Velg bakgrunnsfarge:
Fra «Døves Tidsskrift» 37/1986:

NDF tegnspråk-politikk før, nå og i framtiden

Innledningsforedrag av Thorbjørn Johan Sander
ved Norges Døveforbunds tegnspråkpolitikk-konferanse august 1985

Vi trenger å kjenne historien når det gjelder tegnspråket og tegnspråkarbeidet, for at vi skal kunne forstå situasjonen i dag og for å kunne planlegge riktig for framtiden. Hva er tegnspråket i dag, hva var det før, og hva skal vi gjøre med det senere? NDF har drevet med tegnspråkpolitikk i mange år, så lenge vi har hatt døveorganisasjon.

Første nordiske møter
De kan passe at jeg begynner med første nordiske døvekongress, København 1907. Der var det store problemer med å forstå hverandre, og tegnspråket ble viktigste emne. Kongressen vedtok å nedsette en komite som skulle overveie spørsmålet om et felles nordisk tegnspråk. - På neste nordiske døvekongress, Stockholm 1912, var problemet det samme. I “De Døves Blad” blir det f.eks. referert at de norske deltakerne ikke forsto noe av åpnings-gudstjenesten, “for døvepresten brukte ikke munnbevegelser, bare geberder uten ord”. Av referatet får vi et klart inntrykk av at kommunikasjonen mellom døve i Norge var betydelig annerledes enn i våre naboland. Forklaringen på dette var at Norge langt tidligere enn de andre nordiske landene hadde gått over til talemetoden. Tegnspråket vårt var blitt preget av dette.

Våre første landsmøter
Vårt første ordinære landsmøte, i 1920, vedtok å henstille til døveforeningene om å arbeide for “et vakkert tegnspråk med felles tegn over hele landet”. Landsmøtet konstaterte at tegnspråket døve brukte var så forskjellig at det var problemer med å forstå hverandre. Dette var de enige om å prøve å rette på.

Landsmøtet i 1924 gjorde et enstemig vedtak om at “et ensartet tegnspråk for hele landet er en nødvendighet, og bør gjennomføres snarest”. Det ble samtidig vedtatt å nedsette et tegnspråkutvalg for utarbeidelse av en håndbok i felles tegnspråk i Norge. Dette utvalget ble lagt til Oslo. Det besto av 3 døve + døvepresten for døve, C. Bonnevie-Svendsen. Resultatet av deres arbeid ble trykt over en rekke nr. av “Tegn og Tale” under siste krig (1940-45) som en alfabetisk ordliste med forklaring av tegn til ordene. I den forbindelse ble det også gitt en orientering der det bl.a. het at det norske tegnspråket hadde sin opprinnelse i Tyskland. De norske pedagogene som fikk i oppdrag å opprette de nye døveskolene etter talemetodens prinsipper i 1848-50, studerte døveundervisningen i Tyskland, hvor man den gangen brukte tegn som støtte for munnavlesningen, og de kom hjem med de tyske tegnene og tok dem i bruk i norsk døveundervisning. Disse lærerne var også dominerende blant voksne døve, og etterhvert i døveforeningene. - I orienteringen fra utvalget ser vi at “dette er noe mange døve har erfart, - det er lettere å snakke med døve tyskere enn med døve svensker. Svenskenes tegnspråk er så forskjellig fra det norske at vi er avhengig av å se på munnen for å forstå svenskene (T + T 1943).

Nordisk samarbeid
Første nordiske døvekongress etter krigen vedtok å opprette nordisk tegnspråkkomite, bestående av to personer fra hvert land. Fra Norge ble det døveprest Einar Stueland og Ansgar Breiteig (døv, Alberts far). Komiteens første møte ble holdt i Sverige i 1947. De to nevnte + daværende formann i Norges Døveforbund, Nils Gjerstad, ble norsk tegnspråkutvalg. Etter hvert ble man på nordisk plan enig om ca 2.000 felles nordiske tegn. Disse - fotografert i Danmark - ble trykt i de nordiske døvebladene etter tur.

Vårt landsmøte 1956 vedtok utgivelse av norsk tegn-ordbok, basert på de vedtatte felles nordiske, supplert med norske tegn for andre ord.

