Er tegnspråk-forskerne blitt våre fiender?

Noen tanker etter 3. seminar om non-verbal kommunikasjon

(Svar på denne artikkelen kom fra forskerne i DT nr. 13/1975)

William C. Stokoe er et navn vi ofte har støtt på i de senere årene. Han er direktør for språkfordknings-laboratoriet ved Gallaudet College, Washington D.C., og hans navn blir vanligvis knyttet til en bestemt teori. Når noen spør om en er enig med Stokoe, i hans teorier om tegnspråket, er det et viktig spørsmål, for amerikaneren hevder at de døve er to-språklige - at tegnspråket er et eget språk, som de døve må ha til innbyrdes kommunikasjon. Det er de døves språk, i motsetning til de hørendes språk, som er verbalspråket. De døve må lære seg to vesensforskjellige språk.

Stokoe har sine tilhengere i Norden. En av disse må utvilsomt være Lars von der Lieth i Danmark, som undertegnet innbydelsen til 3. seminar om non-verbal kommunikasjon. Han er leder av en prosjektgruppe ved København universitets psykologiske laboratorium. Gruppen går under benevnelsen Prosjektgruppen for total kommunikasjon. Ved denne anledningen var Stokoe invitert som foredragsholder og foreleser. Allerede ved Lieths presentasojn av Stokoe i “Døvebladet” får vi et sterkt inntrykk av støtte til amerikaneren fra vertskapet:

“Danmark får i denne måned besøk av en av verdens dyktigste forskere innen de døves tegnspråk. Dr. William C. Stokoe ble i 1955 ansatt ved Gallaudet College som professor i engelsk. Han ble fort grepet av de døves eget språk, det amerikanske tegnspråket, og hans første avhandling om dette utkom i 1960. Siden har han foretatt en rekke undersøkelser om tegnspråk sammen med sine dyktige assistenter, undersøkelser som har slått fast at tegnspråket er et selvstendig språk, som bør respekteres som de døves språk. Hans laboratorium er i dag det viktigste senter i verden for tegnspråkforskning, og mange forskere - også fra Danmark - har hentet inspirasjon der.”

Det er selvsagt mulig at Stokoe kan være en av “verdens dyktigste” blant de få forskerne som er opptatt av de døves tegnspråk. Det sier oss ikke så mye. Hvorvidt hans assistenter også er dyktige, er det vel vanskelig å uttale seg om. At Stokoes undersøkelser hra slått fast at tegnspråket er et selvstendig språk, virker imidlertid som en forbløffende påstand. Stokoe er neppe kommet lenger enn til å ha lansert visse teorier på dette området, med støtte i et visst materiale. Ikke tror jeg han kommer lenger. Og, for de døves egen skyld, vil jeg håpe at hans teorier ikke blir gamle, selv om Lieth betrakter Stokoes laboratorium som verdens viktigste senter for tegnspråk-forskning. At forskere fra Danmark har hentet inspirasjon der, er helt tydelig.

Britta Hansen er det tredje navnet vi her skal merke oss. Hun er avdelingsleder - eller den daglige leder? - av Døves Center for Total Kommunikation, København. Hvis jeg ikke tar feil, har hun fra første stund vært tilhenger av Stokoes teorier, og hvorfra hun utvilsomt har hentet inspirasjon. Det er dessuten spørsmål om ikke Britta Hansen er programforpliktet på dette området, når en tenker på den funksjonen hennes senter har. Ser vi på mai-nummeret av “Døvebladet”, finner iv en artikkel av henne om tegnspråket. Her skriver hun bl. a.:

“Først og fremst må en se tegnspråket som et selvstendig og levende språk - bestående av en rekke tegn som anvendes og føyes sammen ved hjelp av noen syntaktiske og grammatiske regler.”

I nevnte artikkel drøfter Britta Hansen hva et riktig tegn er. - Det er, ifølge hennes mening, “et tegn som anvendes av døve - og som forstås og aksepteres av andre døve (og hørende) i en gitt situasjon”. - Tegnene i den danske tegnspråkboken er riktige i den utstrekningen tegnene brukes av de døve. Altså: Alle de dårlige, uheldige, misvisende, meningsforvirrende tegnene som brukes av de døve i Danmark, er riktige tegn. Følgelig skal da nye døve (og hørende) læres opp til å bruke dette systemet av tegn, og ikke de mange gode tegnene som det danske tegnspråkutvalget har kommet fram til med sikte på å hjelpe de døve i deres vanskelige språksituasjon. En skal ikke forsøke å endre tegnspråket ved tvang utenfra. La det være i fred, mener Britta Hansen. Det er like vanskelig å forklare på tegnspråket som å forandre på noe annet språk.

Kanskje er det helt tilfeldig at Lars von der Lieths “sterke” presentasjon av Stokoe og Britta Hansens artikkel er kommet i Døvebladet like før seminaret i København - men begge deler virker på meg som en oppfyring, eller som forsøk på indoktrinering, foran seminaret. Som leser av “Døvebladet” var det iallfall klart for meg i forveien at det ville bli en stri jobb for den som ville imøtegå “den harde kjernen” av eksperter.

