Velg bakgrunnsfarge:
Fra «Døves Tidsskrift» 46/1986:

Debatten om tegnspråk og minoritet

Av Thorbjørn Johan Sander

Det er hyggelig at Svein arne Peterson (DT nr. 45) bekjentgjør at han ikke mener det meste av det jeg trodde han mente ut fra hans innlegg i DT nr 41. Det beroliger meg litt, selv om jeg nå begynner å få inntrykk av Peterson som en person som har lett for å skifte mening. Og jeg tror at Ivar Aasens “Norske Ordsprog” vil bli stående som sannheter og kloke ord for nye generasjoner lenge etter at mange av dagens sannheter om f.eks. tegnspråket er blitt historie som vi helst vil glemme. Så får vi se hvem som får rett. Men vi godtar iallfall folks rett tilå si sin mening?

Peterson og Herland (også i DT nr. 45) på den ene siden, og jeg på den andre siden (?) har visst ikke helt samme oppfatning av hva demokrati er. Jeg er redd for at Peterson/Herland også på dette området skifter syn etter hvilken sak det gjelder, og eter om de er enig eller uenig med flertalet. Leser vi f.eks. Petersons innlegg i en tegnspråkdebatt i DT nr. 42 i fjor, så ser vi at han da ikke hadde mye positivt å si om våre landsmøters og organisasjonsfolks evne til å gjøre riktig vedtak i tegnspråkspørsmål. Nå har han skiftet syn! Nå krever han respekt for landsmøtet og organisasjonen i slike spørsmål! - Det er jo utmerket, og jeg håper da vi framover kan spille på samme lag. (I fjor skrev han f.eks.: “Hvem sier at organisasjonsfolk er de beste til å vurdere et språk?”)

I sine innlegg ser Peterson/Herland ikke ut til å være interessert i hvordan vedtak blir fattet. Jeg er litt redd for den typen demokrati som de ser ut til å være tilhengere av. Det er en form for blindt demokrati, synes jeg, der personene lett blir opptatt av å presse igjennom vedtak ut fra spesielle interesser. I et sant demokrati (og spesielt i en organisasjon som Norges Døveforbund) vil det skape mulige forhold hvis man trumfer igjennom saker som det ikke er bred enighet om. Saker som blir vedtatt med knepent flertall, vil det ofte være uklokt å gjennomføre. Vedtak bør vurderes også ut fra hvordan en sak er lagt fram og behandlet, hvem som har vært med på behandlingen, osv. t fra slike vurderinger vil man så vite hvilke saker man skal kjøre fram for fullt, og hvilke saker man bør gå forsiktigere fram med.

Peterson siterer to ganger fra resolusjonen på landsmøtet 1986. Han vet vel godt at landsmøtet pleier å vedta slike resolusojner uten noen debatt. De legges fram ved åpningen, med gjester på første benk, før noen er blitt “varme i trøya” og tør å ta ordet. - Denne gangen kom det - til stor forvirring - et endringsforslag, og dette ble lagt fram i en språkdrakt som sannelig måtte skape problemer i en forsamling med et flertall som har norsk som et vanskelig fremmedspråk. Selv ikke jeg (som Odd-Inge Schrøder kaller “den fødte seminar-deltaker”) klate å følge skikkelig med. Mens jeg satt der “med hodet i bløt” og leste teksten, dyttet min medreferent itl meg og opplyste at resolusjonen var vedtatt! - Vel, OK. Det var ingen grunn til å protestere. Resolusjonen ble sendt, inntatt i Døves Tidsskrift og i protokollen fra landsmøtet. Så langt er alt i orden. - Men det er ikke i orden når Peterson bruker denne resolusjonen som “tungt skyts”. (Han var jo heller ikke til stede på landsmøtet.)

