Hva vet DE om døvhet og døve mennesker?
Døvstumme - imbesille - analfabeter?
Det hender ikke sjelden at vi kommer over tilfelle som er opprørende på en eller
annen måte. Avisene slår gjerne stort opp om dyr som blir mishandlet og sulteforet,
mennesker som begår de mest gemene forbrytelser, forbrytelser som vi i grunnen har så
vanskelig for å tiltenke vår samtids høytstående og siviliserte menneskehet, osv.
Men det er også så mange andre opprørende forhold som mange av oss aldri kommer i
berøring med. En kan f. eks. ofte bli opprørt over sine medmenneskres uvitenhet om
ting som det faktisk burde være en selvfølge at de kjenner til. En Gallup-undersøkelse
ville høyst sannsynlig avsløre at det bare er en forsvinnende del av det norske folk
som vet hva døvhet vil si. Og dte til tross for at nordmennene blir regnet for å være
et av de best opplyste folk. Det er ofte hårreisende hva en må konstatere når det
gjelder ens medmenneskers uvitenhet på dette område. La oss ta noen eksempler:
DØVSTUMME
I Norge har vi i over 100 år hatt skoler for døve. I begynnelsen ble disse kalt
døvstumme-skoler. Opplæringen foregikk da ved hjelp av fingerspråk eller
hovedsakelig ved skrivning. Elevene lærte ikke å snakke. Når de da var født
døve eller hadde mistet hørselen i tidlig alder, før de hadde lært å snakke,
kom de altså ikke til å kunne uttrykke seg ved å bruke stemmen. For disses
vedkommende var benevnelsen døvstumme korrekt (dog må bemerkes at de tross
alt kunne lært å snakke - de hadde stemme). Senere gikk skolene over
til talemetoden. Elevene fikk fra denne tiden taleundervisning. Selv om de
var født døve og aldri hadde hatt anledning tli å høre den minste lyd, ble
de nå lært opp til å snakke. Det var en revolusjonerende begivenhet. Dette
at de døve lærte å snakke, nødvendigvisgjorde snart at man måtte revidere
sin oppfatning av den gruppe mennesker som til da hadde gått under benevnelsen
døvstumme. Ettersom de nå ikke var stumme lenger, burde det si seg selv at
dette ordet bortfalt, slik at de fra nå av ble kalt døve, likesom skolenes
navn ble endret til døveskoler. - Dette var en selvfølge, og det er nå mangfoldige
år siden vi i Norge hadde døvstummeskoler, men trass i dete bruker almenheten stort
set - ja, nærmest uten unntakelse - den dag i dag benevnelsen døvstum, hva det nå
kan komme av. Pressen har kanskje en stor del av skylden, idet den vanligvis skal
blåse opp tingene. Ordet «døvstum» virker nok atskillig mere fristende å bruke i
overskriftene enn det langt tammere «døv». Resultatet er at de døve stadig figurerer
i pressen som døvstumme, hvis de da ikke uttrykkelig gjør oppmerksom på at de vil
gjøre avisen ansvarlig for hva de finner på å foreta seg dersom de blir stemplet
som døvstumme i avisen. Det er utrolig hvor vanskelig det er å få en journalist
til å bruke betegnelsen døv i stedenfor døvstum. Og journalistene regner seg for
å være så godt orientert! - Det er sannelig rent komisk når en journalist f.eks.
intervjuer en døv på en ungdomsleir og samtalen foregår forholdsvis uten vanskeligheter
(journalisten gjør bare sine notater) og man så neste dag kan lese i avisen at det var
en døvstum som ble intervjuet. O, under over alle undere! - kunne en kanskje si. -
Han har snakket på helt alminnelig måte med en som hverken kan høre eller snakke.
- Er det ikke rett og slett et falsum? - Nei, det var bare journalisten som viste
hvor innskrenket hans kjennskap til norsk språkbruk er. Likeledes røper han fullstendig
manglende evne til å trekke en konklusjon som kunne sies å ha en snev av logikk.
Dessverre er slike episoder svært alminnelige, og dette går lett ut over den døves
selvrespekt. Folk får samtidig lett inntrykk av at døve mennesker er så hjelpeløse,
så dorske og uintelligente. Ordet døvstum tyder jo i den retning. I Danmark, Finnland,
Sverige og Norge er den korrekte benevnelse på den gruppe mennesker som mangler hørsel
eller er meget sterkt tunghørte: DØVE. De døve er godt organisert ved døveforeninger
i de større byer, idrettslag, sjakklubber osv.
