Hva vil Sander?

Thorbjørn Johan Sander har funnet det spennende å angripe overskriften i mitt innlegg i DT nr 7 : "Noen CI-barn har det ikke bra", og skriver blant annet at leserne blir ledet på villspor, og at de blir villedet til å tro at alle andre barn - utenom CI-barn - har det bra. Jeg er enig med Sander i at "det ligger psykologiske føringer" i overskriften, og min hensikt med tittelen var å appellere til leserne om å lese innlegget. Men: Tittelen var ikke noen overdrivelse.

Det er også slik, som Sander indirekte påpekte, at noen døve barn ikke har det bra på døveskolen. Det har både ansatte og foreldre observert. Der blir det gjort noe med saken. Enten tar foreldrene det opp med lærerne, eller lærerne gjør hva de kan for å få den enkelte til å trives. Jeg tør ikke si at det blir gjort i alle tilfeller.

Sander var også opptatt av, og brukte en stor del av sitt innlegg på, at noen CI-barn har det "helt forferdelig". Man kan oppfatte det som om han er ironisk, men jeg velger å tro at han gjør det i beste mening og er glad for at han fokuserer sterkt på dette, og mener at noen må gripe inn. Sander synes å trekke mine påstander i tvil og forlanger dokumentasjon. Det forstår jeg godt, men det som er blitt fortalt meg, er fortalt i fortrolighet. Derfor har jeg ikke konkretisert noen eksempler. Dette for å skjerme kildene. Jeg vil fremdeles si at uttrykket "helt forferdelig", som er blitt brukt om konkrete tilfeller, er dekkende for tilfellene.

Det er litt sårende å lese Sanders påstand om at jeg trolig ikke har bragt opplysningene på bane på grunn av omtanke og bekymring for CI-barna. Hvor mange ganger må jeg fortelle at jeg bryr meg om at alle barn skal ha det bra? Og at jeg overhodet ikke har noe imot at barn blir CI-operert? Det er rett som Sander sier at jeg er bekymret for døveskolenes framtid, fordi det nå er færre og færre barn som kommer til døveskolene. Dette svekker grunnlaget for kompetansesentrenes skoledel, som er en viktig del av hele kompetansesentersystemets grunnlag. Se DT 8/02 s. 5: Senterleder Gudmund Eikli ved Nedre Gausen: "Det er vanskelig å se for seg et kompetansesenter uten skoledel og barn. Dette er viktig for kompetansesenterets funksjonalitet".

Sander uttaler seg som om jeg gir "hovedskylden" for det reduserte barnetallet ved døveskolene til CI-barna. Han må vite bedre, og heller si at "det er en konsekvens av CI". Det er jo helt klart at når døve barn blir CI-operert, og dette koster flesk, så vil samfunnet ha (eller forlanger) "utbytte" av sin investering? Unngå tegnspråk? Unngå døve? Bli 100% integrert? Hvis dette blir konsekvensene av CI-operasjonene, må en ha lov å uttrykke sin bekymring - stakkars barn. Hvis døveskolene forsvinner, har man ikke noe "redningsapparat" for disse barna.

Og ikke minst, noe som hørende og foreldre som nettopp har fått døve barn ikke har fått med seg: Det er ikke "helt forferdelig" å være døv. Trolig er døve den gruppen funksjonshemmede som trives best med sitt handikap, totalt sett. Noen har til og med sagt: Jeg er stolt over å være døv! Ikke det at jeg vil si: La barna være døve! Nei - poenget mitt er: La CI-barna få lov til å få prøve tegnspråk også. Glade og fornøyde barn er det beste som finnes. Enig, Sander?

Jeg vet at mange av bladets lesere har erfart ulike situasjoner og at de har viktige argumenter å bringe på banen. Desto viktigere er det å dele det med andre. Leder i Sektorstyre Hørsel, Astrid Fagernes, sier i DT nr. 8 at en skoledebatt i organisasjonsbladene er meget verdifull. Derfor synes jeg ikke at Sanders innlegg i nr. 9 er egnet til å skape en positiv debatt i bladet. Jeg synes han heller burde fokusere på saken og ikke trekke enkelte ord og uttrykk ut av sin sammenheng og blåse det opp. Dette tjener bare som avsporing og forvirring i en debatt. Sander bør bruke sine store ressurser på en bedre måte.

Sander er kjent for å si sine meninger, og jeg vil da be ham komme med et klart svar og et løsningsforslag på ett spørsmål. Først et konkret tilfelle, opplevd av en tunghørt person. Inntil videre kan vi vel anta at CI-barnas situasjon kan sammenlignes med tunghørte barns. Jeg siterer en tunghørt ungdom: "Jeg var lettere tunghørt og snakket bra, munnavleste bra, men trivdes ikke på en skole for hørende, fordi jeg følte meg utenfor og fordi noe av undervisningen gikk meg hus forbi. Da jeg kom til en skole for hørselshemmede, var det som å "komme hjem". I dag har jeg fullført høyere utdannelse, og hadde jeg aldri kunnet gjennomføre hvis jeg ikke kunne tegnspråk! Nettopp på grunn av tegnspråk klarte jeg å følge med i timen - med tolk".

Spørsmålet til Sander: Hvordan skal sterkt tunghørte CI-barn klare å følge med i undervisning hvis de ikke kan tegnspråk, og ikke oppfatter tale godt nok?

Rune Anda