Peterson synes å mene at vi befinner oss i en post faktum situasjon, at alle nødvendige fakta om tegnspråket og døves språklige situasjon er lagt på bordet. Der er vi uenige. Jeg tror det er store sjanser for at han om 10 år vil trekke på smilebåndet av flere av dises fakta. Dette - og at verken Peterson eller jeg er pedagoger med bred erfaring i å undervise døve småbarn - er da viktigste grunner itl at jeg mener vi ikke bør opptre belærende overfor f.eks. de audiopedagogene som har så mye mer erfaring enn oss, og heller ikke overfor foreldre på en måte som kan bli avgjørende for deres barns framtid. Det synes jeg vi skal overlate til andre. (Ellers kan vi bli trukket itl ansvar.) Selv pleier jeg alltid å understreke: Jeg er ikke pedagog.

Språklig minoritet: Både Peterson og Herland mener at jeg viser for lite respekt for ordlyden i forbundets arbeidsprogram. (Herland ser ut til å ville kreve mitt hode på et fat.)

Nå er det allerede lenge siden arbeidsprogrammet ble behandlet, og mye fra dengang er kanskje glemt. Det kan derfor være på sin plass å minne om:

a) Arbeidsprogrammet er ikke landsmøte-vedtatt (som det skulle vært). Den brede behandlingen fant sted på et “formannsmøte” (en møteform som ikke har hjemmel i forbundsloven). Programet er like bra for det, men det gir ikke samme tyngde!

b) Begivenheten ble drøftet på lederplass i DT straks etter møtet, da det var helt ferskt. Jeg siterer fra DT nr. 6/85: “Det man ikke kunne enes om under punktet TEGNSPRÅK, var bruken av uttrykket “språklig minoritet”. Det ble pekt på at døvemiljøet i stigende grad er åpnet for døvblitte og tunghørte. Storparten av medlemmene i organisasjonen har neppe norsk som fremmedspråk. Da er det lite heldig å bruke uttrykk som kan føre til at mange ikke føler seg hjemme i gruppen.”

c) Diskusjonen om dette punktet på formannsmøtet endte med at det fra forbundets side ble lovetå finne en annen form på dette punktet. - Det kom likevel uforandret på trkk. Jeg etterlyste en forklaring, men fikk det ikke.

Jeg tror nok NDF synes at DT stort sett følger godt opp forbundets linje. Men det er klart at det er forbundet som skal gå i spissen. Døves Tidsskrifts redaksjon vil vanligvis følge opp initiativ fra forbundets side, og denne oppfølgingen vil selvfølgelig bli noe avhengig av hvor bred opslutning enkeltsakene har og i hvilken grad redaksjonen selv får mulighet til å følge med. (Vi har bedt om adgang til forbundsstyremøtene som et ledd i ønsket om bedre å kunne følge opp saker, men har ikke fått svar.)

Til slutt: Herland ser ut til å ha laget nye lover for døveforbundet og døveforeningene. Han skriver bl.a.: Døvblitte som vil inn i døveforeningsmiljøene skal gå inn i miljøet på de barndomsdøves premisser.”

Noen må forklare den gode Helge Herland hans store villfarelse. I norsk døveorganisasjon er det slik, og har vært deti alle år:

Alle døve og tunghørte (døvfødte, døvblitte, døvblinde, sterkt og let tunghørte) har rett til A-medlemskap med fulle rettigheter (talerett, forslagsrett, stemmerett, representasjonsrett osv.) på egne premisser. Det stilles ingen som helst krav itl å kunne eller ville lære tegnspråk. Døvblitte som ikke kan et eneste tegn, kan være fullverdige A-medlemmer i våre døveforeninger hele livet. Døvfødte som vil være rene oralister og døvfødte som nekter åpne munnen, har samme rettigheter. Foreningene har tunghørte A-medlemmer som hører så godt at de kan følge med i naboens radio tvers igjennom veggen. - Våre døveforeninger er i det hele tatt romslige, tolerante, med ledere som viser forståelse og hjertelag. Dette er i fullt samsvar med “ånd og bokstav” i Norges Døveforbunds og døveforeningenes lov og formål, og grunnlaget for at vi må ha krav på økende offentlige bevilgninger. (Men selvfølgelig kan vi ønske at alle med tiden blir flinke i tegnspråk. Noe helt annet er å presse folk. Det har vi ingen rett til.)

Thorbjørn Johan Sander