Tegnspråk og undervisning av døve

Av Svein Arne Peterson

Thorbjørn Johan Sander har i DT nr. 42 kommentarer til mitt leserinnlegg i DT nr. 41. Etter hva jetg forstår, er Sanders kommentarer grunnet på mitt innlegg, men jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. La meg derfor få si:

a) Selvsagt skal ikke tegnspråkforskernevære “hellige kuer”.

b) Selvsagt skal det ikke være forbudt å ha andre meninger enn tegnspråkforskerne i Norge/Norden.

c) Selvsagt skal Norges Døveforbunds arbeidsprogram for inneværende periode kunne fortolkes av andre enn meg.

d) Selvsagt skal det ikke være forbud mot all videre debatt om tegnspråk.

Innholdet i mitt innlegg går ikke på ovennevnte punkter. Hva jeg mente, og mener, å trekke fram, er at man i dag besitter kunnskaper som må veie tungt når man snakker om tegnspråk og undervisning av døve. Man må selvsagt få mene hva man vil om disse kunnskapene, men det hjelper lite å henvise til Ivar Aasens “Norske ordsprog” om visdom når det er spørsmål etter fakta.

Sander har i sine kommentarer en elementær innføring i hva man i en demokratisk organisasjon som Norges Døveforbund kan gjøre og ikke gjøre. Hva han kanskje ikke er klar over, er at nettopp Sander bryter disse reglene: Norges Døveforbund har på demokratisk måte vedtatt å ta inn i sitt arbeidsprogram at døve er en språklig minoritet. Jeg var ikke selv til stede da arbeidsprogrammet ble diskutert, men jeg må forholde meg til det ferdige arbeidsprogram som et resultat av en demokratisk prosess - altså at det er et resultat av et flertallsvedtak og er representativt for hva Norges Døveforbund mener. Skulle jeg forholde meg itl arbeidsprogrammet på annen måte, ville det bety at Norges Døveforbunds arbeidsprogram ikke har noen troverdighet. Dette kan umulig Sander mene. Ønsker han nå en debatt om deler av NDFs arbeidsprogram, bør det tas opp i de rette fora.

Jeg vil også minne om resolusjonen fra NDFs landsmøte i Bergen i mai 1986, der det bl.a. heter: “Forskning og kunnskap omkrin døve og deres språksituasjon har økt betraktelig det siste tiåret. Det gjelder såvel heri landet som i andre land. Forskningen har vist at tegnspråk er fullt utviklende og selvstendige språk, på lik linje med andre språk.”

Sander skriver at det i dag sannsynligvis er 30% barndomsdøve, 30% døvblitte og 40% tunghørte i NDFs medlemsmasse (av de døve medlemmene), og at dette svarer til at omtrent 70% av døvemiljøet har norsk som primærspråk. Prosenten døvblitte/tunghørte vil trolig øke og øke, sier Sader. Det kan sies atskillig om dette: Om det er rett som Sander tror om den prosentvise fordelingen (noe jeg sterkt betviler), - så er det ikke videre gitt a de 40% tunghørte har norsk som primærspråk. Det er for lettvint å sette likhetstegn mellom tunghørte og norsk som primærspråk, - det er nok atskillig flere kriterier som spiller inn. Det skal jeg ikke gå så mye inn på her, - jeg er mer redd for Sanders syn på tegnspråket sammenholdt med hans resonnement om at den relative del av døvemilljøet som har norsk som primærspråk vil øke. Hva betyr det? Ut fra Sanders kommentarer oppfatter jegat han mener vi da må være fleksible i vårt syn på tegnspråket. Selvsagt skal vi være det, - men jeg vil protestere av alle krefter dersom det innebærer at tegnspråk gradvis går over norsk med tegn. Skal ikke døve engang få ha tegnspråket som primærspråk i døvemiljøet? La meg igjen få sitere i resolusjonen fra landsmøtet i Bergen: “Tegnspråk re døves naturlige og sikreste kommunikasjonsmiddel og danner grunnlaget for døve barns sosiale og intellektuelle utvikling. Målet må derfor være å gjøre døve to-språklige, gjerne opplæring både i norsk og tegnspråk.

Alt er i utvikling, - det må vi se i øynene, skriver Sander. Det kan jeg slutte meg helt og oldent til. Det ville være ønskelig og kjærkomment om også Thorbjørn Johan Sander tok konsekvensen av hva han skriver...

Ål, 21 oktober 1986.
Svein Arne Peterson