En døvesakens velgjører

(Sakset fra deler av intervjuet med Skådalen døveskoles bestyrer Per Anderson i forbindelse med hans 70 års dag 5. februar 1944)
(Her konsentrerer vi oss om hva han sa om tegnspråket, som altså på den tiden ble sett på som "primitiv". Og om kommunikasjon og språk-opplæring.)

(...)

- Hvilke muligheter har en døv for å gjøre seg forståelig overfor sine medmennesker - enten de er døve eller hørende?

- Tja - la meg besvare det spørsmålet slik: En døv har muligheter for å oppfatte sine medmenneskers meddelelser (jeg sier altså ikke "tale") på flere måter. Et barn som er født døv vil helt mekanisk uttrykke seg ved tegn. Disse tegnene er primitive og enkle. Vil barnet sove, legger det hodet på siden og hendene under hodet. Vil det spise, markerer barnet det med liksom å putte fingrene i munnen. Fryser det, vil det ryste på seg. Kort sagt: det døv-fødte barnet vil ganske enkelt etterlikne enten handlingen (fryse, spise, sove) eller gjenstanden (et hus, en blomst, et annet barn osv.). Derved utvikler barnet etter hvert et tegnspråk (som absolutt ikke må forveksles med fingerspråk). Altså for den som er født døv er tegnspråket basis, fundamentet vi må bygge videre på. Tegnspråkets idé er å etterlikne. (Tenk på stumfilmens barndom, så har De ideen.) Men et tegnspråk er likeså forskjellig fra vårt - de hørendes - talespråk som kinesisk er fra et germansk språk.

- Vel - det var altså tegnspråket. Men hva så med fingerspråket?

- Fingerspråket eller håndalfabetet er nærmest en blanding av et Morse-alfabet, slik det brukes i telegrafien, og semaforering, slik det brukes i marinen (og blant speidere). Her har hver enkelt bokstav fått ein særlige sammenstilling av fingre - for oss i Norge er det mest alminnelig bare å bruke en-hånds-systemet, men i andre land, med andre vaner, brukes tillike to-hånd-systemet. Vi holder stort sett på en-hånd-systemet, hvor altså hvert bokstav i alfabetet markeres ved forskjellige sammenstillinger av to eller flere fingre. Dette språket er i grunnen likeså internasjonalt som musikken, eller som f. eks. de latinske navn på dyrene i zoologien, men fingerspråket (håndalfabetet) brukes i grunnen ikke meget i Norge, i det minste ikke av de yngste og yngre, men dog av noen eldre.

- Det finnes altså en tredje mulighet?

- Ja, det er det sikkert det gjør, og den tredje muligheten er den største og viktigste av dem alle, nemlig munnavlesningen. Det som vi døve-lærere synes er den viktigste oppgaven i arbeidet vårt for å hjelpe de døve, det er å gjøre dem delaktige i det alment menneskelige språket slik det tales av hørende! Vi kulturmennesker har jo tatt i arv gjennom generasjon etter generasjon språket vårt - talespråket vårt - det er jo nettopp det menneskeligste av alt dette at vi taler, i motsetning til selv menneskene meget nærstående dyr som ikke taler, som ikke har noe språk (i det minste ikke oss bekjente). Det er altså språket som mer enn noe annet særpreger oss i vår egenskap av mennesker.

- Det er riktig, helt riktig - men hvorledes bibringer De og Deres kolleger så elevene - de små barna - oppfattelse av talespråket?

- Skal vi bibringe de døve barn noen nevneverdig åndsutvikling (og det er jo det vi ubetinget ønsker å gjøre naturligvis) så må det skje gjennom språket. Det kan da enten skje ved skrift etter at vi først har lært barna å skrive ved å peke på en gjenstand (blomst) og så skrive det med BLOMST pluss håndalfabetet (etter at vi har lært dem det også, stadig ved å peke på gjenstander, eller markere handlinger) eller ved å lære dem å avlese den direkte tale fra munnen - munnavlesning.

- Men det er vel en utrolig tålmodighetsprøve?

- Ja, tålmodighet er nok noe vi må lære oss til å ha, ellers vilde vi aldri nå fram med målet. Tegnspråket har jo opprinnelig bare tegn for konkrete ting (fryse, spise, hus, blomst, barn) og ikke for abstrakte. Derfor må tegnspråket tilnærmes etter hvert som den døve har oppfattet selve begrepet (for å nevne et primitivt, men illustrerende eksempel, å være dum kontra å være klok, noe den døve vil lære seg til å uttrykke ved respektive å peke på pannen og antyde kaos innenfor ved å rotere med hendene utenpå pannen (dum) eller ved sindig og rolig med en enkelt finger å peke på pannen (klok - intelligent).

- Vel - dermed har vi forsåvidt - i det minste i all enkelhet - "oppklart" de tre meddelelsesmetodene:
Tegnspråk
Fingerspråk (Håndalfabetet) og
Munnavlesning.

(...) Intervjuet av P.P.