André Bjerke:

De stille i landet

Prolog til Norske Døves Landsforbunds 50 års jubileum

Intet århundre har noengang larmet som dette.
Tenk som en mann fra antikkens Athen ville skvette
når jetflyet skrek!
Platon på Sørkedalsveien i rushtidstrafikken
ville med fingren i øret løpt hjem til antikken,
statueblek.

Selv er vi herdet mot gnyet. Teknikkens vidundre
herdet vår hørsel i bilens og bombens århundre
Tiden er blitt
grundig vent av med å skvette. Vi vente vårt indre
åre til skrallene. Bare når skrallet blir mindre,
skvetter vi litt!

De som kan «høre», er nesten i ferd med å glemme
lyden av susende gress og av hviskende stemme.
Larmen er høy!
Borte er stillheten gresset og sjelen kan gro i.
Bare de døve fornemmer den. Døvhet er ro i
verdner av støy.

Noen er avstengt fra skrallene - som om de fredes.
Noen er nødt til å lytte anderledes:
«Vend deg og tyd
tegnet som taler i tausheten.» Det er de døve.
Skjebnebestemt er de stilt på en underlig prøve:
Ikke en lyd.

Hva er da «hørsel»? Vi sier: «Han har ikke øre
for melodi» - skjønt i fysisk forstand kan han «høre».
Tonen i svev
når oss som «lyd»; men hvor hører vi det som den sier?
Uhørt av fysiske ører var to symfonier
Beethoven skrev.

Bare de «hørende» tror at vi taler med «lyder».
Døvhet kan lytte med øynene. Døvheten tyder
talens mimikk.
Slik som det levende ord for den døvstummes blikk er
vesen og slett ikke lyd, vet han óg at musikk er
indre musikk.

Dette er tiden da «friske sanser» sløves
nettopp for indre musikk. Den overdøves
skremmende snart.
Døvhet er mottrekket: larmen overlistes
gjennom en sans som nettopp ved å mistes
kan bli bevart!

Noen har ennu geør; de stille i landet,
de som kan lese hvert ord på en munn, på en panne.
Du som har fem
skamløse sanser - og har dem til ingen nytte:
gå i en døveskole og lær deg å lytte!
Lær det av dem!