barnekultur: større barn lærte yngre barn tegnspråk. Hvorfor tegnspråk? Jo for å få en mer effektiv kommunikasjon enn munnavlesningen noen gang kan gi. Bruk av tegn levde videre i døveforeningene og døvekirkene. Det er som Ragnar Ziener hevdet i 1893 i det eldste døvebladet Journal for døve: «Tegnsproget vil aldrig død så længe der er døve til!»
Oralismen - mer enn en metode!
De første oralistene hadde en overtro om munnavlesningens fortreffelighet og dermed bli som et redskap til integrering i storsamfunnet. Men bare 20-30 % av språklydene kan avleses, og paralingvistiske trekk som intonasjon, tonefall, trykk kan ikke avleses. Det fortelles om en døv lærerinne uten navn (vel Hermana Bergh) at hun en dag kikket ut av vinduet fra sin stue og over gaten, der hennes hørende venninne bodde. Hun fikk se at venninnene hadde herrebesøk og fulgte interessert med. Neste morgen møttes de ute på gaten, og den døve lærerinnen kunne gratulere med forlovelse og et forestående bryllup som skulle finne sted da og når. - I all verden! Hvordan vet du det? spurte venninnen. - Jeg munnavleste hva dere pratet om! var svaret. En myte om alt kan munnavleses, har siden vandret ut i samfunnet. Jeg må her nevne en tidligere undervisningsminister Kjell Bondevik, som var onkel til den nåværende statsminister. Han anbefalte døve å gå på munnavlesningskurs slik at de kunne avlese hallodamene og debattantene på TV. Han skal ikke lastes, for han visste ikke bedre, for han var ingen audiopedagog. Men jeg reiser spørsmålet: Hva slags rådgivere hadde han?
Vær fleksibel: I begynnelsen av forrige århundre fikk en god del døve barn galvanisk behandling, det vil si lettere elektrosjokk i øregangene. Blandt dem grunnleggeren av døveskolen her i Trondheim: Andreas Christian Møller. De gjentagne forsøk i 50 år viste ingen resultater. Men lærte ikke disse legene av historien? Tvertimot: døve mistet ofte de siste hørselrester. Det var en blindgate. P.A.Castberg, som selv var lege, grunnla i København 1807 den første døveskole i Norden basert på tegnmetoden. Og i Tyskland nedla man døveskolene på 1850-tallet og integrerte alle døve elever i vanlige skoler. Katastrofale tilstander! Døveskolene ble straks etter gjenopprettet. Og siden var det hørelurer og høreapparater som skulle gjøre døve til hørende mennesker. I enkelte land er tunghørte elever blitt holdt vekk fra døve elever: Tunghørte elever som går sammen med døve blir «smittet» og begynner å bruke tegnspråk. Men forteller det ikke om et behov også hos de sterkest tunghørte? Vi har aldri hørt om hørende elever som blir «smittet» av døve og begynner å bruke tegnspråk!
Og nå er vi midt oppe i debatten om cochlea implantat. Dette er et inngrep som gir oss kroppsbundet høreapparat som kan være til glede for noen tunghørte og døvblitte, men for alle døve? Noen med høreapparat eller med CI vil kunne høre fuglekvitter eller bussmotor. Lydgjengivelsen kan forbedres med 5 - 10 -15 dB i heldige tilfeller. Men hvor er talespråket i hele sin fylde og musikkens språk? Det er om lag 10 eller 20 elektroder, og vi har 400 000 hørselceller. Og døve elever med CI skal integreres, lyder et forslag som om de plutselig var blitt fullt ut hørende. Det er nyoralisme som dukker opp igjen, dersom elevene skal trene og trene og trenes og atter trenes. Hvor blir det av lek? Hvor blir det av kunnskaper? Skoledirektør Grennes´ advarsel fra 1928 synes fortsatt å være aktuell. Da er vi tilbake til 1880-tallet.
Paradigmeskifte
Og på dette 80-årsjubileet for Norges døveforbund kan vi glede oss over L-97 - Læreplanverket for grunnskolen som vil gi dagens døve barn funksjonell tospråklighet med et grunnlag i tegn-språklig kommunikasjon. Tegnspråk er anerkjent som et fullverdig språk plassert like efter faget norsk for hørende. Tegnspråk for døve elever blir da et førstespråk for å fungere optimalt og ikke isolert i vanlige skoler, for å kunne bruke tolk og dermed bli integrert i vårt norske storsamfunn. Og lære norsk som andrespråk for å lese og skrive - og der mulighetene er til stede for å forstå tale ved hjelp av munnavlesning, og hvis det er ønskelig ved hjelp av tekniske hjelpemidler som hørelur, høreapparat eller CI.
Døveundervisningen er ikke bare et valg av metoder, men den er også et valg av menneskesyn. La oss kjempe videre for en tospråklig fremtid for oss døve. I gleden over en utmerket læreplan: La oss ikke glemme at det finnes 50-60 millioner døve i verden og at 85 % av dem er analfabeter. La oss være solidarisk med andre lands døve: Ikke glem våre døve brødre og søstre i verden og gjennom tidene.
Litteratur:
Ved Norges Døveforbunds
kongress i Trondheim
ble også
forbundets 80 års jubileum
markert
blant annet
med foredrag
av førsteamanuensis
Odd-Inge Schrøder.
