Hva er tegnspråk?
Og hvorfor er døvelærerne motstandere av det?

Under Nordisk døvekongress i København sendte jeg en lapp til Vogt-Svendsen: "Å dømme etter de utalelser som døvelærerne har framkommet med her, er det ingen av dem som forstår hva tegnspråket er."

Jeg burde ha formet det lit annerledes, for tegnspråk og tegnspråk kan nok være to forskjellige ting. tter hvert er det blitt stadig klarere for meg at vi må skille mellom to ting:

a) Tegnspråk slik som døvelærerne ser det; et selvstendig geberd-språk uten ord, primitivt, "et språk i bilder, som har en helt anen "grammatikk" eller setningslære enn det av konvensjoner pregede ordspråk", rett og slett et døvstummespråk.

b) Tegnspråk slik som vi vil ha det i døveundervisningen; et uselvstendig hjelpespråk som er nærmest verdiløst uten ledsagende tale, tegn som skal ledsage talespråket for å lette oppfattelsen av talespråket - kort sagt: et utvidet munn/håndsystem - eller rettere et egentlig munn/hånd-system. I likhet med det danske munn/hånd-system skal tegnene bare lette avlesningen av talespråket.

Jeg håper at jeg her har klart å uttrykke meg så tydelig at det ikke lenger skal behøve å herske noen tvil om hvor vi døve vil hen når vi ber om at tegn blir tatt i bruk i døveundervisningen. Vi vil ikke bort fra talemetoden. Språktilegnelsen er det absolutt viktigste i døveundervisningen, men avlesning er så anstrengende at et hjelpemiddel er absolutt påkrevd, og når vi i tegn"språket" har et slikt hjelpemiddel, så bør det også brukes. Det er jo opplagt at undervisningen vil bli meget mer effektiv når eleveneslipper å anstrenge seg overmenneskelig og læreren samtidig slipper å gjenta setningene både to og tre ganger. Det vil unngås ved innføring av tegn i undervisningen, og den som våger å motsette seg at dette hjelpemidlet blir tatt i bruk, kan sannelig ikke være framskrittsvennlig eller human. Han må tvert imot betraktes som en bakstrever.

Jeg må understreke at alle døve ser på munnen til den som taler, selv om den som taler benytter tegn som hjelpemiddel. Vi døve forstår ikke tegn uten tale. Tegn ødelegger derfor ikke på noen måte talespråket. Det er sludder å tro, slik som forstander Bech i Danmark i sin tid hevdet, a det kreves av den som skal tale til døve at han former sitt talespråk slik at det blir lettest mulig å oppfatte for den døve. Han mente at man måtte tale på en spesiell måte til de døve, av hensyn til tegnspråkets eiendommeligheter. - I virkeligheten skal man selvfølgelig tale helt normalt til de døve, også når man bruker tegn som hjelpemiddel. Det skal ikke være noen forskjell, absolutt ikke. Riktignok er det mange ord som vi mangler tegn for, men de døve ser på munnen, og de verken krever eller trenger tegn for hvert eneste ord. Det er faste holdepunkter som trengs, slik at elevene blir penset inn på rett spor.

Enkelte døvelærere har hevdet at det er tale om å bruke to språk samtidig, talespråk og tegnspråk. En døvelærer uttalte på kongressen i København at man ikke kan spise av to tallerkner samtidig. Men den samme døvelæreren kan det selvfølgelig utmerket, og jeg har selv set mindre intelligente døve (som har mistet hørseleni voksen alder) som i løpet av et års omgang med andre døve har lært å uttrykke setg riktig godt i form av kombinert tale/tegn. Alle døve som ikke lever isolert fra skjebnefeller taler med den kombinerte metode. Når tegnspråket har utartet til en viss grad, slik at mange døve av og til gjør tegn uten ledsagende tale, så skyldes det ganske enkelt at vedkommende har lite ordforråd og således ikke har ord for alt han vil gi uttrykk for. Når man ofte finner de beste eksponenter for tegnspråket blant hørende, så skyldes det likeledes ganske enkelt at de hørende har bedre språkforståelse og derfor bedre kan finne, eller selv konstruere, de mest illustrerende tegn. Noen egentlig kunst er det ikke å lære seg til å supplere sin tale med tegn, og ingen vil finne på å kreve at en lærer skal være ekspert i tegn før han får slippe til i døveundervisningen.

Jeg skal motstå fristelsen tilå kommentere den resolusjon som ble vedtatt på kongressen i København vedrørende innføring av tegn i døveundervisningen. Men jeg vil gjerne sitere et avsnitt fra fhv. styrer Per Andersons nye bok "Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling", hvor den store reformator Fredrik Moritz Hill har fått bred plass i forbindelse med talemetodens gjennombrudd:

"Dette Hills program for døveskolen erså omhyggelig gjennomtenkt, at det stort sett kan brukes den dag i dag. Barnet er satt i sentrum, og læreren har å ta hensyn til barnets interesser og forutsetninger på de forskjellige rinn av sjelsutviklingen. Og som før nevnt var Hill selv ikke bare teoretiker, men en meget flink praktikus, slik at resultatene ble oppsiktsvekkende gode. Vi skal også merke oss at tegnspråket fikk mindre plass i hans undervisning opp gjennom klassene. Uten å nekte at naturlige tegn gjør nytte i småklassene, gjorde han det mulig at tegnene ble mer og mer overflødige. Utviklingen fra Hill til i dag har vist at også dette område hadde han en nøktern og saklig vel begrunnet oppfatning." Sitat slutt.

Men tilbake til utgangspunktet. Tegnspråket, slik som vi vil ha det innført i døveundervisningen, er ikke å betrakte som et "døves morsmål", men som et middel til å lette språkoppfatningen (avlesningen). Det er ingen overdrivelse å hevde at det er en absolutt forutsetning for at de døve barn så noenlunde skal kunne ta igjen de hørendes forsprang. Når døvelærerne stort sett er motstandere av tegn i undervisningen, så kan det utelukkende bero på at de ikke har fått noen tilfredsstillende utredning om hvilken rolle tegnene er ment å skulle spille. Uttalelser fra lærerhold tyder jo på at man antok at det var tale om å vende tilbake til Abbé de l'Epée.

Jeg er overbevist om at tegn blir godtatt som hjelpemiddel i døveundervisningen, selv om det nok vil gå noen år. Det ville være utenkelig å holde taler uten tegn til voksne døve i våre døveforeninger. Hvorfor skal da barna måtte unnvære dette hjelpemiddel, de for hvem det gjelder om å lære mest mulig fortest mulig?

Å tale til døve uten tegn, er som å tale til hørende uten stemme!

Thorbjørn Sander