Fra Statens Helsetilsyn 15.04.1998:

Til Det Kongelige Samferdselsdepartementet
Postboks 8010 Dep
0030 Oslo

Deres ref. 97/1066 602,4 - Vår ref. 98/1091 1 TOS/IKT/RK -

Førerkortforskriftens § 9 - helsekrav for førerkort kl. D1

Det vises til Deres ekspedisjon datert 18. februar 1998.

I Rådsdirektiv 91/439/EØF, Annex III, pkt. 7 heter det blant annet om hørsel: ”Driving licences may be issued to or renewed for applicants or drivers in Group 2 subject to the optinion of the competent medical audhorities;” Helsetilsynet har ved utformingen av den norske førerkortforskriften lagt til grunn at uttrykket “competent medical authorities” i Norge er fylkeslegene og Statens helsetilsyn, som også ved den tidligere forskriften (i kraft inntil 1. januar 1997) var vedtaksberettiget i spørsmål om førerkort ved helsesvikt. Etter helsetilsynes oppfatning følger det av rådsdirektivet at førerkort i ”gruppe 2” til hørselshemmede betinger særskilt vurdering av helsemyndigheten. I tråd med forskriftens saksbehandlingsregler, vil førerkort følgelig bare kunne erhverves dersom helsemyndigheten gir dispensasjon.

I samsvar med dette, stiller førerkortforskriftens § 9 nr. 3 følgende krav til hørsel for innehaver av førerkort kl. D1, D og kjøreseddel: ”Talestemme må oppfates på 4 metes avstand uten høreapparat” Også en moderat hørselshemning vil fylle dette kravet. Bestemmelsen kan dermed strengt tatt synes noe liberalt i forhold til rådsdirektivet. Rådsdirektivets formuleringer er imidlertid generelt lite spesifikke.

For at forskriften skal være mulig å praktisere, for landets leger og forvaltningen, og at den noenlunde enkelt skal kunne forstås av publikum, har Helsetilsynet ved utformingen av den norske forskriften funnet det nødvendig å konkretisere kravene i samsvar med norsk undersøkelsespraksis. Således har en ikke funnet grunn til å kreve perfekt hørsel, og har lagt opp til en enkel, klinisk test som screeningundersøkelse. Rådsdirektivets begrep “gruppe 2” omfatter også kl. C, mens den norske forskriften ikke spesifiserer særlig hørselskrav for denne klasse. Også her har Helsetilsynet altså valgt en noe liberal linje ved utformingen av de norske forskriften, idet en ikke har funnet grunn til å la hørselshemming uten videre diskvalifiseres for lastebilførerkort. I stedet har Helsetilsynet antatt at samlebetegnelsen i forskriftens § 9 nr. 2 siste strekpunkt ”andre sykdomstilstander som gjør eller kan gjøre føreren uskikket itl å føre motorvogn” gir hjemmel for å nekte førerkort i kl. C dersom dette anses nødvendig, slik at hensynet til samsvar mellom den norske forskriften og rådsdirektivet ivaretas. Vi ser at det likevel kan diskuteres om forskriften burde innskjerpes slik at sterkt hørselshemmede heller ikke får kjøre lastebil. Helsetilsynet vil imidlertid ikke anbefale dette. Helsetilsynets konklusjon er at førerkortforskriftens krav til hørsel for fører av minibuss er i samsvar med rådsdirektivet.

Spørsmålet blir så om Helsetilsynets dispensasjonspraksis er for streng. Døveforbundet nevner privat bruk av minubuss. Problemstillingen er kjent fra klagesaker ved andre sykdommer/tilstander, spesielt diabetes (“sukkersyke”) og enøydhet. Det har vært hevdet at privat kjøring av minibuss i mange situasjoner skiller seg lite fra kjøring av stor personbil. Det er som kjent store avgiftsmessige fordeler ved minibuss. Disse spørsmålene har derfor vært drøftet med Vegdirektoratet på generelt grunnlag og i forbindelse med flere enkeltsaker. Vegdirektoratet har påpekt at minibussens avgiftsmessige særstilling er basert på at det skal drive transport av flere personer enn det som kan tas med med kl. B, og har ikke vært villig til å gi førerkort kl. D1 med passasjerantallbegrensning. Helsetilsynet har derfor ikke funnet å kunne gi dispensasjon for minibuss innenfor de retningslinjer som gjelder for personbil. Det gjøres likevel en individuell vurdering av kjøringens art og behovet for denne. Vi hitseter fra gjeldende retningslinjer, IK-2236:

Dispensasjon bør kun gis når minibuss er nødvendig av vektige praktiske grunner, f.eks. for ransport av handikappede familiemedlemmer. Dispensasjon bør da vurderes gitt innenfor forskriftens helsekrav for kl. B. Dispensasjon bør også vurderes gitt dersom søkeren dokumenterer at kjernefamilien teller flere enn 5 personer. Dispensasjon bør ikke gis for yrkesmessig transport f.eks. for transport av institusjonsklienter. Det bør regnes som yrkesmessig transport når kjøringen foregår som ledd i arbeidsforhold eller selvstendig næringsvirksomhet, også når det ikke kreves kjøreseddel.

Ved tilstander med moderat risiko, som f.eks. nedsatt syn på ett øye erhvervet i ung alder og med normal synsfelt, kan dispensasjon gis for privat bruk innenfor forskriftens helsekrav for kl. B. Dette gjelder ikke for anfallslidelser, medikamentoverforbruk, synsfeltinnskrenkninger eller diabetes.

De søknader vi hittil har hatt fra hørselshemmede har dreiet seg om yrkesmessig transport. Etter Helsetilsynets oppfatning tilsier hensynet til passasjersikkerheten at det for slik kjøring kreves fullgod helse og intakt sanseapparat. Det blir derfor lagt avgjørende vekt på hensynet til passasjersikkerheten, både ved defekter i sanseapparatet og ved sykdommer. Dispensasjonspraksis er restriktiv.

Hørselen har betydning for evnen til å bli oppmerksom på hendelser i trafikken. Ved yrkesmessig personbefordring bær føreren kunne høre passasjerene. Tegnspråk kan ikke oppfattes uten at blikket flyttes fra trafiken, og svar med tegnspråk tilsier at kjøretøyet stoppes. Etter Helsetilsynets oppfatning er dispensasjonspraksis ved sterk hørselshemning i tråd med dispensasjonspraksis ved andre medisinske tilstander. Helsekrav til bussjåfører vil nødvendigvis utelukke personer med visse tilstander, uten at dette på noen måte er ment som en generell diskriminering av de aktuelle grupper.

Vi kan dermed ikke se at hørselshemmede diskrimineres ved førerkortforskriftens krav eller helsemyndighetens dispensasjonspraksis.

Med hilsen

Jan Fredrik Andresen e.f. (avdelingsdirektør)
Inger-Lise Wiig (underdirektør)

Kopi:
Norges Døveforbund
Vegdirektoratet

Saksbehandler:
Torkel Steen, spesiallege
Kristina Totlandsdal, tlf. 22 24 90 54