Velg bakgrunnsfarge:
Fra «Døves Tidsskrift» 39/1985:

Norsk og tegnspråk

Er døve to-språklige? - var ett av spørsmålene som ble tatt opp da Norges Døveforbund holdt konferanse om framtidig tegnspråkpolitikk i Oslo 13. september. Og svaret var vel entydig: Ja! Noe annet kan det heller ikke bli når det er klart: a) Døve må lære norsk for å kunne fungere best mulig i det norske samfunn. b) Døve må lære tegnspråk for å kunne fungere best mulig blant likestilte, og for å kunne dra maksimalt nytte av tolketjenesten for døve. - Hvis vi bruker dette som hoved-argumentasjon, bør det være kompakt enighet.

Vanskeligere blir det straks hvis man trekker evner og forutsetninger inn i bildet. Mange har gjennom årene betvilt at døve flest har forutsetninger for å lære norsk, fordi man har ment at norsk bare kan læres skikkelig jgennom hørselen. “Norsk er de hørendes språk”, mens “tegnspråket er de døves språk”. Mange har betvilt - og betviler fremdeles - at døve flest har evne til å beherske to språk. Man har ment at døve blir “dobbelt halv-språklige” hvis det satses på full beherskelse av to likeverdige men så vesensforskjellige språk som tegnspråk og norsk. Velkjent er advarslene mot tegnspråket: “Hvis ditt barn lærer tegnspråk, så vil barnet aldri lære norsk”, - eller overfor døvblite: “Hvis du lærer tegnspråk, så vil du miste stemmen”. - Vi bør kunne avfeie dette og si klart fra: Vi tror at det vil være normalt for døve å lære seg både et flytende norsk (for kontakten med hørende og som inngangsport til litteratur, avislesning, teksttelefon osv.) og et flytende tegnspråk (for kontakten med andre døve og for utnyttelse av døvetolk-tjenesten). Vi vil ha høye forventninger til våre egne - landets døve - vi har tro på at de aller fleste har evner og forutsetninger til å beherske begge språkene godt. Når mange har lkkes mindre godt, tror vi grunnen ligger i at man ikke har funnet fram til det ideelle opplegget i førskole og skolealder. Skuffelser må ikke føre til at man gir opp.

For mange er det et problem at man savner en definisjon av tegnspråket. Prinsipp-erklæringen fra Norges Døveforbund om “Tegnspråket i Norge” skulle gi en klargjøring og “evig fred” mellom folk med ulikt syn på tegnspråket. Dette målet er så langtfra nådd. Ytterlighetene tegnspråknorsk (framstilt som et rent grammatisk norsk med tegn til hvert ord, grammatiske markører, og blottet for tilpasning, mimikk, lokalisasjon osv.) og et døves eget tegnspråk (framstilt som et selvstendig språk med særegne grammatiske regler osv.) gir dessverre fremdeles anledning itl full krig, fordi det provoserer til svart/hvitt-tenkning. Og man ser bort fra det faktum at døve normalt bruker en mellomting av “tegnspråknorsk” og “døves eget tegnspråk”.

Vi må komme et skritt videre. Den store konferansen i Oslo 13. september ga neppe svar på de viktigste spørsmålene i forbindelse med en framtidig tegnspråkpolitikk. Kanskje må vi ha flere konferanser. Helst bør vi ha en løpende debatt som kan føre til at alle parter etter hvert snakker samme språk - det vil si forstår hverandre. Konferansen i Oslo var et forsøk. En neste konferanse kan bli langt mer fruktbar. Vi må ikke - som en av deltakerne sa - ende med et vedtak om at jorden er flat!

th.j.s.

Les Svein Arne Petersons kommentar til ovennevnte lederartikkel.