Selv kom jeg inn i det norske TSU i 1962, da Stueland gikk ut. Vi var da 3 døve: Ansgar Breiteig, Nils Gjerstad og jeg, med Gjerstad som formann. Arbeidet gikk tregt. Vi arbeidet med tegnene til de norske ordene som vi mente skulle være med i de norske bken.

I 1968 var både Gjerstad og Breiteig døde. Forbundsstyret vedtok at jeg alene skulle arbeide videre. Annlaug Koppen fikk i oppgave å hjelpe til med ordlisten. På denne tiden begynte de første norske tegnspråkkursene, i Stavanger, Bergen og Trondheim. Jeg var selv lærer på det første kurset i Bergen, sammen med pastor Hamer. Forbundet ga meg i oppdrag å skaffe materiell til kursene, basert på de tegnene som var vedtatt til da (norske og nordiske). Mandatet var klart - å bruke norsk med tegn til - og min oppgave var å skaffe tegnene til norsk tekst.

Jeg ba om opprettelse av nytt TSU. Reidun Veddeng og John Vigrestad ble oppnevnt, og jeg som formann. Senere ble utvalget utvidet til 5.

Nordisk vedtak: Tale med tegn!
Nordisk døvekongress 1970 vedtok en resolusjon som ytterligere understreket mandatet vi hadde fått og at man arbeidet etter samme prinsipp i samtlige nordiske land. Resolusjonen krevde at “tegnspråk skal anvendes som hjelpemiddel til talespråket i undervisningen av døve på alle nivå”. Hele den nordiske døveorganisasjon var enige om dette systemet som det rette. Vi skulle ha tegn som fulgte talespråket. - Samme år ble også det nordiske tegnspråksamarbeidet gjenopptatt, med årlige nordiske seminarer hvor vi diskuterte felles tegn for “vanskelige” ord og “nye” ord. I de fleste tilfellene var dette ord som ingen hadde tegn for fra før. Hundrevis av nye tegn ble skapt, meningsbærende tegn.

Mandatet ble oppfylt
Da vi begynte å lage kursmateriell var hele døveorganisasjonen enig om systemet: Kursene skulle bruke tegn for hvert ord. Tegnspråkutvalget måtte stadig “vedta” tegn, eterhvert som det kom strømmende spørsmål fra døve, og spesielt fra Oslo-området. Vi fikk brev, telefoner og muntlige spørsmål: Hva er tegnet for det og det ordet? Tegnspråket ble av alle sett på som et hjelpemiddel for munnavlesningen, og for ordforståelsen. TSUs oppgave var meget klar, og vi gjennomførte oppgaven. Det er derfor uforskammet når noen i dag framstiller det slik at vi var amatører, som en nedvurdering av arbeidet, og noen sier at det var de hørende som bestemte. For stammen i TSU gjennom de årene vi virkelig produserte besto av 3 sterke døve med et omfattende kjennskap til tegnspråket i hele landet og med bostad i våre tre største byer og dermd den beste kontaktflate: Reidun Veddeng (Trondheim), John Vigrestad (Oslo) og jeg (Bergen). Jeg vil si: Dere klarer ikke å finne 3 døve i dag som vet mer om norsk tegnspråk enn oss tre som hadde hovedarbeidte med dette. De hørende som var med, ble regnet som pedagogiske konsulenter, som skulle komme med pedagogiske vurderinger når vi døve var i tvil. Og husk: Vi hadde en bestemt oppgave å løse, og den oppgaven løste vi godt, mener jeg - dessuten helt uten lønnsutgifter for NDF. Vi gjorde det meste av arbeidet på vår fritid.

Målgruppe: Foreldrene
Da vi laget kursmateriellet, var det foreldre til døve barn som var den primære målgruppen. Vi i døveorganisasjonen mente det samme som døvelærerne: Døve kan lære norsk tidlig, hvis de får tilnærmet de samme sjanser til det som hørende barn. Det norske talespråket må derfor gjøres maksimalt visuelt, så døve barn kan avlese ordene og setningene fullt ut, altså:

a) tegn for hvert ord
b) tegn tilpasset tale-rytmen, f.eks.: hus/huset
c) genitiv s-markør
d) artikkel-markør en/et
e) imperfektum-markør (fortids-markør)
f) gradbøynings-markør
g) tilpassende tegn etter menings-innholdet

Vårt opplegg var på det nærmeste en kopi av svenskenes, men vi mente at svenskene hadde gått for lang ti sitt “tecknad svenska”, så vårt variant ble mer moderat, mer “døve-venlig”. Svenskene brukte flere markører, som vi mente var overflødige og i strid med vanlig bruk av tegnspråk. Men jeg har sagt hundre ganger: Vårt kursopplegg er ikke tegnspråk slik vi døve bruker oss imellom. Det er et hjelpemiddel for opplæring av døve i norsk - og for fullstendig avlesning av norsk talespråk!

