Fra «Døves Tidsskrift» 49/1986:
Debatten om tegnspråk og minoritet
Av Helge herland
Under ovennevnte tittel har Thorbjørn J. Sander et tilsvar til Svein Arne Peterson og undertegnede. Thorbjørns oppfatning av demokrati, og hvordan han tolker klare flertalls vedtak er bare egnet til forundring - og ikke som grunnlag for videre diskusjon. Likeledes hans belæring om hvem som kan bli medlemmer av døveforeningene, jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Jeg finner liten hensikt i å føre denne diskusjonen videre i Døves Tidsskrifts spalter. Og jeg har liten tro på Thorbjørns vilje til å ville forstå i denne saken, men for bladets lesere ivl jeg gjerne igjen få lov å presisere mine meninger:
Tillitsvalgte og ansatte i Norges Døveforbund bør lojalt følge det som er vedtatt i forbundets arbeidsprogram.
Barndomsdøve er en språklig minoritet, og Norges Døveforbund må arbeide for å bedre gruppens situasjon. At gruppen er liten betyr ikke at den kan gjemmes og glemmes bort. Tvertimot! I døveforeningene må samværet skje på denne gruppens premisser, med tegnspråk som det naturlige kommunikasjonsspråk.
De fleste voksne som mister hørselen vil neppe noengang klare å bli fullt integrert blant barndomsdøve og i døveforeningene. Til det er den språklige- og kulturelle bakgrunnen for stor. Dertil kommer at mange som mister hørselen, er eldre mennesker som ikke så lett tilpasser seg en ny situasjon. Denne gruppen trenger sin egen seksjon (avdeling) innenfor Norges Døveforbund - derfor opprettelsen av døvblittseksjonen. Deres samvær bygger naturlig på det norske språket, ved hjelp av skrivetolking og tegn med norsk til.
Helge Herland