Ettertanke (1)

Av skolestyrer Per Anderson

Etter redaksjonsartikkelen "Døvelærerne bør vise vei" i Tegn og Tale nr. 9 er det ikke tvil om at det går høye bølger omkring forholdet mellom døvelærerne og visse kretser i de døves verden. Det er ikke til å undres over. Både nevnte artikkel og innlegg fra tidligere redaktør Thorbjørn Sander og hr. Henning Dahl frister til kommentarer, og da redaktør Finn Johansen i sin hale til lærer Knut Sletvolds spørsmål ber om rettledning istedenfor dom, tillater jeg meg å be om plass til et innlegg som jeg vil prøve å forme som saklige opplysninger uten stemningsbetont polemikk.

Men innledningsvis må jeg få uttale at dersom redaktøren vil lese gjennom sin nevnte artikkel enda en gang, rolig og ettertenksomt, da vil han sikkert finne at den er holdt i en ualminnelig ilter og krass tone, og at den inneholder beskyldninger mot døvelærerne som stand betraktet, beskyldninger så drøye at lærerne måtte være noen sauer om de ikke reaterte som hr. Sletvold gjorde. Uttrykk som "noe muffent ved det hele" og "man skulle nesten tro at døvelærerne er redd for at eleven skal overgå læremesteren" vil av lesere med vanlig kjennskap til språklig uttrykksmåte heller oppfattes som ondsinnet enn som uttrykk for godhug og velvillig innstilling. Hele artikkelen vitner om at den er skrevet i en forarget sinnsstemning, men samtidig også om meget mangelfull personlig kjennskap til de forhold den handler om. En kan forstå at hr. Sletvold gjerne vil ha svar på sine spørsmål.

Redaktøren refererer til en samtale med pastor Bonnevie-Svendsen. Hvorvidt denne i en privat samtale har uttalt seg slik at redaktøren har rett til å skrive som han gjør på grunnlag av denne samtale, det får bli en sak mellom de to, men etter de uttalelser om døvelærernes arbeide, som pastoren ved flere leiligheter offisielt har kommet med, er det vanskelig å tro det.

Når det er tale om døve som lærere vil jeg peke på det faktum at ingen døv, så vidt jeg vet, til denne dag hos oss har tatt lærereksamen, som er det første krav myndighetene stiller til den som søker lærerpost i alminnelige skolefag. Eksamen artium kvalifiserer verken en hørende eller en døv til slik post. Derimot kreves nå i tillegg til lærereksamen et års spesialutdanning ved døvelærerkursus. Finns det virkelig voksne døve som tror at en døv er kvalifisert til lærerpost i døveskolen uten lærerutdanning, bare fordi han er døv? Nei, han må virkelig ha en god porsjon kunnskaper og innsikt i flere emner som krever års studium. La ham skaffe seg denne utdanning før han søker lærerpost.

La meg med det samme få gi den opplysning at verken styrerne av døveskolene eller departementet har hatt noe imot å tilsette døve som lærere i poster hvor de har den faglige dyktighet som må til. Ved de aller fleste av våre døveskoler er det for tiden døve lærere i forskjellige yrkesfag. Der kan de nemlig konkurrere med hørende når det gjelder kvalifikasjoner. Men selvfølgelig nytter det ikke for en døv som ikke har svennebrev som snekker eller skredder å søke plass som lærer i et av disse fag med den begrunnelse at han er døv og forstår de døve bedre enn en hørende gjør. Det samme gjelder i leseskolen. Læreryrket er så krevende og lærereksamen i dag så omfattende at det skal en langvarig og grundig utdanning til. Det bør alle kunne forstå.

