Døve som lærere for døve

I 1964 var det i USA 530 døve døvelærere!

Vi er kjent med at en i tidligere tider av og til kunne finne døve som virket som lærere for døve. Og også i vår tid kan en her og der treffe døve som virker som lærere, men i vårt land gjelder det bare «tekniske lærerkrefter» eller håndverkslærere - skriver Deutsche Gehörlosen-Zeitung.

Undervisningen av døve i Tyskland bygger på talemetoden. Språkopplæring og språk-artikulasjon er det absolutt framherskende i enhver tysk døveskole.

For 80 år siden ble det holdt en internasjonal døvelærerkongress i Milano, hvor forskjellige undervisningsmetoder ble drøftet. Kongressen bestemte seg for talemetoden, og en oppnådde at nesten alle døveskolene i Europa innførte denne metoden. Siden da har enhver annen undervisningsmetode vært betraktet som tabu, selv om det gjentatte ganger er bevist at også andre systemer, og da særlig bruk av fingerstaving som hjelpemiddel, kan ha sin betydning som støtte i undervisningen.

Og hva er resultatet? - Bortsett fra rene unntakstilfeller, har ikke den rene talemetoden i løpet av disse 80 årene ført til noen heving av de døves åndelige nivå. Metoden har ikke ført itl bedre innlæring av språket. Undervisningen fører ikke lenger enn til å gi elevene et innskrenket omgangsspråk. Det hevdes riktignok at den nå alminnelige førskoleundervisningen vil bringe en forandring i dette forholdet. Noe bevis på dette er imidlertid ikke kommet for dagen hitil. Derimot er det mange døve som gjennom undervisning med støtte av tegnspråk og fingeralfabet er nådd fram til en bedre forståelse av språket. Men i Tyskland er en iallfall stadig av den mening at en døv ikke kan være døvelærer, fordi han på grunn av manglende hørsel ikke bør gi språkundervisning.

Ved det vest-tyske døvelærerforbundets møte i Berlin i mai 1964 var professor Leonard Elstad, president ved Gallaudet College, USA, til stede som gjest. Han holdt foredrag over emnet: «Attføringen av døve i amerikansk skolevesen.» Han talte særlig om Gallaudet College i Washington, som i 1964 feiret sitt 100 års jubileum. Foredraget, som ga en omfattende oversikt over attføringen av døve i Amerika, ville det også for de døve vært interessant å bli kjent med, men vi skal her nøye oss med noen utdrag.

Dr. Elstad skildret de forskjellige læreområdene ved Gallaudet College - fra nasjonaløkonomi, over sosiologi, fysikk, psykologi, litteratur, matematikk, historie, kjemi, kunst og til filosofi - er alle områder representert. Skolen har 120 lærere, av hvilke flere er engasjert innen forskning og forvaltning. En del av lærerne er døve, de øvrige hørende. Av lærerne har 94 tatt en akademisk grad ved universiteter. Alle lærerne og professorene - hørende som døve - er høyt kvalifisert både innen sitt spesielle fagområde og med hensyn til pedagogisk utdannelse. De fleste av de ca. 40 døve lærerne er tidligere studenter ved Gallaudet, som har studert videre ved universiteter for hørende.

Avdelingen for utdanning av døvelærere ble oppretteti 1891, men det er ikke så mange årene siden denne avdelingen var forbeholdt hørende studenter. I 1964 var halvparten av de 28 lærerelevene døve. Ved avsluttingen fikk disse sin «master»-grad i pedagogikk. e har nå sitt arbeid i de øverste klassene ved internatskoler for døve. De er dyktige itl å undervise, og de har ingen problemer med å bli ansatt.

I USA er det i dag (1964) 530 døve som virker som døvelærere. Disse har så stor hørselskade at de ikke har kunnet tilegne seg språket gjennom øret. Men selvsagt må de som søker til lørerskolen først gjennomgå omfattende testing. Det må fastslås om de studentene som søker til læreryrket har de intellektuelle forutsetninger. Her får en også hjelp fra rådgivingskontorer.

Det som i Tyskland ogi mange andre land er umulig - å utdanne og ansette døve som døvelærere - det er mulig i USA. Og disse døve lærerne er spredt over alle statene.

Dr. Elstad nevnte i sitt foredrag også de døve lærerne som er ansatt ved Gallaudet. I engelskundervisningen er 5 av 16 lærere og professorer døve. Enav disse døve skal nå tildeles doktorgraden.

