Ettertanke (2)

Av John Langfjæran, formann i Norges Døvelærerlag

De døves tidsskrift, Tegn og Tale har gjennomen årrekke hatt artikler med respektløse angrep på lærerne i døveskolen og de undervisningsmetoder som i de siste 50-100 år har vært nytteti døveskolen. Deres lederartikkel i nr. 9 er for så vidt bare en fortsettelse av de samme angrepene. Det hele har bare fått et mer personlig anstrøk med omsyn til kildene. Dessuten er underskrevne som formanni Norges Døvelærerlag direkte ufordret til å gi et svar.

Jeg trur nok, herr redaktør, at vi har forskjellig syn på en del spørsmål. Vi vil hver for oss se sakene fra vår egen synsvinkel. Jeg vil imidlertid først og fremst prøve å finne fram til noe vi kan være enige om.

Og når det er tale om døve mennesker går jeg ut fra at redaktøren kjenner til at døvheten regnes som et handicap eller en hindring. Først og fremst: en hindring i utvikling av språk og tale. Døveskolens hovedoppgave er å hjelpe de døve elevene til på beste måte å vinne over denne hindringen. Lærerne i den norske døveskolen har satt alle krefter inn på å nå dette målet. Jeg mener også at en har rett til å si at det kan påpekes en ikke liten endring til det bedre når det gjelder de døves undervisning i løpet av de siste 50-100 år. Riktignok hadde vi enkelte som - intellektuelt sett - raget høgt over andre på siste halvdelen av 1800-tallet. Jeg tenker da først og fremst på herrene Havstad og Aschehoug.

Hvordan er situasjonen i dag? Vi har ikke bare et par stykker som utmerker seg. De døve styrer i dag sitt eget forbund. De har sitt eget tidsskrift som både blir skrevet og trykt av de døve sjøl. Tidligere var døvelærerne med både i forbndsarbeidet og pressearbeidet. Etter de døves eget ønske har døvelærerne trukket seg itlbake fra disse arbeidsområdene.

De døve har fått en følelse av sjølstendighet fordi de kan mestre sine egne oppgaver. Døvelærerne på sin side føler en viss tilfredsstillelse idet det må registreres som et resultat av arbeidet som er gjort i døveskolen. (Uthevet av Langfjæran.)

Grunnene til at undervisningen i døveskolen for 50-100 år siden ikke lå på den høgde vi har i dag må søkes i den utvikling vi har vært vitne til med omsyn til tekniske hjelpemidler. Lærebøker og materiell er mer pedagogisk riktig anlagt og utformet. Viktigst er kanskje likevel ddøvelærerutdannelsen som i vårt land nå er utbygt til å ligge fullt på høgde med våre naboland.

England er i dag set på som et land hvor undervisningen av døve er meget god. Etter å ha studert døveskoleveseneti dette landet trur jeg det er riktig å si at barneskolene i vårt land stort sett står fullt på høgde med nivået der borte. Av de ca. 250 døvelærere jeg hadd ekontakt med i England var et meget lite antall døve, prosentvis mye mindre enn i Norge. Disse få døve lærere underviste - som tilfellet er også hos oss - i praktiske fag.

Så var det spørsmålet om "døvelærernes holdning" når det angår "døve som lærere ved våre døveskoler". Norges Døvelærerlag ser på døvelæreryrket som så viktig at bare de best kvalifiserte lærere må bli lærere i døveskolen. Lov av 23. november 1951 om spesialskole slår også fast at lærer i spesialskole må, for å bli tilsatt, ha lærereksamen og spesialutdannelse for skolearten. Den dagen en døv person kommer med sine vitnemål om bestått norsk lærereksamen og døvelærereksamen ivl han kune konkurrere om ledige lærerposter i døveskolen. (Uthevet av Langfjæran.) Men døvheten kan sjølsagt under ingen omstendighet regnes som en kvalifikasjon.

Det er ikke mulig å "vise" noen annen veg for døve enn den som gjelder for andre norske borgere. Vegen er tydelig oppmerket ved norsk lov. Loven sier også at lærere i spesialskolene skal tilsettes av det Kongelige Kirke- og Undervisningsdepartementet.

Siden Tegn og Tale har valgt å bruke Norges døvelærerstand som hoggestabbe må det være meg tillatt å komme litt inn på det som herr Henning Dahl skriver i nr. 11 av Tegn og Tale om døvelærerne og de døves foreningsliv. Lærerlaget ved Trondheim off. skole for døve har i et par år arrangert kveldskurser for voksne døve. Dette hra bidratt til å knytte forbindelse mellom de voksne døve og en del av døveskolens lærere, en forbindelse som har vært til nytte og hygge for begge parter. Etter anmodning har også lærere fra døveskolen deltatt i fester i døveforeningen og holdt foredrag der.

Med kjennskap jeg har til kollegene mine vil en stor del av dem på anmodning være villig til å hjelpe med leilighetsvis underholdning i de døves foreninger. Men anmodningen eller spørsmålet må her komme fra de døves foreninger.

Gunvor Skog Carlsens artikkel i nr. 13-14 av Tegn og Tale er nøktern og viser at det fins døve som er kommet fram til et saklig syn på spørsmålet om døve som lærere i døveskolen. Det ville for øvrig sikkert være av umåtelig betydning for forholdet mellom de døve og døvelærerne at artiklene i Tegn og Tale ble holdt i en saklig tone. En kan da få høve til å diskutere problemene i en vennskapelig atmosfære.

John Langfjæran.

Jeg takker formannen i Norges Døvelærerlag for hans klare og griee svar, og er glad for å høre døvelærerlagets syn i denne saken. Men jeg tror han tar vel hårdt i når han betegner all den kritikk som gjennom årene har framkommet på døvelærerne som respektløse angrep. Jeg har alltid hatt den største respekt for det arbeid døvelærerne utfører og har det fremdeles, og jeg er hjertens enig med Dem i at det ville være ønskelig om vi i framtida kunne diskutere problemene på en vennskapelig måte.

Red.