Jeg vil også få peke på en annen misforståelse. Redaktøren nevner i sitt tilsvar til hr. Sletvold at døvelærerne "har vært svært passive når det gjelder de voksne døves problemer". Hvor har han det fra? Jeg kan fortelle at de tidt og ofte drøfter nettopp disse problemene, både ved mindre sammenkomster og ved større kongresser. Men kanskje tenker redaktøren først og fremst på at lærerne etter hvert mer og mer har trukket seg tilbake fra de døves foreningsliv. Dette kommer av at de døve gang på gang har gitt meget sterke uttrykk for at de ikke ønsker noen innblanding i sine affærer fra de hørendes side. Personlig vil jeg si at foreningslivet utvilsomt har vært en meget utviklende fortsettelsesskole, stort sett da, selv om det også har hatt sine skyggesider, og når de hørendes hjelp er blitt overflødig, tar jeg det som bevis på at barneskolene og framhaldsskolene til tross for sine mangler må ha lagt et ganske godt grunnlag for både arbeidslivet og menighetslivet. Og hvorfor skulle så lærerne trenge seg inn der hvor man ikke har bruk for dem? De har sikkert bruk for noen stakkers kveldstimer på annen måte.

Det er grunn til å spørre om det virkelig forholder seg slik at resultatet av skoleopplæringen er ringere i dag enn den var for 80 år siden? Denne påstand stemmer ikke med hva jeg har hørt fra forskjellige hold utenfor skolen. Kommer det av at hr. Dahl og hr. Sander sammenlikner de flinkeste fra 80- og 90-årene med de jevne middelhavsfarerne fra de senere år? Det var jo slett ikke alle som nådde særlig rik utvikling eller stor dyktighet i "de gode gamle dager", og vitterlig har vi da mange meget flinke også i dag.

Det er ikke mulig i en enkelt artikkel å komme inn på alle de punkter som trer fram i det angrep på skolen og lærerne som redaktøren og hr. Sander har satt i gang, merkelig nok med ubetinget tilslutning av hr. Henning Dahl. Men jeg må få peke på et faktum som jeg rolig vil be mine venner Dahl og Sander overveie med rolig ettertanke. I sin artikkel "Egentlig - uegentlig døv" i T. og T. nr. 11 er hr. Sander fullt oppmerksom på forskjellen mellom de to grupper: Barn som er helt døve fra de lå i vuggen, og barn som mistet hørselen etter at de hadde lært å forstå og - mer eller mindre fullkomment - å bruke sitt morsmål, eller som har nevneverdige hørselsrester. Dette er et vesentlig punkt, og det er en kjennsgjerning at det ikke er personer av den første grupen som har spilt de store roller i de døves verden. Det er lett å finne eksempler på det, men jeg skal ikke nevne navn. Men når hr. Sander krever at døvelærerne skal gå inn for å skaffe den første gruppen eksamen artium, da synes jeg han gaper unødig høyt. Hvordan har han tenkt seg det? Skal staten opprette en egen artiumslinje for tegnspråkselever? Well. Han kan jo kjøre opp med Helen Keller. Men glem da endelig ikke at hun fikk en opplæring som er utenkelig for flertallet av de døve. Ikke bare at hun hadde en lykke å få en genial lærer, men denne enestående oppfinnsomme og oppofrende Anne Sullivan hadde lille Helen som eneste elev fra barnet våknet om morgenen til det sovnet om kvelden. Hele dagen var viet til en enhet av undervisning og samliv mellom elev og lærer, en metode som absolutt ikke lar seg praktisere i en klasse med 8-10, ja, kanskje 12 elever. Dertil var lille Helen utstyrt med sjelsevner langt og lenger enn langt ut over det som er vanlig for et godt begavet barn. Og endelig ble det brukt masser av penger for at hun skulle få de aller beste hjelpemidler og livsforhold på alle måter. Kan vi tenke oss den mulighet at døve barn her i Norge skal kunne få en opplæring som tilnærmelsesvis kan svare til Helen Kellers?

"Hvor ligger hunden begravet?" spør hr. Sander. Det er et klart spørsmål, og jeg vil gi et klart svar: I det bedrøvelige faktum at de helt døve mangler en av menneskets mest verdifulle sanser, hørselen, som gir forutsetningen for at et barn i løpet av de første leveår lærer sitt morsmål, slik at det allerede første skoledag har kjennskap til flerfoldige tusen forskjellige ord og språklige uttrykk og kan gjøre seg nytte av dem både ved å ta imot kunnskaper av andre og ved å bruke dem til å forme sitt eget tankeliv. Barnets sjelelige utvikling skrider i skoletiden framover intim kontakt med denne språkskatt og den tilvekst den etter hvert får, idet evnen til å bruke det vidunderlige redskap som ordspråket er, blir oppøvd til mer og mer bevisst tankeføring.