Lederen av matematikkundervisningen er døv, sønn av døve foreldre. Han er tidligere Gallaudet-student, men han har tatt sin «master»-grad ved det katolske universitetet i Washington. Hans tre assistenter er alle døve.

Også i bedriftsøkonomi har en en døv som leder. Han har ein eksamen fra et amerikansk universitet, og hans assistent er døv. Forholdet er likedan ved avdelingene for nasjonaløkonomi, fysikk og sosiologi, som samtlige ledes av døve med universitetsutdannelse. Og slik kunne en fortsette enda lenger med å ramse opp døve som har leder-, lærer- og assistentstillinger ved administrasjonen på Gallaudet College.

En kan spørre hvordan det er mulig at et så stort antall døve i USA kan oppnå en utdannelse som gir dem adgang itl lærerstillinger. Det store antallet døve lærere viser at dette ikke kan være en liten gruppe spesielt begavete mennesker, som har slått seg igjennom. Det må være et resultat av skolesystemet de har i Statene. Også dette kan dr. Elstad gi en forklaring på. Han sier:

«Gallaudet College betrakter studenenes intellektuelle utvikling som sin viktigste oppgave. For å sikre studentene en hurtig forståelse og raske framskritt, eksperimenterer vi med alle undervisningsmetoder og utvikler hver av dem så langt som mulig for til enhver tid å anvende den metoden som er best egnet.»

Om midlene til bedre forståelse av undervisningen, sier dr. Elstad:

«For at døvheten ikke skal være noen hindring i forståelsen mellom lærerne og elevene, blir simultanmetoden brukt av begge partene. Forelesningene blir f.eks. samtidig framført muntlig og manuelt, et system som er meget utbredt blant de amerikanske døve. Denne manuelle metoden til støtte for den muntlige, er en kombinasjon av fingeralfabet og tegnspårk.»

Mens en altså i Tyskland fremdeles og nesten utelukkende holder seg til den rene talemetoden - og dermd forsømmer utviklingen av intelligensen, under henvisning til at det er til fordel for taleopplæringen - betrakter en i USA aldeles ikke den rene talemetoden for å være den eneste saliggjørende. Dr. Elstad sier:

«Vi mener at den orale (muntlige) taleopplæringen er meget viktig, men vi tror også at et barn, når det blir 12-13 år gammelt, bør få mer undervisning i de egentlige skolefagene, slik at barnet blir bedre i stand tilå leve i forståelse med de hørende. Jo mere av kunnskaper, desto bedre resultater kan de oppnå i livet.»

Når vi i Tyskland, ved innføringen av et 9. og 10. skoleår venter oss en utvidelse av undervisningsprogrammet, da tenker språkfanatikerne blant døvelærerne først og fremst på talen, som de nå vil file videre på i ytterligere to år, - og uten å komme stort lenger med de vanlige metodene. I USA er en for lengst gått bort fra dette. Der tenker en bare på med hvilke midler en kan oppnå best resultat med hensyn til utvikling av intelligens og språkforståelse.

I USA kan en døv som har dårlig talestemme bli lærer, ja han kan tilmed oppnå en doktorgrad, fordi han har lært å fatte språkets åndelige innhold og derfor kan utdanne seg videre. - I Tyskland kan en døv som har meget god talestemme i beste fall lære seg et håndverk, fordi han med sitt kunstig tillært språk snubler i de enkleste abstrakte språkbilder og aldri vil kunne fatte språkets ånd og innhold. Han kan altså heller ikke utdanne seg videre. Han kan ikke studere. Han kan ikke ta noen doktorgrad. Og sist - men ikke minst: Han kan selvsagt ikke hbli døvelærer! - slutter Deutsche Gehörlosen-Zeitung.

*

Om forholdene her hjemme i Norge, kan en vel si at vi er inne i en liberaliserings-periode. Våre lærere er ikke lenger «fanatiske» tilhengere av den rene talemetoden. - Men det er vel temmelig usikkert om de døve her har muligheter til å bli ansatt som døvelærere i teoretiske fag i våre døveskoler. Det er ganske mange av oss som ville være takknemlig om Norges Døvelærerelag tok opp dette spørsmålet til debatt, for å få klarlagt de døves muligheter. Ihvertfall har våre døve artianere krav på å få grei beskjed.

Red.