Amerikansk mening om å være døv blant hørende elever:

INTEGRERING
et mareritt eller en tragedie?

- Samfunnets holdning til døve er den samme i dag som den var for 50-60 år siden. Den menneskelige naturen forandrer seg aldri.

Det er Esther Forsman Cochen som skriver dette i det amerikanske døvetidsskriftet «The Deaf American» etter at amerikansk fjernsyn for noen måneder siden sendte en serie med tittelen «Om å være døv». I serien møtte en blant andre Kathy Hughes, som var barn for et par tiår siden. Hun fortalte om sin oppvekst og skolegang og om sitt forhold til hørende. Tiden hadde vært tragisk med problemer som hadde tårnet seg opp på alle kanter. Foreldrene ønsket at hun skulle bli som «alle andre», men det gikk ikke. Hun klarte ikke å omstille seg, og livet ble en mareritt.

- Også mine barne- og ungdomsår ble et mareritt. Jeg var helt døv, men ble likevel plassert i klasse med hørende fordi mine foreldre ikke visste bedre. Ingen som ikke har vært eneste «utenforstående» blant 30-40 kvikke hørende barn vet hvordan det er. Til tross for stadig leven og aktivitet rundt meg, levde jeg i total stillhet uten å ta del i deres lek, i sang, i konkurranser eller i de tusener av andre aktiviteter som foregår i løpet av skoledagen, skriver Esther Forsman Cochen.

Der var ingen forandringer, ingen følelse av å bli stimulert. Jeg løp aldri hjem fra skolen og fortalte mor: - Vet du hva, i dag var jeg den beste i klassen!

Jeg ønsket å bli regnet som «en av gjengen», men var innerst inne glad når læreren tok meg til side når resten av klassen skulle drive med noe som jeg ikke kunne klare å følge med i, skriver Esther F. Cochen i det amerikanske døvetidsskriftet. Hennes erfaringer deles av tusener av andre døve amerikanere som vokste opp for et par tiår siden. Følelsen av å bli satt utenfor gjør skolen til en prøvelse.

Noe av det verste ved å være eneste døve elev i en klasse må være, mener Cochen, at en ikke får gitt uttrykk for sine følelser.

- Jeg hadde selvsagt normale følelser, men jeg fikk ikke git uttrykk for dem. Jeg gikk for meg selv, og den eneste kontakt jeg fikk med skolekameratene var når de kom bort til meg og sa: - Din dumrian! Alt jeg kunne gjøre var å bite i det sure eplet. Å svare ville bare gjøre galt verre. Neste gang jeg møtte vedkommende, kunne det være utenfor skoleplassen, og da kunne jeg regne med hardere behandling.

Esther F. Cochen ble ikke «normal» av å gå på skole sammen med hørende. Integreringen gikk ikke slk foreldre og lærere hadde håpet. Alt hun ønsket var å komme vekk fra skolen. Hun hatet skolen.

Anledningen til å komme vekk lot ikke vente på seg lenge. Læreren hadde bestemt seg for en time med lettere trim-øvelser. Reis dere... hopp ... løp rundt i rommet ... sett dere ned, fold hendene og gjør som om dere sover, men se ikke opp før jeg sier fra, sa læreren. Da Esther våknet, var klasserommet tomt - bare læreren var igjen. Skoledagen var slutt. Hun reiste seg opp og fór gråtende hjem så raskt hun kunne.

- Da jeg endelig var kommet hjem, hadde jeg tatt avgjørelsen. Jeg vil ALDRI tilbake til skolen! Mor forstod ikke hva som var i veien med meg. Hvis jeg hadde visst den gang det jeg i dag vet om å være døv, ville flere tragiske år med nederlag på nederlag vært unngått, skriver Esther Forsman Cochen, som etter tre vanskelige år satte seg på skolebenken igjen. Foreldrene fikk vite om New Jersey Døveskole, og dermed var Esther på rett vei igjen. På døveskolen traff hun sine likemenn. Der var hun ikke et merkelig tilfelle, men en normal elev med behov for kjærlighet og forståelse.

---------

«Integrering - et mareritt eller en tragedie?» var tittelen på artikkelen i The Deaf American. Den er forhåpentlig blitt lest av mange amerikanske foreldre som ønsker å sende sine døve barn i klasser med hørende elever og med lærere uten spesial-pedagogisk utdanning.