Det er slett ikke undervisningsmetoden i døveskolen som gjør at fjortenåringen der står tilbake i sammenlikning med sin jevngamle hørende kamerat. Årsaken er den sørgelige sannhet at døvheten har hemmet den normale utvikling som jeg har prøvd å karakterisere i noen få ord ovenfor. Det står ikke i noen lærers makt helt å oppheve følgene av en sansedefekt og derfor viser da også døveundervisningens historie at mange veier er blitt prøvd, men at ingen til denne dag har ført til det ideelle mål: å nå samme resultat med døve elever i barneskoleklasser som med hørende.

Hva vil hr. Sander si til en skolegutt som er delvis lammet i benene etter poliomyelitt, og som påstår at det er lærerens skyld at han ikke kan løpe like fort som de spreke kameratene? Eller er det lærerens mangelfulle undervisning som gjør at en blind ikke er flink i frihåndstegning?

På samme måte vil det være urimelig å forlange at læreren værsågo skal sørge for at en elev som er døv fra vuggen av skal ha samme ordforråd og boklige kunnskaper i femtenårsalderen som den som med hørsel har gjennomgått den normale utvikling jeg med få ord har pekt på. Språkets utforming er nå en gang - dessverre for de døve - knyttet til høresansen, men det er dette språk som mer enn noe annet har videreført menneskelig kulturliv fra slekt til slekt, og som i særlig grad plasserer mennesket høyt over alle dyr. Dette språk er ikke bare et kontaktmiddel, som hos småbarn, men etter hvert som barnet vokser blir det et mer og mer brukt redskap for menneskets tenkende evne. Vi tenker faktisk med hjelp av språklige uttrykk, og det viser seg ofte at "det som er uklart sagt er uklart tenkt".

Setter vi oss litt inn i døveundervisningens historie, vil vi se at alle som har prøvd å tenke gjennom problemene, har forstått betydningen av, ja en kan godt si nødvendigheten av at også de døve får del i den kulturarv som ordspråket representerer - alle har forstått det, uansett om de fant skriftspråket eller talespråket mest tjenlig. Det er overtro å mene at tegnspråket i denne innføring i ordspråket kan brukes som et tryllemiddel. Selvsagt kan et naturlig tegn gjøre nytte under innøvingen av ord for synlige og håndgripelige ting, og det blir også gjort, men i tenkningens prosess i bevisstheten spiller jo de abstrakte, de ikke synlige og håndfaste begreper, den største rolle, og her kommer man ingen snarvei med naturlige tegn, ordenes begrepsmessige innhold må innøves med eksempler fra livet. Det gjelder også de kunstige, de konvensjonelle tegn. Dette tar i døveskolen en masse tid, hvilken metode man enn bruker.

Jeg trodde virkelig at både hr. Henning Dahl og hr. Sander forsto dette og var villig til å erkjenne at døvheten er en defekt, en sansemangel, som ikke kan bli uten følger for barnets sjelsutvikling. De hadde begge den lykke å høre normalt til de hadde lært et ordrikt og formrikt tale- og skriftspråk. De tenker fremdeles med hjelp av dette språk og ikke i tegnspråksformer. At de har lært seg tegn, og kanskje til og med selv konstruerer tegn for begreper som de har tilegnet seg med ordspråket, er en sak for seg. Men det er ikke noe bevis for at et slikt tegn umiddelbart gir det rette begrep til en helt døv elev i barneskolen.

Jeg har ikke bare lest om, men også personlig sett både tegn-, skrift- og talemetode brukt i døveskolen. Men jeg har aldri opplevd at en døvelærer var tilfreds med resultatene. Det foreligger ingen statistikk som viser at disse blir ubetinget bedre med bruk av tegnspråket. I USA er det så vidt jeg vet meget delte meninger om "the combined method". Der som her er det nok "de uegentlige døve" som utmerker seg. Men der kan man jo rekne med et meget større antall og har følgelig også bedre utvalg.

