ut av verden og kalle alle for døve, hvad enten de kan tale eller ikke, og av disse siste blir det stadig ferre.
I Norge har vi utelukkende taleskoler for døve, og det samme er tilfelle i de andre nordiske lande, med undtagelse av C-elevene som kun bruker fingeralfabetet og tegn.
De elever som har gjennemgått talemetodens skoler, føler sig uvel, når de stemples som døvstumme; selvfølgelig taler de ofte utydelig, da de jo er avskåret fra å konrollere sin uttale, men der er også mange hørende som taler dårlig, og de døve mener, at det er ikke korrekt å kalle dem døvstumme, når de virkelig ikke er stumme.
Ordet døvstum hører oldtiden og middelalderen til og passer ikke i vårt århundre.
I Norge kalles alle for døve hvad enten de kan tale godt eller ei. Vi sier "Skoler for døve", "De døves prest", "De døves forening", o.s.v., og er meget forundret over at Danmark, Sverige og Finland fremdeles sier "Døvstumskoler", "Døvstummeforeningen" o.s.v. Hvor ofte føler vi oss ikke støtte når vi i de forskjellige aviser og tidsskrifter ser ordet "døvstum" i det uendelige.
I England og Amerika har man for lengst optat benevlensen "deaf" som offisiell, et engelsk blad for døve heter "Silent worker" og i Frankrike kaller de døve sig "silenieux", stille.
I Tyskland har mange sløifet benevnelsen "Taubstumme" og bruker ordet "Gehørlose" - likeså Schweitz.
I Wien er der en gammel avis for døve som før het "Taubstummen - Rundeschau", den har fra 1ste januar 1929 forandret sitt navn til "Gehørlos-Zeitung".
Det er et tydelig bevis på, at de utenlandske døve forstår at benevnelsen "døvstum" ikke passer for dem.
Allgemeines Taubstummen Kalender handbuch 1922-23 pag. 155 opfordrer alle døve til å bruke ordet "døv" (gehørlos).
Dette viser at ordet "stum" litt efter litt vil forsvinne! Alle nordiske døve bør bli enige om å avlegge ordet "døvstum", som en gammel klædning, der ikke mer passer i vår tid med dens store fremskritt og oplysning.
Betydning har det også at mange mestre og forretningsfolk, som følge av gammel overtro, nødig tar døvstumme i arbeide, men saken blir straks lettere, når man bare er døv.
Det er mit håp, at alle som er enige med mig, vil arbeide på å få ordet "døvstum" ut av verden. Det er min ro a alle døve vil føle sitt menneskeverd ved å slippe å bli kalt for døvstumme.
Hr. H. J. Jarlnes vilde klargjøre ordet "døvstum" med den begrunnelse at de som er født med normal hørsel og fått anledning til å lære lydsproget, men senere mistet hørselen, hvorfor de måte søke døveskolen for sin videre utdannelse - og likeså de tunghørte - de er å regne som en klasse for sig, nemlig uegnetlig døvstumme. Derimot de som egentlig er født uten hørsel og først ved syvårsalderen lærte å tale lydsproget i døves taleskoler - de er det riktig å klassifisere som "døvstumme".
Hertil sluttet sig de aller fleste talere, deriblandt de finske, som vilde at der for deres eget lands vedkommende ikke skulde tas noen forføining til eventuel forandring i den bestående gamle benevnelse, så der ikke skulde opstå noen misforståelse eller være forskjell.
Hr. Charles Leisner støttet varmt Nørregårds velmente råd. Det blir jo en nedsettelse av sitt menneskeverd som samfundsborger, når der jo kunde tales og man således ikke blir regnet som et stumt dyr. Det var uriktig å stemple alle som døvstumme, når det faktisk viste sig at ingen døv behøver å være eller bli stum. Alle er jo født stumme (umelende) og må først lære litt efter litt å uttale sproget og da synes det urettferdig å stemple akkurat de talende døve hele sitt liv for "stumme". Man må jo følge med tidsåndens krav deri at vi døve er normale og ikke abnorme. - Hr. Jarlnes anførte analogi i dette stykke må betraktes å være uten betydning og utenfor alle land!
Fr. N. (?) fra Danmark syntes tiden var inne til nu å forandre døvstum til døv, idet hun som flere andre følte sig ille ved å regnes som døvstum.
Hr. K. Hässler vilde at diskusjonen skulde avsluttes, idet det i sin helhet kunde betraktes som et absolutt svar.
Hr. Egmond Nørregård vilde bare medgi den opfatning, at han med sitt foredrag mente at det skulde være av oplysende art og ikke betraktes som noe påbud, hvorom der skulde fattes resolusjon.
Til hr. Kr. Hässlers henstilling om å innstille videre diskusjon over denne sak, oplyste vicepresidenten, at da der var tegnet i alt 20 talere, vilde han med forsamlingens godtykke at ordet skulde begrenses til den 15. av disse.
Da de siste uttalelser gikk i favør av å beholde benevnelsen døvstum inntil videre avbrøt vicepresidenten den videre diskusjon med den begrunnelse at der ikke måtte opstå strid om dette spørsmålet, men at alle døve og døvstumme skulde være venner som hittil og heller overlate fremtiden å jevne ut forskjellen. Man måtte være forberedt på at der med tiden kan bli hel omveltning i hvad der nu fastsettes. Dog vilde det være en sak for sig om alle redaktører av nuværende døves tidsskrifter og blade vilde uten videre sløife "stum" av titelnavnet, så vilde det nok gå av sig selv, likesom der blev gjort i Norge med et første blad i Skandinavien fra år 1890 "Journal for døve".