Om menneskesyn og døveundervisning
Visste du at døve-undervisningen i Europa har sin opprinnelse i spørsmål om arverett?
I dette foredraget gir Schrøder et innblikk i døveundervisningens historie og de skiftende menneskesyn som har styrt utviklingen.
Vi gjengir foredraget, fra åpningen av NDFs kongress i Trondheim, i sin helhet. Her begynner første del.
Døveundervisningen i Norge begynte her i Trondheim for 183 år siden, men begynnelsen skjedde ikke i et vakuum. Norge er en del av verden og en del av historien, nemlig. Derfor må vi ha litt tilbakeblikk for å forstå døveundervisningens historie her til lands, for døveundervisning har også noe med menneskesyn å gjøre.
Mange av dere har nok hørt at gode, gamle Aristoteles sa at døve er hinsides all moral og fornuft og derfor ikke tilgjengelig for undervisning. Han mente forøvrig at uten tale var det ikke mulig å undervise. Kan hende at han har vært utsatt for en feiloversettelse i følge en amerikansk forsker. Det greske ordet kwjos (kofós) som i Nytestamentet kan oversettes som døv, stum og vettløs, er også problematisk i tolkingen av Aristoteles. Enten mente han at døve er vettløse og derfor ikke kan undervises, eller at døve er stumme og derfor ikke kan læres til å snakke eller å kommunisere. Om det er en feiloversettelse av Aristoteles eller ei, så har den tradisjonelle oppfatningen fått store konsekvenser i synet på oss døve gjennom årtusener.
Før den franske revolusjon underviste Charles Michel de l´Epèe døve i store klasser på opptil 30-40 elever. Hvordan kunne det være mulig? Jo, han hadde lært seg tegnspråk av døvemiljøet i Paris og kalte dette språket for les signes naturelles. Det fantes allerede så mange døve i Paris at det ble en egen språklig minoritet. Men han brukte også les signes methodiques, det vil si konstruerte tegn som skulle brukes til franske ord og grammatiske funksjoner.
Og nå kommer vi fram til døveundervisningens framvekst i Norge, og som er en del av den gamle historien om ulike syn på døve mennesker og undervisningen av døve.
La meg snakke litt om oralismen. Den begynner der eleven er svakest: den mang-lende hørsel. Oralistene har vanligvis ingen kontakt med voksne døve. De klager over at vi døve elever skravlet på tegn i timene, og likevel hevder de at vi ikke har noe språk! At noen blir rørt over at en døv unge på 5 år har lært å si «vann» som sitt eneste ord, men ungen kan ikke fortelle, kan ikke spørre, vet ingenting om hva som er forbundet med begrepet «vann»! Vi døve ønsker ikke å være papegøyer, vi ønsker ikke bare å kunne tale uten å ha noe å tale om. Historielaget i Oslo har en protokoll fra Kristiania døvstummelærerforening anno 1885 som forteller hvordan et døvt barn skulle lære begrepet ´fem´. Først skulle de artikulere lydene /f/, /e/ og /m/, og siden uttale lydene samlet til ett ord. Det ble så skrift og til slutt symbolet 5. Og hvis de ikke klarte å artikulere, så var det bare å henge i - en halvtimes omgang med tungespatelen for å få til /e/. Uttalen først, så begrepet derefter.
Hvorfor i all verden starte med defekten vi døve har - hørseltap/ hørselrester - hvorfor ikke bygge på noe vi har? Nemlig på synet. Og derfor er det et paradigmeskifte med amerikaneren William Stokoe som i 1960 påviste at tegnene amerikanske døve hadde, var et strukturelt, systematisk og naturlig språk som kunne behandle alle mulige emner. Synet på oss døve mennesker har i 4000 år i Vesten vært demonisk eller patologisk eller sosial-medisinsk eller veldedig innstilt. Vi døve er isolerte mennesker som lider av døvhet og som trenger tilsyn og hjelp. Nå er det skjedd et paradigmeskifte: Vi har i de seneste år fått et lingvistisk-sosiologisk syn på oss døve ved siden av det gamle synet. Vi merker spenningen i disse to syn igjen i våre dager her i Norge når vi døve sier vi er en språklig minoritet og samtidig vil vi ha skatte-særfradrag for vi er handikappede.
Anderson, Per: Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling, Oslo 1960
Fjørtoft, Arve: Ikke som andre, Oslo 1944
Moores, Donald F.: Educating the Deaf. Psychology, Principles, and Practices, Boston 1981
Ohna. Stein Erik: Å være døv i en hørende verden». Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo 1995.
Rekkedal, Ann Mette: «Vi var fattige på språk. Virkelig fattige». Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo, 1997 - sammendrag i
Døves Tidsskrift nr. 20, 21 og 22, 1997.
Schröder, Odd-Inge: «Døvehistorisk virksomhet i Norge - hvorfor og hvordan» i «Handicaphistorisk forskning i Norge og Norden» red. Eva Simonsen og Inger Lise Sæther, Oslo 1995
Vonen, Arnfinn Muruvik: «1997 - et merkeår i døveundervisningens historie», Oslo 1997.
Wallvik, Birgitta: «...ett folk utan land...» Borgå 1997