Av Harald Nesse, Bergen (han ble døv 17 år gammel)
Selv om det nå ligger 16 år tilbake i tiden da dette hendte, står det den dag i dag så tindrende klart for meg som om det skulle vært i går.
For å begynne med begynnelsen, var jeg helt fra 7 års alderen plaget av ørene. Så jeg var jevnlig hos lege i mange år før døvheten, som altså skulle bli enden på historien, inntraff da jeg var blitt voksen.
Etter konfirmasjonen måtte jeg daglig til legen, da det var begynt å komme gul materie ut av venstre øre. Denne materie økte i mengde etter hvert, og til slutt beordret legen meg innlagt på sykehus til operasjon. Det var nå oppstått betennelse, og denne ville sannsynligvis resultert i hjernebetennelsei løpet av ett års tid dersom jeg ikke ble operert. - Hjernebetennelse var for meg ensbetydende med døden. Tanken skremte meg - tanken på døden i min alder, på terskelen til livets vår, tynget svært på mitt sin. Her hadde jeg bare ett valg. Valget kunne få skjebnesvangre følger for meg, men det kunne også befri meg for den plage ørene voldte meg til daglig på den tidne.
I uken før innleggelsen gikk jeg, uvisst av hvilken grunn, mer og mer til radioen, steder hvor det var sang og musikk eller foredrag. Tanken på operasjon virket også tyngende. Som i transe vaklet jeg på måfå gjennom byens gater.
Men dagen før innleggelsen kom raskt. Jeg tellet med gru timene. Jeg var helt skjelven i knærne. Mine foreldre trøstet meg med at hvis jeg mistet hørselen på venstre øre, hadde jeg jo det høyre igjen. Og så ble jeg da innlagt.
Kvelden før operasjonen lå jeg lenge på ryggen og tenkte med gru på morgendagen. Utenfor buldret trikken forbi, bilene tutet, menneskeføtter klapret mot broleggingen, stemmer trengte inn til meg fra gaten. Det lød glade rop fra ungdom som hadde moro. Alle disse vante lyder fanget tankene mine.
Over sengen min hang et bilde av frelseren, blodig og svett, med tornekrans om pannen. - Det kom en nonne og slukket lyset, ønsket god natt og gikk igjen. Det skulle være stille for natten.
Ett enslig lysskjær fra gatelykten trengte inn. Med skumringen kom de plagsomme tankene tilbake. Svetten kom meg i pannen der jeg lå - uroen tiltok. Jeg kunne umulig få sove. Måtte kaste meg fram og tilbake i sengen. Prøvde å tenke nøkternt og kalst, men tankene var et eneste kaos. Jeg forsøkte å tenke på mine foreldre. Det virket beroligende et øyeblikk, men straks etter var marerittet over meg igjen. Jeg ble avvekslende kald og varm og tankene var det håpløst å tøyle. Jeg vendte meg mot veggen - måtte for enhver pris sove. Da fanget blikket mit bildet av Frelseren i det svake skinnet fra gatelykten. Jeg lot blikket hvile der. Der var jo også en som led, tenkte jeg.
Mine tanker hadde plutselig slått seg til ro ved synet av bildet. Jeg foldet hendene mine og ba. Jeg ba lenge den natten, og det hjalp godt. Jeg sovnet rolig.
Det var en nonne som vekket meg. Hun smilte og hadde med seg barbersaker. Jeg ventet på at haken min skulle bli såpet inn, men i steden ble håret klippet av meg og hodebunnen innsåpet og så ble jeg barbert omkring venstre øre.
Nå skulle jeg straks opereres. Jeg ble fulgt til operasjonssalen som lå i samme etasje, og snat lå jeg på operasjonsbordet, mens hvitkledde sikkelser kretset rundt meg. Så fikk jeg narkose. -
. . .
Jeg våknet opp av narkosen ved at en hvitkledd nonne tørket vekk narkoseoppkast inne på sykesalen. Så døset jeg av igjen, og våknet ikke før lenge eter. Da ville jeg sette meg opp i sengen, men jeg ble holdt nede av nonnen som passet meg. Nå la jeg bedre merke til nonnen. Hun beveget leppene. Jeg husker at jeg stirret på munnen hennes som hypnotisert. Hun så forbauset på meg, ventet vel at jeg skulle svare på et spørsmål. Bevisstheten min var spikret fast til en ting: - Jeg hører ikke - jeg hører ikke hva hun sier!
Jeg husker nonnen bøyde seg ned. Hun ropte tydeligvis inn i øret mitt, men jeg følte bare pusten hennes. Jeg forsøkte å snakke, men fikk ikke åpnet munnen. Hun snudde seg, og jeg fulgte hver minste bevegelse. Hun sa noe til de andre. Jeg lå helt stiv og forsøkte å lytte, men det eneste jeg oppfattet var susing i det opererte øret. Nå skrev søsteren noe på en lapp til meg, og denne gang svarte jeg.