IMBESILLE
Imbesilitet blir ret som det er tillagt de døve, sikkert fordi det er forholdsvis
få som virkelig vet hva det vil si å være imbesill og enda færre som vet både dette
og hva det er å være døv. Med imbesilitet menes åndssløvhet - en imbesill er en som
ikke kan tenke fornuftig (logisk), hans tankevirksomhet er så innskrenket at han ikke
kan utrette noe vanskelig, noe innviklet, noe som krever omtenksomhet. Ikke i noen
fremmedordbok eller noe leksikon har jeg funnet noen tolkning av dette ord derhen
at det skulle ha noen forbindelse med døvhet - men ikke desto mindre opplevde jeg
en gang å bli kalt imbesill, på grunn av min døvhet. Det var en kamerat som satt
og leste et ukeblad, og så sa han med ett:
- Vet du at du er imbesill?
Jeg visste, tilfeldigvis får jeg vel si, temmelig godt hva dette ord betyr, så jeg
følte meg ganske ille berørt.
- Hvis du klarer å overbevise meg om at jeg er det, så kommer det til å gå sterkt
inn på meg, for sant å si har jeg grunn til å tro at jeg ikke er det, sa jeg.
- Se her, sa han triumferende. - Du er nok imbesill allikevel.
Det var altså et ukeblad han leste i, og det hadde en «Vet De det?»-spalte. Og
der sto det svart på hvitt: Imbesilitet - åndssvakhet, døvhet.
Det var meget forbausende - tja, var det egentlig det? Det mest forbausende var
vel at det ikke sto «døvstumhet», men i dette tilfelle ville «døvstumhet» gjort
det hele en smule mer tilforlatelig. Sikkert er det i hvertfall at slike tilfeller
som dette meget lett vil influere på folks begrep om tingene. (Ukeblad og aviser
blir sikkert lest med langt større interesse og flid enn ordbøker og leksika, hvis
en da skal dømme etter folks viten.)
ANALFABETER
- Men, kan døve lese alminnelig skrift akkurat som andre da? utbrøt hun.
- Hva slags skrift skulle de vel ellers lese?
- Jo, jeg har alltid forestilt meg at et blad for døve måte inneholde bare tegn - et
slags billedspråk, svarte damen.
Denne damen var sikkert normalt begavet. Det var ikke noe i veien med hennes intelligens.
Men likevel trodde hun at døve mennesker nødvendigvis må være analfabeter. Hun er
imidlertid langt fra den eneste som svever i denne villfarelse.
I Norge lærer prosentvis like mange døve som hørende å lese og skrive, så noen
alanfabetisme bør de døve slippe å bli tillagt.
---
Det er så mange pussige episoder en døv kan bli utsatt for på grunn av folks uvitenhet.
Men det er ikke alltid en får lyst til å le. Det er f. eks. noen som er av den mening
at selv «stokk»-døve ka høre dersom en bare snakker høyt nok. Og så blir en gjerne
gjenstand for større oppmerksomhet enn en strengt tatt liker, De fleste reagerer dog
på en helt annen måte når de får vite at en er døv. De gir da opp et hvert forsøk på
å komme i kontakt med en uten videre. Den døve går likesom plutselig opp i bare luft.
Også et eksempel på hva hr. Hermannsen kan presentere: Telefonen ringer på Døves
Trykkeri A.s. En dame tar den. Damen er naturligvis hørende, for det
forekommre neppe at de døve der tar noen telefon.
- Er det Døves Trykkeri?
- Ja, værsågod.
- La meg få snakke med en som kan snakke!
- ? ? ? ? ?
Red.
Dette ord må vel uten tvil bety døve og stumme, altså mennesker som er både døve og
stumme, som igjen vil si at de hverken kan høre eller snakke - de mangler m.a.o. både
hørsel og steme. Dette burde enhver nordmann kunne finne ut selv bare ved å smake litt
på ordet, men dessverre later det til at det er for meget forlangt at en nordman skal
klare dette «kunststykke».
Det viser seg at mange er av den oppfatning at døvstumhet bl. a.
innebærer at vedkommende er språkløse - de mangler evnen til å uttrykke seg forståelig
og i det hele tat evnen til å tenke. Det har enkelte ganger gått temmelig vidt i så
måte. I Sveits ble en døv for ikke så lenge siden anholdt for mord. Han tilsto, men
retten fant besynderlig nok ut at det kunne være passende straff med tilsyn noen
måneder. Han slapp i det hele tatt fengsel, fordi man var av den mening at en døv
ikke kunne gjøres ansvarlig for sine handlinger. Dette vakte sterk indignasjon blant
de døve i Sveits, rimelig nok.
En dame fikk for en tid siden se et eksemplar av Norske Døves
Landsforbunds organ «Tegn og Tale».