Velg bakgrunnsfarge:
Fra Tegn og Tale (Døves Tidsskrift), nr. 1 / januar 1935:

En appell for tegnsproget

Av Miss B. Nevile
Denne artikkelen stod først i "Deaf Quarterly News", Liverpool, og blev senere utgit som brosjyre av "Effata House". Den tar som man ser, sikte på britiske forhold, men den inneholder også adskilligt, som vi tør tro våre lesere vil nikke gjenkjendende til. Red.

For nærværende synes det å være et passende tidspunkt til å undersøke hvordan stillingen er for de intelligente døve, som efter å ha fått den best mulige utdannelse nu skal prøve dennei livet.

Omtrent uten undtagelse er de blitt utdannet efter den rene talemetode, idet man har sagt til deres foreldre eller latt dem tro at når der ikke brukes tegn og at de eneste meddelelsesmidler som er tillatt mellem lærere og elever er tale og lepeavlesning, supplert med skrivning, så vil resultatet bli at deres døve barn vil bli "likesom hørende".

Det er ikke å undres over at dette er gledelig å høre for de bekymrede foreldre, og deres salige håp synes å gå i opfyllelse, når de hører barnet begynner å si artikulerte ord.

Hvilken mor kan vel undgå å dra den sluttning at når hennes barn på noen måneder har lært å si endel settninger, som iallfall hun kan forstå, så vil ofte år fullende utviklingen og den døve sønn eler datter vil engang innta deres stilling i verden på like fot med de hørende.

Nu vil ingen med noen erfaring av betydning angående de døve, både barn og voksne, benekte den på en måte enorme utvikling som er blitt mulig for dem ved hjelp av talemetode og avlesning. Til den rent legemlige betydning det har å utvikle stemmebåndene, luftveiene o.s.v. ved selv den mest mangelfulle tale kommer også det stadige studium av folks ansikter avleserens menneskelige utvikling til gode.

Det er et forhold, som stadig må holdes for øie ved enhver diskusjon, at der eksisterer en forskjell på den døve, somi sin barndom har strevet med å lære tale og avlesning fra den som ikke har gjennemgått dette, en forskjell som ikke er lett å forklare.

Men det spørsmål som vi her vil befatte oss med er hvad det blir av den unge mann og kvinne efter skoletiden. Hvordan er deres utsikter? Hvad tenker de selv? Hvad tenker folk i almindelighet om dem? Hvordan vil de slutte og oprettholde vennskaper? De har sunde og vel utviklede legemer, hvis sundhet de kan oprettholde ved legemsøvelser.

Men deres evner, som tørster efter mere kunnskaper? Deres evne til å resonnere - hvis eneste mulige grunnlag og drivfjær til videre utivkling nettop er at de er i stand til å stå på like fot med de hørende? Tilværelsens mysterium omgir dem på alle kanter og blir stadig dypere for hvert år som går. Uten åndelig hjelp og kontakt blir dette mysterium stadig dypere og dunklere; trenger sig inn på dem, efterhvert som den legemlige opløsning, som den sulteforede og udiciplinerte fantasi må se i øinene med stadig stigende gru, nærmer sig.

De fikk en spesiell oplæring? Ja. Men ingen oplæring erhvervet i barneårene kan rekke til det normale behov i den voksne alder. Man kunde med samme rett likeså godt si at når man hadde sørget for det legemlige behov under opveksten, så behøvet man ikke mere føde eller legemsøvelser når man blev voksen. La oss så betrakte de to aktiviteter hvormed den hørende holder sin forstand og sine åndsevner vedlike:

Han fører samtaler med andre og han leser
For det første: kan den døve lese? Kun en liten brøkdel av de døvfødte og dem som er blitt døve før de lærte å tale, kan lese almindelige bøker med den umiddelbare forståelse som setter dem istand til å danne sig et klart begrep om innholdet. Det er ikke på grunn av manglende intelligens eller lyst, men derimot av den likefremme årsak at de ikke forstår det sprog bøkerne blir skrevet i. De erhvervet sig ved sin skolegang kun en liten del av sproget, som, skjønt tilstrekkelig til i begynnelsen å slå deres foreldre og venner med glad forbauselse, dog viser sig å komme tilkort overfor intelligent voksen lesning. Her er ikke stedet til å redegjøre for det bedrøvelige resultat av den spesielle skolegang; det er nokk å si at det absolutt ikke er mangel på lyst og interesse fra de enkelte læreres side som er grunnen.

