Tegnspråket er de døves morsmål

Jeg er mor til et tunghørt barn og kan av erfaring si at tegnspråket er de døves morsmål. Da jeg selv er nesten døv har jeg fått meget glede av tegnspråket, og i hele mitt liv har jeg stadig sett at tegnspråket brukes hvor døve ferdes sammen og når hørende vil komme i nær kontakt med de døve. Tegnspråket utvikler de døves intelligens samtidig som det er et godt uttrykk for følelsene og sinnsstemningen. Jeg snakket med en lege om dette, og han var fullstendig enig i at tegnspråket er ubetinget nødvendig som hjelpemiddel i all opplæring. La det bli innført på døveskolene. Barna får mange psykiske påkjenninger når de ikke kan forstå enkelte ting, som med letthet kan forklares ved hjelp av tegn. Jeg minnes et døvt ektepar som var på reise og skulle overnatte i et herberge. Der nede hadde folk ikke kjennskap til hvordan de skulle tale til døve. Derfor måtte deres eldste datter som var bare 4 år gammel, være tolk for sine foreldre. En masse mennesker flokket seg rundt om dem og fulgte med i opptrinnet, mens den lille piken oversatte hva folk sa til sine døve foreldre med tegn. Det var nok en stor opplevelse for folk å være vitne til hvordan de døves morsmål kunne fortelle det som de hørende sa, de overvar et mirakel. I filmen Johnny Belinda er det en god anskuelsesundervisning til alle motstandere av tegnspråket, for som filmen viser ble den døve piken et helt nytt menneske da hun lærte tegn. Derfor ber jeg alle motstandere av tegnspråket å se filmen, kanskje vil det bli lettere å forstå de døves behov for eget meddelelsesmiddel som er nøye knyttet til de døves skjebne. Tegnspråket må sidestilles med talen i undervisningen.

En mor