Velg bakgrunnsfarge:
Fra «Døves Tidsskrift» 42/1986:

Nei, Svein Arne Peterson!

Av Thorbjørn Johan Sander

I DT nr. 41/1986 har Svein Arne Peterson et innlegg med tittelen “Nei, Thorbjørn Johan Sander”. Det er skrevet i forbindelse med at mitt foredrag fra september i fjor ble trykt i DT nr. 37.

Jeg skal ikke her svare Peterson detaljert på de punkter han reagerer på. Innlegget er jo egentlig ikke itl metg, til tross for overskriften. (Punktene kan jeg kanskje komme tilbake til ved en senere anledning.) Jeg har i denne omgang bare noen kommentarer.

Peterson henvender seg egentlig til Norges Døveforbund og krever:

a) Det skal være forbudt å sette spørsmålstegn ved noe av tegnspråkforskningen. (Tegnspråk-forskerne skal være “hellige kuer”.)

b) Det skal være forbudt å ha andre meninger enn tegnspråk-forskernei Norge/Norden. (Peterson forteller oss hva vi skal mene.)

c) Alle innen døveorganisasjonen skal mene, si og skrive det som står i Norges Døveforbunds arbeidsprogram for nåværende 5 års periode, fortolket av Peterson. (Obs! Det var stor uenighet ved siste gangs behandling av arbeidsprogrammet i forbindelse med bruken av uttrykket “språklig minoritet”, og faktisk lovet NDF å finne en annen formulering, uten at dette ble innfridd!)

e) Forbud mot all videre debatt om tegnspråk (Peterson vil iallfall ikke ha med noen som er uenig med ham.)

Stopp her.

Jeg må bare si at jeg er dypt uenig med Peterson. Tegnspråkdebatten er kanskje den viktigste av alle, og må fortsatt være det. Denne debatten må aldri ta slutt, og den må være åpen for alle. Det er gjennom åpne menings-brytninger mellom folk med ulike syn og erfaringer at vi kan komme fram til en felles plattform å stå på.

I døveorganisasjonen MÅ det være høyt under taket. Det må stå fritt for landets døve å mene, si og skrive hva vi vil om tegnspråk og om annet som berører oss. Døveorganisasjonen skal selvfølgelig tillate medlemmene å ha egne meninger, og også oppfordre medlemmene til å komme fram med sine meninger, uten frykt, uten risiko for å bli slått av noen. Og Ål folkehøyskole bør - i samsvar med folkehøyskolens beste tradisjoner - oppfordre elever og kursdeltakere til å danne seg egne meninger ut fra vurderinger. Og disse vurderinger er avhengig av at skolen/organisasjonen selv ikke har fastlåste meninger, men er åpen for påvirkninger og samarbeid til alle kanter.

Vi ser stadig i pressen hvordan forskere blir angrepet, ja til og med anmeldt. Hvorfor skal tegnspråkforskere være fredet? Er det ikke naturlig at de blir behandlet som andre forskere, altså at de får både ros og ris? Skal vi bare bøye oss i støvet - fordi vi er døve? Ønsker tegnspråkforskerne selv at det skal være slik?

Som organisasjon må Norges Døveforbund vise respekt for ulike meninger og være åpen for samarbeid til alle kanter, også med sammenslutninger (f.eks. foreldrelag) og enkeltpersoner som mer eller mindre er uenig i deler av NDFs arbeidsprogram. (Vi vet ikke hva arbeidsprogrammet for neste periode vil inneholde.) Gjensidig påvirkning gjennom frie menings-brytninger er det demokratiske grunnlag vår organisasjon er bygd på, og slik må det fortsette å være hvis organisasjonen skal ha en framtid. Selv om det er ønskelig at vi alle går i takt, så bør vi avvise alle forsøk på hjernevasking og innføring av kadaver-disiplin.

Er vi en språklig minoritet? - Sterke røster sa NEI til dette da forslaget til arbeidsprogram sist ble behandlet. Det ble pekt på sammensetningen av døvemiljøet i dag. Hvis vi går gjennom listen over A-medlemmene i Norges Døveforbund - altså de døve medlemmene, så finner vi nok i dag at det er omtrent: 30 prosent “barndomsdøve”, 30 prosent døvblitte og 40 prosent tunghørte. Det svarer vel til at omtrent 70 prosent av oss i døvemiljøet har norsk som primærspråk. Prosenten døvblitte/tunghørte vil trolig øke og øke. - Jeg har etterlyst konsekvensene av dette. Norges Døveforbund og Ål folkehøyskole, døveforeningene osv. må jo legge opp sinvirksomhet i samsvar med miljøets behov og interesser. Det blir vanskelig. Og det krever at vi ikke låser oss fast i holdninger og prinsippre. Vi må vise smidighet og vilje til å samarbeide medog hjelpe folk ut fra deres ønsker og behov.

Svein Arne Peterson reagerer sterkt på noen sitater jeg brukte i mitt foredrag. Jeg synes sitatene der var viktige. De viser hvordan vi alle skifter mening etterhvert. Nettopp dette er viktig å ha i bakhodet, og å bli minnet om. Det er ingen grunn til å tro at vi plutselig har funnet “de vises sten” - nå vet vi nok - nå vet vi akkurat hva som er det rette, nå må det være slutt på all diskusjon! Om 5 eller 10 år mener kanskje Peterson, Vogt-Svendsen, Schrøder, Ringsøæ, Nybråten, Sletmo, Prebensen, Wikstrøm og jeg (for å nevne noen) - noe helt annet enn i dag, både om tegnspråkpolitikk og undervisning av døve. Alt er i utvikling, - det må vi se i øynene. Og defor bør vi ikke uttale oss så skråsikkert om noe som får avgjørende følger for mange mennesker. Vi må gi folk valgmuligheter. (Derfor er jeg også for at det tegnspråkmateriell som nå blir utarbeidet på Ål skal bli klart il bruk, men selvfølgelig bare som ett av flere ulike tilbud. Verken Ål folkehøyskole, Norges Døveforbund, Døves Forlag As eller Stortinget har myndighet til å bestemme f.eks. at foreldre til døve barn skal lære “dette, eller ingenting”)

I Ivar Aasens “Norske Ordsprog” kan vi bl.a. finne noen ord om visdom: “Selv den største vismann kan bli ført på villspor”, og “De vise har mye å lære av de uvise”.

Thorbjørn Johan Sander

Svein Arne Peterson svarer i DT nr. 45.