Støtte fra forskere
En sterk støtte for dette systemet var en uttalelse fra de svenske døvepedagoger og forskere Amcoff og Ahlström:

“Et tegnspråk som ikke følger talen, er like dårlig som ren munnavlesning. Begge deler fører til det vi kaller døvt språk”.

Tegnspråkutvalget la fram rapport på hvert landsmøte, så vi følte hele tiden at vi hadde landets døve med oss. Arbeidet ble diskutert også på representantmøter og i døveforeningene. Vårt problem ble etterhvert at tegnspråklærerne ble så altfor stive når de fulgte tekstene med tegn og grammatiske markører ord for ord. Derfor begynte vi å arbeide for oppmykning. Slik var det i enda større grad i Sverige, hvor den sterkt grammatisk-pregede “tecknad svenska” kom i unåde. Her var vi også helt på bølgelengde med Brita Bergmann, som under et foredrag på Manilla-skolan uttalte seg om tecknad svenska og ble referert slik:

“Brita B. tror själv på en mjukare variant, som är anpasad til dövas sätt att teckna, men som är användbar sammans med tal”.

På kursene for tegnspråklærerne på Ål ble dessverre tiden så knapp at man måtte konsentrere seg om å trene på systemet i heftene. Det ble liten anledning itl oppmykning av lærerne som skulle gi liv til undervisningen, - mimikk, tilpasning, lokalisasjon osv. Men vi fikk laget hjelpehefter med slike øvelser, også rollespill.

NDF om tegnspråknorsk
På denne tiden fikkNDF spørsmål fra en gruppe lærere på Skådalen om bruken av tegnspråknorsk og “nye” tegn. Lærerne ville bl.a. vite forbundets mening om dette. Svaret fra forbundet, ført i pennen av daværende forbundssekretær Svein Arne Peterson i 1979 er “en klassiker” som fremdeles står som en god veilednning og en etter min mening helt korrekt definisjon av systemet og tanken med det som er blitt kalt “tegnspråknorsk”:

“Vi har på følelsen at vi ikke har vært flinke nok til å forklare hva vi mener med tegnspråknorsk, og dette har skapt en del misforståelser. Etter vår oppfatning innebærer tegnspråknorsk at en bruker norsk muntlig ledsaget av tegnspråk, - men i hvilken utstrekning og hvordan en skal bruke tegnspråket til talespråket, må den enkelte dyktighet/evne/vilje avgjøre. Det er ikke slik at en bruker tegnspråknorsk når en bare bruker det dere kaller nye tegn eller systemet fra tegnspråkkursene. Tegspråknorsk skal brukes mykt og levende (kropp og mimikk er viktige elementer), og for å oppnå trening bør det brukes jevnt. Det er viktig at kommunikasjon med døve barn tar sikte på å møte barna på deres egne premisser, og at det ut fra dette forsøkes bygge topp en språklig plattform for det norske språket”.

(Svein Arne Peterson kommenterer dette i DT nr. 41)

Det ble kalt tegnspråk
Vi hadde altså et klart mandat. Både kursoppleggene og selve tegnene var innrettet på hørende som skulle lære å bruke norsk talespråk med tegn til. Alle kalte dette tegnspråk, på samme måte som f.eks. også danskene gjorde. Asger Bergmann orienterte om tegnspråk på en nordisk konferanse i 1981, og gjentok det samme senere:

“Tegnsprog kan brukes samtidig med at dansk tales - eller det kan fungere som et selvstændigt sprog.”