Brita Bergmans navn sto ikke i programmet. Men også hun kom med som foreleser. Hun forskre tegnspråket i Sverige. Vi har nylig omtalt noen av hennes forskningsrapporter her i Døves Tidsskrift. I “SDR-Kontakt” nr. 10, som jeg fikk like før avreisen til seminaret i København, har Brita Bergman fått “leder”-plassen til et innlegg med tittelen: “Två språk med samma namn!” - På sett og vis støtter hun hre opp om Stokoe/Lieth/Britta Hansen. Det er ikke “det riktige” tegnspråket det undervises i ved tegnspråkkursene i Sverige. På tegnspråkkursene lærer en å bruke tegnspråk etter det svenske språket. Tegnene skal utføres i samme rekkefølge som i det svenske språket, og en skal tale samtidig. - Dette tegnspråket forstår ikke alltid de døve så bra. Det kommer hovedsakelig av at de døve bruker tegnspråket på en helt annen måte. Selv om tegnene er omtrent de samme, så kombineres de til setninger etter helt andre regler i det “riktige” tegnspråket, sammenliknet med det svenske språket.

I tillegg itl ovennevnte kom så også døvelærer Ruth Kjær Sørensen som foreleser. Hun har foretatt undersøkelser omkring tegnspråk og syntaks hos døve barn i døveskole. De fleste er vel enige om at kommunikasjonen mellom døve barn på døveskole er noe helt spesielt. Det er svært risikabelt å trekke slutninger og å prøve å finne fram til “grammatiske regler” på grunnlag av et tegnsystem som har vokst fram i et lite “språkløst” miljø. Derimot er det meget lett å konstatere at dette er en kommunikasjonsmetode som har liten likhet med verbalspråket.

Jeg vet ikke hvilke krav som stilles itl opplegg av seminarer. Men her var det jo et oppletgg som hadde den hardeste slagside som tenkes kan. Seminarets leder og samtlige innledere kunne vel karakteriseres som disipler av hovedpersonen William C. Stokoe. For meg virke det som om forskningen i Norden ikke har hatt annet siktemål enn å supplere Stokoe. Og hvor elskverdig vertskapet enn virket: Var det ikke hensikten, egentlig, å slå fast at Stokoe har bred oppslutning i de nordiske landene?

Jeg vet ikke riktig hvem som ble innbudt til 3. seminar om nonverbal kommunikasjon. Men Norske Døves Landsforbund ble innbudt. Jeg ble sendt som forbundes representant, og med Eva-Signe Falkenberg som tolk (sistnevnte uten utgifter for NDL). Videre deltok fra Norge linjeleder Einar Sletmo og psykolog Jon Magne Tellevik. Fra Sverige deltok Brita Bergman og Inger Ahlgren. Disse to samarbeider i forskningsarbeidet. Fra Finland deltok døveprest Eino Savisaari og en forsker fra universitetet i Helsinki. Ellers var det bare danske deltakere, hvorav ca 8-10 døve, men av de sistnevnte (de døve) var det for det meste bare 3-4 til stede. Ingen av dem tok ordet.

Hele seminaret foregikk på engelsk, av hensyn til den amerikanske gjesten. Det ble bare oversatt til dansk tegnspråk, altså ikke til dansk talespråk. Det var klart at dette voldte vansker for en del av deltakerne.

Danskene skiftet om å bruke 4 tolker: Britta Hansen, Annelise Harboe og ekteparet Sparrewohn. Det ble litt for hardt for den norske tolken i lengden, så jeg fulgte delvis de danske tolkene. Eva-Signe var meget flink m.h.t. å oversette mine innlegg til engelsk. Det gjorde at jeg med stor frimodighet kunne ta ordet.

Hva fikk vi så av utbytte? Var deltakelsen pengene verd?

For min del tror jeg det viktigste var at det ikke ble formet noen konklusjon som “slo fast” at de døves språk er et eget språk og at de døve er 2-språklige.

Disse tegnspråk-forskerne, som i en årrekke er blitt betraktet som de døves gode venner og forbundsfeller, kom nemlig med en rekke argumenter som ville fått slike innbitte tegnspråkmotstandere som rektor Hild Ingemann Knutzen og adjunkt Trygve Panhoff på Briskeby til å falle dem om halsen! Og overlege dr. med. Ole Bentzen i Århus kan vel i dag hente sin kraftigste ammunisjon mot tegnspråket ved å henvende seg til Prosjektgruppen for total kommunikasjon ved København universitet (adr. Lars von der Lieth ved Psykologisk laboratorium) og Døves Center for Total Kommunikation (adr. Britta Hansen).