Men hvor var stemmen blitt av. Jeg hørte ikke den heler, men søsteren nikket, så hun måtte i hvertfall ha hørt den. Jeg spurte etter klokken. Den var over 3. Jeg fikk ikke ta imot visitter den dagen. Søsteren skrev at mor hadde vært der og det lå en hilsen på bordet, noen godter og blad. Jeg ble glad for det, men hele ettermiddagen lå jeg og stirret opp i taket, helt apatisk. Lyset ble slukket for natten. Når jeg var syk hjemme av og itl, pleide jeg alltid ligge å tenke på fars hytte på landet. Nå lå jeg og tenkte på helt andre ting, ting jeg tidligere neppe hadde skjenket en tanke. Jeg tenkte på bekken som klukket og sildret syngende ned mot havet, fuglekvidder en tidlig sommermorgen, hanens skingrende “kykkeli-ky” som kunne flenge stillheten, en ilter hund som bjeffet irritert, to plaskende årer på en speilblank fjord, en ensom måkes hese skrik, en skrattende skjære, vindushaspen som hadde irritert meg så ofte når vinden rev i det åpne vindu, vindens sus i trærnes kroner, slåmaskinens sang på vollen, lyden av en skramlende bøtte, gjøkens “ho-ho”, knas raut, hestens vrinsken, sauens mekren, grsens grynt. -
Mine tanker ble avbrutt av at lyset ble tent. En av pasientene skulle ha et glass vann. Og lyset ble atter slukket.
Jeg famlet etter tingene på bordet. Hadde ikke lov å snu meg i sengen. En pose med godter fikk jeg tak i. Da jeg la den fra meg igjen, kom tanken på mor. Jeg tenkte på stemmen hennes som hadde bysset meg i søvn da jeg var liten, retledet meg i alle barneår, fars stemme med kloke ord og gode råd, søskenflokkens sang i hjemmet og klokken hjemme som hadde slike muntre timeslag. Intet av dette skulle mer trenge inn til meg.
Femte dagen på sykehuset fylte jeg 17 år. Jeg fikk en fin bløtkake og kaffe på sengen. En søster kom en stund etter bort til meg, så ned på brettet og sa noe til meg. Jeg så ned på den tomme kaffekoppen o svarte “nei takk, jeg er forsynt.” Mannen som lå ved siden av meg skrev senere til meg at hun hadde spurt om jeg hadde fødselsdag. Rødmen skyllet over meg. - Det var min første bommert som døv.
Tiende dagen fikk jeg stå opp. Jeg ble gående som i ørske. Stillheten knuget meg sterkere for hver dag. Jeg følte meg som en fange, muret inne med mine tanker.
Jeg hadde gledet meg til å komme hjem. Alt var enda så nytt. Jeg kunne føle bilmotoren da jeg ble kjørt hjem, men hornet var stumt for meg. Hjemme gikk jeg rett til middagsbordet. Plutselig kvakk jeg til. Minsøster hadde reist seg. Det var telefonen. Vel, den hadde jeg selvfølgelig ikke hørt.
Jeg klappet over radioen, grammofonen. Nei, jeg ville ut - gå en lang tur i byen. Far var imot at jeg skulle gå uten følge. Jeg ble rasende. Var vel voksen nok tilå klare meg alene. - Jeg gikk alene. Jeg traff mange av mine kamerater ute. De strømmet meg i møte. De snakket, forsto jeg, men jeg stammet bare fram at jeg var døv nå. Det ble ikke mange ordene. Jeg gikk i byen.
Ved hvert gatekryss måtte jeg stanse og se meg godt for. Likevel kom det snart en bil svingende da jeg var midt ute i gaten. Bilen skjente ut til siden. Et rasende fjes stakk ut av styrehuset og refset meg. En annen bil hadde forresten akkurat kjørt over skospissene mine med bakhjulet så jeg for tilbake med hjertet i halsen. Sjåføren hadde visst ikke merket noe, for bilen stoppet ikke.
Jeg tok til å undres over det høyre øret mitt. Jeg var jo ikke blitt operert i det, og likevel var jeg blitt døv også på det øret. Det ble da klargjort at jeg hadde mistet hørselen på det øret under legebehandling da jeg var liten, gradvis og uten at jeg hadde merket det.
Nå ville jeg helst få meg noe å gjøre. I arbeid kunne jeg konsentrere meg om annet enn min lidelse. “Lediggang er roten til alt ondt”, hadde jeg lest et sted. På den tiden var det imidlertid store køer av arbeidssøkende ungdom, og hva kunne vel også en døv brukes til - tenkte jeg. Kanskje jeg skulle forsøke lager-arbeid. Jeg ble møt av en mur beklagelser; en hadde en sønn som ventet på arbeid, en annen en nær slektning osv. som hadde søkt om plass ved bedriften. Det var jo nedgangstider, med skip i opplag o gliten sysselsetting.