Om det enkle faktum - at det store flertall av døve ikke leser, fordi de ikke kan lese - er der ikke noesomhelst tvil.

Dernæst: kan den døve føre en samtale? De var oplært tilå tale og avlese. Hvad nytte har de nu av dette?

Legg merke til den unge mann iblandt sin families omgang, og det er lett å avgjøre, hvordan han er stillet. Han får og han gir - ingenting. Forsøker han å snakke, så stanser samtalen, for hans stemme, om den ikke er ubehagelig, så er den dog aparte. Og hvad er det han kan yde av interesse, når han ikke vet hvad samtalen dreier sig om? Å avlese og følge en almindelig samtale er en fysisk umulighet. Selv om hver enkelt talte langsomt og tydelig og hver enkelts ansikt stod i det beste lys, hvordan kan en døv vite hvem som vil snakke i næste øieblikk? Når han så har opfattet dette, er settningnealerede halvveis, den næste svarer og samtalen er blitt uforståelig. Han kunde måskje ved en slektnings eller venns hjelp gjennem fingersproget følge største delen av konversasjonen, men dene forsynets gave blir med vitende og vilje ikke brukt. Gjennem hans skolegang blev det ham innprentet at han måtte bli "likesom de hørende".

Han må ikke på noen måte bruke tegnsprog, for ikke å komme til "å ligne de døve". Han må klare sig så godt det lar sig gjøre med det han kan opfatte, resten må han la seile forbi. Hans familie hevder ved enhver leilighet at han "ikke er døvstum, men bare døv - han snakker - han bruker aldri tegnsprog - han kan avlese på lepperne".

På dette kolossalt usanne grunnlag foregikk altså hans oppdragelse og sitt liv igjennem lever han loyalt "likesom en hørende" og under trykket av denne trelldom hengår hans ensomme liv. Måskje har en kjærlig mor eller søster med en viss grad av forståelse av hans begrensning snakket med ham en stund hver dag om de daglige hendelser, men da bruker de kun de enkleste uttrykk. Og såsom selv den beste lepeavleser også til stadighet er utsatt for misforståelser, vil han snart gå trett av å forsøke å følge med i ting, som egentlig sett kun er av forbigående interesse, hvorfor disse samtaler ikke pleier å være av lang varighet.

Er det da å undres over at denne mann, overlatt til sig selv, som han er, med all sin ungdommelige energi higende efter utveksling av tanker på like vilkår, og efter sympati av andre 'sjæle på sin livsvei, blir lunefull, gretten og irritabel?

Man glemmer at han hører ingenting.

Er den døve kvinne i noen bedre stilling? Se på denne smukke pike ved det mondéne bryllup; i den fashionable restaurant, eller ved en eller annen selskapelig anledning. Vakkert klædt og med yndefulle bevægelser vil hun også i noen år oprettholde skinnet (om hun holder sin munn lukket) av å være "likesom hørende".

Men menneskelig samvær og hyggelig omgang blir ikke hennes lodd. Nu og da vil en barmhjertig venn for et par minutter prate med henne, men det viser sig snart at når et navn blir nevnt, eller samtalen går utenfor hennes erfaringskrets, klikker avlesingen og den stakkars pike forstår ingenting. Et par enkle tegn vilde øieblikkelig klare situasjonen og samtalen gli videre, men noe så utenkelig som å "være likesom døve" kan ingen innlate sig på, så partene snart tar høflig avskjed med hverandre og den unge piken er igjen overlatt til sin stagnasjon.

Det er da ikke så underlig at sinnssykdom er et sannsynlig resultat av isolering. Isolering er en straff som kun tildeles de værste forbrytere og det enda kun for kortere tid, men allikevel finnes der foreldre som har så liten forståelse herav at de overlater sine døve barn til denne skjebne.

Man glemmer at de er døve.

