Er det nødvendig med slik tegnspråk-krangel i Døves Tidsskrift?
Av forbundsleder Toralf Ringsø
Dette spørsmålet vil jeg sille nå, slik utviklingen har artet seg i denne tegnspråk-debatten. Var det nødvendig? Hva har man oppnådd?
Jeg tror det jeg her vil kalle mangel, har skapt større forvirring og uklarhet hos leserne enn meningen var. Uenighet i denne debatten begrenser seg til noen få presoner. Så her vil jeg som forbundsleder tillate meg å komme med noen kommentarer:
Etter artikkelen i Døves Tidsskrift nr. 37 om “NDFs tegnspråkpolitikk før, nå og i framtiden” ved Thorbjørn Johan Sander (her oppfatter jeg at han skriver artikkelen som personen Thorbjørn Johan Sander - og ikke som redaktøren Thorbjørn Johan Sander), reagerte Svein Arne Peterson med et innlegg i “Syn på saken” i DT nr. 41. Der spør han forbundsstyret hva vi mener om det som står i NDFs arbeidsprogram 1985-90. Om at de døve er en språklig minoritet og om vi har noen konkrete planer med bevissthet om tegnspråket.
Her ivl jeg på vegne av forbundsstyret si at vi står ved det som står i Arbeidsprogrammet 1985-90 - om tegnspråket (i sin helhet):
I forbindelse med at vi døve er en språklig minoritet skriver så Sander at det var sterke røster til å si nei til dette. Selv var jeg med på nevnte representantmøte i januar 1985. Her vil jeg si at det hele er Sanders egen mening og oppfatning. Under behandlingen av dette ble man så enig om å overlate avgjørelsen om eventuelt å finne et annet ord enn minoritetsgruppe til forbundsstyret. På forbundsstyremøtet 22.-24. februar 1985 fant forbundsstyret ingen grunn til å endre dette. Vi mener at vi er en språklig minoritetsgruppe. Samme syn har også det danske, svenske og finske døveforbund på sine programmer.
Som en videre oppfølging av dette, ble det opprettet et utvalg som har fått navnet “Aksjonskomite for tegnspråkarbeidet” (AKTA). Forbundsstyret utpekte 5/9-86 5 pesoner til AKTA. Utvalget har allerede hatt sitt første møte 18/10. Som leder ble Svein Arne Peterson valgt. Viggo Østebø ble sekretær, med Odd-Inge Schrøder, Marit Vogt-Svendsen og Anne Gloslie som medlemmer. Marit Vogt-Svendsen har senere måttet si nei til å være med i utvalget. Komiteens mandat er som NDFs øvrige utvalg, og de er bedt om å komme med forslag til arbeidsoppgaver. På representantmøtet 22.-25. januar 1987 vil komiteens forslag itl arbeidsoppgaver bli lagt fram og drøftet.
I Døves Tidsskrift nr. 42 skriver Sander at tegnspråkdebatten kanskje er den viktigste av alle og at det i døveorganisasjonen må være høyt under taket. Ja, så langt kan jeg være enig. At dette må drøftes, er klart. Men at dette skal “skrivedrøftes” - og i Døves Tidsskrift? Det stiller jeg et stort spørsmålstegn ved. Hvorfor? Jo, fordi jeg tror dte skaper større forvirring, uklarhet og ikke minst usikkerhet - og kanskje noen vil miste troverdigheten til NDF om tegnspråket. Dessuten går debaten mellom noen få personer og det kommer, etter mitt syn, endel personangrep som leserne burde vært spart for.
Personlig har jeg mer tro på at slike synspunkter/konflikter vil kunne løses ved at man diskuterer i møter, og ikke minst la de som ikke er skrivesterke, som også har sine klare meninger, komme fram med sine synspunkter. Mye av det som har vært skrevet, vil sikkert bli luftet på representantmøtet 22.-25. januar 1987. Dessuten håper jeg leserne i fremtiden vil bli spart for slike personlige krangel-debatter. La oss heller få et blad med interessant og aktuelt stoff om det som skjer i og omkring døvemiljøet, og andre mlijøer.
Jeg vil avslutte med å si: Vi har mer og flere viktigere oppgaver og mål å arbeide mot. La oss unngå å krangle om tegnspråket. La oss prøve å glemme det som har skjed di fortiden, som nå er blitt historie. - La oss heller se framover slikat de som skal arbeide med NDFs tegnspråkarbeid/-politikk får ro til å oppfylle sitt og NDFs målsetting.
Toralf Ringsø, forbundsleder