Det gikk både vinte rog vår, og jeg syntes det ble verre og verre. Jeg ble biter, innesluttet og hard, men også herdet av motgangen. En hver var seg selv nok. - Jeg pløyet gjennom avisenes spalter, leste mange bøker den tiden, og de leie tankene ble på den måten holdt borte en tid. Uten lesestoffet ville det vært uutholdelig å leve. Men tungsinn og melankoli hadde fått tak på meg. Jeg skiftet forresten i mange sinnsstemninger på den tiden. Var jeg blitt døv, måtte det vel også være en mening i det - men hvilken? Dette opptok mine tanker sterkt.
Jeg ble klar over at enhver var sin egen lykkes smed, og derfor meldte jeg meg, etter min fars forslag, til forskolen i skredderi, for nå ville jeg lære et håndverk.
Jeg hadde ikke lært munnavlesning, og det plaget meg svært at jeg ikke forsto hva folk sa itl meg. Blokk og blyant var blitt like uunnværligfor meg som skjorten på kroppen. Men jeg visste såpass som at det skulle gå an å lese hva folk sa på leppenes bevegelse. Jeg stirret derfor på munnen til de som snakket til meg, men som oftest grep jeg meg i å i virkeligheten betrakte personenes tener. Jeg måte også innrømme at folk med bart var snurrige å snake med. Barten ang ofte ned og skjulte munnen, så jeg ble stående og glane som en ku på en nymalt grind. Det var nok vanskelig å være døv.
En dag falt mine øyne på en notis i avisen om et munnavlesningskurs. Jeg meldte meg, og under dette kurset traff jeg en kveld presten for døve på Vestlandet, som kom innom. Han ba meg komme i Døveforeningen. - Jeg hadde ikke vært inne på tanken om at det fantes noen sådan forening, og jeg gledet meg ved tanken på at jeg skulle stifte bekjentskap med skjebnefeller. Dette var det første lysglimt i min tilværelse etter at jeg mistet hørselen.
Jeg skulle møte presten dagen etter kl. 19. Det var med stor forventning jeg stilet mot foreningens lokale. Nå hadde jeg endelig et sted å gå. Presis på slaget var jeg i følge med presten inn i lokalet. Der var det mange døve damer i alle aldre som holdt på med sying, pluss en eldre mann som holdt på å lese oppslagstavlen. - Er det ikke flere døvei Bergen, undret jeg. Presten forsto visst mine tanker, for han opplyste at det største innrykk ikke kom før om en times tid. Om jeg ventet, fikk jeg nok hilse på mange flere.
Jeg hilste på syforeningens medlemmer. Var litt ille til mote over å bli beskuet så grundig etter å ha gått for meg selv i flere år. Men det var bare smil og nikk overalt i foreningen. Alle skulle vite hva jeg hette, hvordan jeg hadde mistet hørselen osv. Etter hvert kom flere og flere til, og stadig skulle de ha greie på saker og ting med meg, så jeg følte meg som en svært viktig person. De brukte tegn til hverandre, prøvde også å snake til meg ved hjelp av tegn, som de dog bare brukte for å lete avlesningen. Jeg forsto ikke noen av tegnene, men en av de døve lærte meg litt. Imidlertid var det presten som tok meg i skole og lærte meg tegnspråket. (Det gikk 2 år før jeg var hjemme i det.)
Jeg fikk snart viteat det var en betydelig del av de døve som var skreddere, så min fars forslag om at jeg skulle lære dete fag, hadde altså ikke vært så dumt. Jeg sendte en vennlig tanke til ham.
Snart fikk jeg plass som skredderlærling. Samværet med de andre døve ga meg tilbake troen på at det var en mening i at jeg mistet hørselen. Av og til kunne en døv spørre meg hva jeg syntes var best - å være hørende eller døv. Spørsmålet forbauset meg alltid like meget. Hva ante vel de som var født døve eller hadde mistet hørselen i de første leveår om tonenes rike verden? De kjente den ikke og var lykkelig uvitende om naturens orkester, elvebrus, fuglekvitter, klangen fra kirkeklokkene når julen ringes inn, som stemmer sinnet til høytid, eller julesangenes kjære toner.
Tross alt er jeg ikke lenger ulykkelig over min skjebne. Jeg er lykkelig over at jeg har fåt toppleve hva hørselen kan ig en. Jeg kan høre for meg julens sanger, søskenflokkens korsang i hjemmet da vi var små. Jeg er lykkelig over at mine egne to barn om noen få år vil synge de samme sanger, fordi jeg kjenner hver tone og hvert ord i dem. Jeg eier en rikdom av toner som døvheten ikke har klart å berøve meg, og de vil bli bevart hele livet og gå igjen i mine barn, fordi julesangene f. eks. alltid vil være de samme. De vil alltid fortsette å bruse sine klare toner for meg, tross min døvhet.
- Aldri forstummer tonen fra himlen,
i sjelens glade pilgrimssang...