Der er menigheter og foreninger for døve i mange av de store byre, hvor de kan treffe skjebnefeller og ha et par timers samvær. Noen av de best utviklede døve treffer der av og til på døvblevne og får sig en stunds intelligent prat. Der kastes alle fordomme overbord og de ser det faktum i øinene at de er døve. Hvor lepeavlesning ikke strekker til bruker de fingeralfabetet. Hvor dette heller ikke slår til - bruker de tegn. De er kommet inn i en atmosfære som er fri for de bånd, som deres lærere og deres familie av falsk stolthet påla dem. Se til de blinde. De forsøker ikke å få tolk til å tro at de kan se. De døve ønsker heller ikke å forsøke å få folk til å tro at de kan høre. De ønsker å leve sitt liv, og dog er der døve som blir nektet anledning til dette. De blir holdt borte fra menigheten eller foreningen av frykt for at de vil finne behag i andre døves selskap, lære tegnsproget og således ødelegge sin egen og sin families anseelse ved å "ligne de døve". Disse ulykkelige forstår ikke selv den fornærmelse dette innebærer og innskrenker sig til å slite i sitt burs sprinkler, som de som voksne mennesker i et fritt land selv kunde bryte ned, om de visste hvorledes det skulde gjøres.

Enn disse unge mennesker som blir døve i tyveårene og som snakker normalt, har gått normal skolegang og som finner sig satt utenfor de kretser, hvis samvær de engang nød godt av?

De fleste av disse lærer sig avlesning og gjør det beste ut av det, det re en ikke uvesentlig hjelp for dem. Men det er synd at de ikke innser hvor lysere livet vil bli for dem om de hvor avlesningen ike strakk til, var istand til å betjene sig av tegn. Men av falsk skamfølelse ønsker de ikke å bruke tegn. Hvis de var lamme, vilde de ikke betenke sig på å bruke stokk eller krykker. Hvis de var blinde, vilde de ikke generere sig for å føle sig frem eller lese blindeskrift, men de gjør sig derimot umake for å skjule det faktum at de er døve.

Hvis dette er tilfelle, hvad kan der da gjøres for å få en ende på disse tilstande for de døve og deres venner?

Først bør skolernes vedkommende bli enig om å ta mot til sig og fortelle sannheten til foreldrene, nemlig at deres barn aldri vil komme til å tale og avlese til den grad at de blir "liksom hørende",

For det annet bør tegnsproget innføres i skolerne. I fremskreden stadium av sprogundervisningen vilde det ikke bare bli en uhyre lettelse, men også sette en stopper for den ubevisste opdragelse i bedrageri, som den ensidige fastholden ved lepeavlesningen fører med sig. Av bare tretthet later nemlig enkelte barn som om de forstår, for å slippe å behandle en innviklet settning.

Samvittighetsfulle lærere vilde ikke bli fristet til å bruke en enkel opbygget settning, som er let å avlese, istedet for en mer komplisert, som de vet vil skaffe dem endel bryderi.

Tegnsproget i døveskolen vil hjelpe til å fjerne de grimaser, som døve barn bruker for å gjøre sig mere forståelig for hverandre. Disse grimaser ødelegger talen og bidrar til å gi folk flest en feilaktig oppfattning av de døves mentalitet.

Når barna forlater skolen, skulde foreldrene ikke hindre dem i å omgåes andre døve. Er det forresten noen som har rett til dette?

Der er naturligvis frykten for at giftermålet kan bli resultatet av slik omgang. Men - har vi rett til å nekte en døv mann eller kvinne tilfredsstillelse av deres naturlige ønsker?

Giftermål mellem "hørende mennesker" er alltid en vanskelig affære. Intet certifikat for fysisk skikkethet eller mental stabilitet blir forlangt. Ingen har rett tilå hindre eller kontrollere voksne mennesker. Jo mere utviklet de døve er, dess bedre er de skikket til å treffe sitt valg. Isolering, og av en slik hårdhjertet karakter er ikke den rette måten å beskytte mot feiltagelser på. De døve er berettighet til enhver hjelp til mental og åndelig utvikling, som det er mulig å skaffe dem, og det er på tide at foreldre, lærere, medicinske praktikanter og almenheten ellers så på disse ting fra dette bredt menneskelige standpunkt. De fleste nye bevægelser har gjort sine fremskritt båret frem av fanatisk entusiasme og har senere fått en rimelig plass i den almindelig eutvikling. Den rene talemetode som frå "døve og stumme til å tale", "givende dem tilbake til samfundet", har i altofr lang tid fått lov til å dominere over de døves virkelige trang, til skade for dem.

Det er nu på tide at rasjonaliseringen også kommer til å omfatte døveundervisningen.

Miss B. Nevile