Også i prinsipperklæringen
Et for anledningen utvidet norsk TSU laget i 1981 en prinsipperklæring om tegnspråket i Norge. Den var så godt som en kopi av den tilsvarende svenske, og ble stadfestet av Norges Døveforbund etter meget grundige vurderinger. Der finner vi det som fremdeles i dag er retningsgivende for våre tegnspråkkurs:

“De hørende bør selv gå inn for å lære seg å bruke et godt, levende tegnspråk. Men det forlanges ikke at hørende skal bruke tegnspråket som døve. Vi godtar at hørende bruker tegn og tale samtidig.”

Hva er tegnspråk?
Hva er så tegnspråk? - Dette diskusjonsemnet kommer vi stadig tilbake til. Eksemplene som er nevnt tidligere, og det som ståri prinsipperklæringen sier oss at alle har vært innforstått med at norsk talespråk med tegn (med/uten stemme) er tegnspråk. I prinsipperklæringen heter det bl.a.:

“Man skal respektere det faktum at døve bruker tegnspråket forskjellig, og det gjør vi ved å bruke fellesnevneren norsk tegnspråk om alle varianter, uansett graden av tilknytning til norsk talespråk.”

Har iv tegnspråkkurs?
Derfor har iv også hatt dekning for å kalle våre tegnspråkkurs, selv om det er aldeles galt og uakseptabelt for dem som mener at tegnspråket er et eget, selvstendig språk. Jeg mener også at den varianten jeg selv bruker her ikke er tegnspråk. Jeg mener det er klart:

a) Vi har aldri hatt tegnspråkkurs i Norge.
b) Anne og Vigdis tolket ikke partilederdebatten på TV nylig. De bare gjentok det hele på norsk med tegn til. Lørdag kveld var det opptak fra et valgmøte i Sverige, med døvetolk, og tolken gjorde akkurat på samme måte som Anne og Vigdis. Jeg tror ikke det finnes en eneste døvetolk i Norden som virkelig kan tolke en slik TV-debat. Tolkene bruker talespråket med tegn til, og det er ikke tegnspråk!

Forstår døve norsk med tegn?
For 14 dager siden holdt jeg foredrag her i Oslo Døveforening om døves historie. Jeg brukte flytende norsk med tegn til, slik jeg gjør i dag, og jeg hadde inntrykk av at jeg ble meget ogdt forstått av det store døve publikumet. Vi bør kanskje foreta en skikkelig undesøkelse av hvor mye døve forstår av dette systemet. Hvor stor prosent av NDFs A-medlemmer forstår tilfredsstillende godt et norsk talespråk fulgt av levende mimikk og meningsbærende tegn? Hvis svaret er 80 prosent - slik jeg tror - hva blir da konsekvensen? Er det ikke da naturlig å bygge på nettopp det? Vi vet hvor mye det betyr å beherske norsk, og da skulle det være klart at det også er viktig å motivere døve tli stadig å bruke norsken i kommunikasjon.

På talespråkets premisser
Hvis det i det hele tatt er over 50 prosent av de døve som forstår norsk med tegn i tilfredsstillende grad, så skulle det etter min mening være naturlig å bygge på dette som det normale system både som undrevisningsspråk og som hjemmespråk der det er en døv i en hørende familie. Familien kan ikke pålegges å slutte med å snakke norsk!

I mange år har jeg fulgt godt med i det som har foregåt tpå tegnspråkets område. Jeg tror at vi må fortsette med å legge hovedvekten på en kommunikasjonsform på talespråkets premisser. Men det bør først og fremst pedagogene vurdere på grunnlag av forsøk og erfaringer.

Hvem re “den døve”?
Hvem er “den døve”? Hvordan uttrykker “han” seg? Hva forstår “han”? Hva er “hans” familie-situasjon og “hans” arbeids-situasjon - eneste døve blant hørende? Hvordan blir en “normal” kommunikasjons-situasjon for de fleste døve?

Jeg mener vi må ha to kurs-opplegg for dem som vil lære å kommunisere med døve. Det ene bør være for det store flertallet som bare har behov for å lære tegn til talespråket. Vi må være et tilbud for dem som vil satse på å lære tegnspråk som ege språk. Jeg tror det er få som har behov for dette. Eller som rektor Axel Laurents ved Nyborskolen i Danmark uttrykte det i et innlegg i dansk Døvebladet for en tid siden:

“Vi skal gerne alle sammen lage skridtet videre fra tegndansk til et egentligt tegnsprog, hvis forskningen kan dokumentere det hensigtsmæssige heri...”