Det kan sikkert fra USA skaffes statistikk over tallet på døvelærere, jeg tviler på at det vanligvis er 25%, dersom man ikke teller dem som virker i yrkesfagene. Sikkert er det at våre døveskoler med hensyn til resultater kan måle seg med mange i andre land, også i Amerika. Der som her er det døvheten som er den avgjørende hindring for at elevene kan få den skatt av ord og begreper som gir forutsetning for den rikest mulige utvikling av sjelens evner. Jeg har en gang skrevet at døve barn har samme utviklingsmuligheter som hørene, og det står jeg ved. Men jeg føyer riktig nok til at på grunn av døvheten blir disse muligheter hemmet på en katastrofal måte. Denne tilføyelse gir uttrykk for en sannhet som jeg skulle ønske at også de døve måtte kunne erkjenne uten av den grunn å miste sin livsglede og viljen til å få noe godt ut av tilværelsen. Det har lyktes for så mange at det er en stor oppmuntring for de lærere som har opplevd gleden ved å kunne sette i gang den utvikling som tar til med de første skoleår.

P. Anderson

Det gleder oss at hr. Anderson har gitt sitt besyv med i laget og vi takker for innlegget. Jeg var allerede da jeg skrev nevnte artikkel klar over at den ville bli imøtegått o bli gjenstand for en større diskusjon, men jeg hadde ikke ventet at den skulle bli oppfattet som ondsinnet, for det var den absolutt ikke ment å være. Vel var den bygget på en tilfeldig uttalelse, men når jeg oppfattet den som jeg gjorde, var det ingen grunn til ikke å ta saken opp. Jeg vet av erfaring at det er vanskelig å få svar fra døvelærerne, således skrev jeg en leder i T. og T. nr. 10-47: "Bør døvelærergjerningen betraktes som et kall?", og jeg rettet der noen spørsmål til døvelærerne, men det var ingen som gadd å svare på spørsmålene. Det er ingens om har påstått at det å være døv kvalifiserer en til en lærerpost, men at en døv lærer skulle ha større forutsetninger enn noen annen tilå sette seg inn i de døves tankegang. Vi er selvsagt klar over at der trengs en god del kunnskaper for å bli døvelærer, men selv ikke de beste teoretiske kunnskaper vil hjelpe om ikke læreren er flittig og samvittighetsfull i sitt yrke,og framfor alt er i besiddelse av en god porsjon menneskelighet og også kjærlighet til dem han skal undervise.

Jeg re ikke enig med Dem, Anderson, når De påstår at døvelærerne og andre hørende er uønsket i de døves foreningsliv. Jeg tror tvet om at det har vært et uttrykkelig ønske at et bedre samarbeid måtte finne sted mellom døvelærerne og de voksne døve. Lærerne kan nemlig være til verdifull hjelp ved opplysende artikler her i Tegn og Tale, og som foredragsholdere og tolker i våre foreninger, men forutsetningen er at døvelærerne behersker de døves språk, tegnspråket.

Når der fra de døves side enkelte ganger er gitt uttrykk for at vi ikke ønsker noen innblanding i våre affærer, så er det delvis riktig og gjelder slike personer som ynder å opptre som diktatorer - og slike hørende er like uønsket hos oss, somi enhver annen forening. Vi vil gjøre Dem oppmerksom på at vårt forbund har hatt en hørende sekretær i over 5 år, og at samarbeidet i denne tiden har vært det aller beste. Jeg har også hatt inntrykk av at De, Anderson - og vi voksne døve alltid har vært gode venner, og at De har vært en populær gjest i våre foreninger.

Som våre andre hørende venner, vil sikkert også døvelærerne bli hjertelig mottatt i våre foreninger.

Der har vært brukt skarpe ord i denne striden, men der har også kommet fram positive ting, og kan det ha hjulpet til å rydde bort de misforståelser som har funnet sted, så har det tross alt ikke vært forgjeves.

Red.