Nei, Thorbjørn Johan Sander!
Av Svein Arne Peterson
I Døves Tidsskrift nr. 37/1986 har Thorbjørn Johan Sander referert sitt innledningsforedrag ved Norges Døveforbunds tegnspråkpolitikk-konferanse 13. september 1985 i Oslo (ikke august som det er oppgitt).
I artikkelen viser Sander til svar fra NDF til en gruppe lærere på Skådalen i 1979, ført i pennen av meg. Jeg må derfor få lov til å si - som jeg også gjorde på konferansen - at siden 1979 har jeg fått mer kunnskaper om språk og tegnspråk. Jeg har derfor i dag en annen oppfatning enn jeg hadde i 1979.
I Sanders artikkel finner vi en rekke sitater fra presoner som arbeider med tegnspråk. Disse sitatene må være løsrevet fra en større sammenheng, - for jeg tror ikke at det som er sitert er representativt for hva disse menneskene vet eller mener om tegnspråket i dag. Jeg håper at de personre som er sitert vil si fra. Jeg skal her konsentrere meg om Sanders standpunkt til tegnspråket, - som både egner til forbauselse og forskrekkelse, og som reiser en del spørsmål.
Til tross for at nyere forskning og undersøkelser slår fast at tegnspråket er et selvstendig språk og et fullverdig kommunikasjonsmiddel, og at det for førspråklige døve er deres primærspråk, så vil Sander at vi fortsatt skal ha et konstruert system som bygger på talespråket. Siden Milano-konferansen i 1880 har døveundervisningen vært mer eller mindre oral, men med hvilke resultater?
Jeg vil minne om at vi her snakker om et språk, som isin grunnform ikke lar seg styre av en bevisst ytre påvirkning.
Det er da forbausende, for ikke å si hårreisende, at Thorbjørn Johan Sander ikke tar hensyn itl nyere språkvitenskapelige og pedagogisk/metodiske kunnskaper. Men dette er vel kanskje i tråd med redaktørens linje, - det skulle være nok å vise til artikkelen "Er tegnspråkforskerne blitt våre fiender?" - av Sander i Døves Tidsskrift nr. 11/1975.
Jeg er derfor heller ikke egentlig forbauset over Sanders standpunkt, men jeg synes det er trist og meningsløst at vi fortsatt skal være nødt til å bruke tid og krefter innad for å komme fram til enighet. Med kunnskaper om tegnspråket kan vi det, - derfor er det nærliggende å spørre: Er det manglende kunnskaper om tegnspråket i forhold til norsk som gjør det så vanskelig å komme til enighet? Jeg er såpass realist, tror jeg, at jeg innser at det ikke bare går på kunnskaper, men også på holdninger itl forskningsresultater og nyere kunnskaper om tegnspråket. I den sentrale posisjon Thorbjørn Johan Sander har som redaktør av Døves Tidsskrift er det bare å beklage at han nå etter hvert har markert seg som en av de sterkeste tilhengere av norsk med tegn.
Hvordan overensstemmer Thorbjørn Johan Sanders syn med NDFs arbeidsprogram? Dårlig, så vidt jeg kan se. I NDFs abeidsprogram 1980-85, står det bl.a. om tegnspråk (s. 4): NDF skal kreve at døve anerkjennes og respekteres av de offentlige myndigheter som en språklig minoritet. Dersom man i Norge skal ha en tegnspråkmodell som bygger på norsk, kan NDF umulig hevde at døve er en språklig minoritet.
Jeg tror det er viktig, og nå viktigere enn noensinne, å få et klart bilde av hvor NDF står i denne sammenheng. Derfor forbundsstyre: La oss få vite hva styret mener om dette, - og har styret noen konkrete planer med hensyn til vår bevissthet om tegnspråket?
Ål, 24. september 1986
Redaktøren vil bare nevne at foredraget jo hadde som siktemål å orientere om utviklingen gjennom årene, fram til i dag. et var om døveorganisasjonens tegnspråkpolitikk og hva den har hvilt på (jfr. sitatene) og hvordan tegnspråkutvalget har vært i takt med dette. Og det ble avsluttet med en del spørsmål. At presoner skifter syn, og fortsatt vil skifte syn, er vi sikkert klar over.
Red.
Thorbjørn Johan Sander svarer i DT nr. 42.
Svein Arne Peterson