Velg bakgrunnsfarge:

Tegn og Tale nr. 11, 1951 (lederartikkel):

Vær på vakt!

Av og til burde vi døve harmes riktig ettertrykkelig, av og til hender det ting som vi ikke burde tillate. - Av og til burde vi reise oss og slå i bordet, uansett hvem som står foran oss. Dessverre sitter vi så altfor godt fast i stolen at det nesten alltid bare blir med en svak protest. Vi mangler som regel våre meningers mot.

I den siste tiden er det kommet for dagens lys og det har hendt ting som bør være et alvorlig varsko - en advarsel - til alle landets døve. Vi har vært, og er, alt for godtroende. Vi er faktisk noen riktig nydelige nikkedukker alle sammen. Nå trenger vi en bøtte kaldt vann i hodet! Nei - vi har flere ganger fått kalddusjer uten å ha våknet opp. Vår Tornerosesøvn har vært så søt og dyp at kalddusjene har prellet av på oss som vann på gåsa. Noe av det viktigste som foregår rundt omkring i landets døveforeninger, er diskutering av tipperesultater, noe som på en utmerket måte ødelegger interessen for det virkelige foreningsliv, det som var meningen med stiftelsen av døveforeningene. Tippingen og liknende mindreverdige "interesser" avleder oppmerksomheten fra vikrigere ting, slik at det er helt naturlig at flere døveforeninger er blitt liggende i dødvanne. Mange foreningsstyrer misforstår fullstendig sine oppgaver - de betrakter seg visstnok bare som sin forenings gallionsfigurer. Mange blir valgt inn i foreningsstyrene bare på grunn av at de er gode i norsk (de fleste døve er jo ikke det). Om de er interessert i døvesaken og foreningens beste, spiller mindre rolle. - Det er en farlig linje flere av døveforeningene har valgt. De fleste lar seg føre bak lyset av pene talemåter. De som virkelig vil arbeide, utrette noe for foreningen, de kommer ikke til orde. - Det er snart på tide at alle døve blir klar over at det å styre en forening, altså det å være med i en forenings styre, ikke er det samme som å stå på foreningens talerstol av og til og tøyse.

Av og til oppdager vi at det i foreningene er vedtatt ting som vi må stusse over. Vi kan trygt si at mange ting er vedtatt i tidens løp uten at de som har stemt for deres vedtakelse har vært klar over hva de har gjort. Det er de fine talemåtene som har feiret triumf - om og om igjen. En vakker dag våkner vi opp og blir forferdet over hva vi har vært med på - men da er det ofte for sent. - Noen sover hele livet ut, mens andre behersker seg såpass at de begrenser det til å gjespe seg gjennom livet. Sørgelig - men sant!

Vi påstår å ha demokrati i Norge. Demokrati er det samme som folkestyre. Alle kan være med å velge landets styre. Dette er jo utmerket. Vi være enig i at det er riktig at alle får være med å stemme. - Norge er altså et demokratisk styrt land. Men hva skal en så si når en får vite at i en av de største døveforeninger i landet ble formannen som ble valgt på siste generalforsamling i virkeligheten valgt for 50 år siden. Det er sannelig utrolig, men loven kan visstnok ikke forandres. Dessuten fins det de som forsvarer denne ordningen. Jeg sier ikke noe til at to av styremedlemmene nylig meldte seg ut av foreningen, selv om jeg ikke har sikre opplysninger om at dette er grunnen. Men jeg tror i så fall at jeg ville ha gjort det samme.

Alm skole er nedlagt. Departementet - d.v.s. de som skjuler seg bak dette - ville på liv og død ha adgang til å flytte elever fra barneskolen til Alm skole, til tross for at det nylig er blitt opprettet en ny barneskole for døve i Åsgårdstrand. Hva Departementet egentlig vil, er det vanskelig å uttale seg om. Imidlertid skulle det være meget interessant å få vite hvem det er som står bak de departementale spillopper i dette tilfelle. Det ville ikke forbause meg om nettopp sådanne som regner seg som de døves velgjørere, er med å trekke i trådene. Det vil i så fall ikke være noe enestående tilfelle i historien.

Det har sikkert forekommet mange ganger at personer har opptrådt på vegne av landets døve, uten å ha autoritet til det. Mange ting kunne sikkert vært annerledes - og bedre - dersom mundighetene en gang for alle kunne lære å henvende seg til rette vedkommende når det gjelder saker og forhold som vedrører landets døve og døvesaken. En hørende person kan nemlig aldri i livet få inn i sitt hode hva det er å være døv, likegyldig hvor meget psykolog vedkommende er, likegyldig hvor meget vedkommende har vært sammen med døve, likegyldig hvor utmerket vedkommende mestrer tegnspråket. Jeg kan bevise det!

Jeg vet at det er flere hørende som tror de vet så og så nøyaktig hvordan det er å være døv. De kan uttale at de av og til føler det som om de selv skulle være døve - én har tilmed uttalt at han suget inn tegnspråket med morsmelken - de kan uttale hva de vil - det er allikevel en meget betydningsfull faktor de ikke kan komme utenom - den viktigste av alle - de er jo ikke døve! - Derfor bør rette vedkommende, i saker vedrørende døve, være, og er, Norske Døves Landsforbund. Den kjensgjerning kan ingen på ærlig vis klare å sno seg utenom. La gå at vi døve trenger noen hørende personer som tolker, som hjelpere i enkelte tilfelle, like sikkert som vi trenger hørende lærerpersonale i artikulasjonstimene på skolen, men dersom disse begynner å opptre som barnepiker for oss, bør vi kvitte oss med dem litt fort. Det er tolker og rådgivere vi trenger, ikke barnepiker, og derfor bør vi alle døve være på vakt og si stopp! før det går for vidt. Vi må følge bedre med i hva som foregår, rapportere misforhold til Norske Døves Landsforbund, og det er større sjanse for at det skal lykkes å rydde opp der hvor det trengs.

Red.

----------

Tegn og Tale nr. 1, 1952:

Ad "Vær på vakt!"

Etter anmodning fra Landsforbundet, vil jeg her gjøre oppmerksom på at redaksjonsartikkelen i nr. 11-12 (1951) var skrevet helt ut fra eget synspunkt. Mitt syn på de enkelte saker må derfor ikke betraktes som helt overensstemmende med Landsforbundets, noe som dessverre flere er kommet i skade for å tro. For å unngå misforståelser i framtiden, vil eventuelle artikler, skrevet helt for egen regning, bli undertegnet med mitt fulle navn.

Thorbjørn Sander, red.

Finn Johansen kommenterer ovennevnte artikkel i Tegn og Tale nr. 1/1952