Det tegnspråket som forskerne er kommet fram til som de døves naturlige og riktige seg imellom, er det som vi har i Norge benevner som “døvstumspråk”. Denne “metoden” har selvsagt ingen sjanse til å bli godtatt av lærere og foreldre til døve barn. Dermed er vi i den situasjon at forskerne, hvis de får oppslutning fra døveorganisasjonenes side, vil sette en stopper for tegnspråket som hjelpemiddeli språkopplæringen og undervisningen. Det er helt urealistisk å vente at det døve barnet skal makte å lære seg to språk med så ulik “syntaks” osv. som det her er tale om. Verbalspråket har ikke sjanse i en slik situasjon. For Norges del har NDL på sitt landsmøte vedtat å gå inn for “total kommunikasjon” - hvilket i norsk versjon vil si “det nye tegnspråket”, som følger talespråket ord for ord, synkronisert, som ett språk. Det er samtidig verbalspråk og tegnspråk. Det er total kommunikasjon.

Det er kanskje noe spesielt ved forskere. De konsentrerer seg om fortiden, og om situasjonen pr. i går. Forskningen forsøker nok å følge med i utviklingen, men er henvist til å ligge akterut. Forskningen vedrørende tegnspråket er ikke framtids-rettet. Forskerne opptrer som forsvarere av det bestående. De synes å ha et reaksjonært siktemål. Og iallfal hadde jeg under seminaret en sterk følelse av at en gruppe samlet gikk inn for å skru utviklingen tilbake. Det virker litt for lettvint når hørende mennesker kommer med påstander om at de døve selv ønsker det slik og slik, og faktisk selv ønsker å gjøre seg primitive, til tross for normal intelligens. At “grammatikken ikke betyr noen ting for de døve” er en annen påstand. Hvilke tilbud og hvilke sjanser har de døve egentlig fått?

Hvem er “de døve”? Igjen og igjen måtte en på seminaret konstatere at det var en tendens til å se på alle som homogene grupper, enten det var tale om døve, barn og ovksne, foreldre til døve osv. Det virker som om en egentlig ville innskrenke seg til den lille gruppen som består av lite verbalspråk-motiverte egentlige døve (hjerneskadde og mindre begavede døve). Av og til virket det som om innlederne også mente at de normaltbegavede døve burde “gjøre seg primitive” for å tilpasse seg nevnte gruppe.

Forhåpentlig tar jeg feil i disse antakelsene.

Jeg håper iallfall at forskerne heretter vil legge om kursen ganske kraftig, konsentrere seg om mer framtidsrettet forskning med sikte på å gi de døve større muligheter til å tilegne seg normalspråket og bli best mulig integrert i samfunnet.

Det er nødvendig at tegnspråket blir atskillig mer funksjonsriktig enn det har vært hittil. Tross alt har de døves tegnspråk ikke mer enn et par hundre års historie bak seg, og det har i denne tiden stort sett vært et forbudt språk, som ikke har hatt de mulighetene for kulturell påvirkning og utvikling som det nå endelig har fått. Hørende barn lærer av foreldrene hjemme og av lærerne i skolen et verbalspråk som har tusenårige tradisjoner. De blir korrigert opp gjennom alle år. Døve barn er derimot stort sett blitt overlatt til å utvikle sitt eget språk, uten noen egentlig veiledning. Vi er jo enige om at den rene talemetoden er utilstrekkelig, men de døve barna er ikke blitt hjulpet - av foreldre og lærere - til å utivkle en kommunikasjonsmetode som er tilpasset deres situasjon og som tilsvarer den hjelp hørende barn får til å utvikle verbalspråket. Det er en helt uholdbar situasjon.

Det er nå spørsmål om å gi de døve det språket de har behov for. Og det må selvsagt ikke være et språk som isolerer dem i et miljø som skrumper inn. De må bli gjenstand for den språklige påvirkningen som gir dem kontakt utad, som stimulerer dem til en språklig utvikling etter samme mønster som for hørende barn. Døve barn er språkmotivert på samme måten som hørende barn. Det er spørsmål om å gi dem den rette hjelpen.

Derfor har den norske døveorganisasjonen besluttet å gå inn for “det nye tegnspråket”, som en visualisering av verbalspråket. Vi mener at dette er et system som normalt begavede døve har forutsetning for å beherske. Å beherske dette “tegnspråket” blir identisk med å beherske “de hørendes” språk. Det må være meget fordelaktig at de døve barna slipper å lære to selvstendige, vesensforskjellige språk.

Som motvekt mot Stokoe og hans tilhengere bør vi vel snarest sette forskerne på nye oppgaver. Først er det nå behov for at det nye norske tegnspråket - det som i Norske Døves Landsforbunds handlingsprogram er programfestet og knyttet til “den totale kommunikasjonsmetode” - blir systematisk tatt i bruk av foreldre og i barnehager, førskoler og videre opp gjennom skolene. Så blir det forskernes oppgave å følge med og slå fast at denne linjen er den riktige. Kan det være noen tvil om det?

Thorbjørn Sander