De Døves eget blad "Tegn og Tale"

inngår nu i sin 14. årgang i 1933. Bladet kan da se tilbake på 13 års virkeog strev for å utkomme hver måned, regelmessigt i alle disse forløpneår.

Det har nok mangen gang vært en hård nøtt å knekke med å få bladstoff av lødigt verd og som kunne fange alles interesse.

Det være som det vil, men når der fremkommer klager, som for dem, der offervilligt streber med å utfylle blades specielle opgave, nemlig å være et talerør for døves egne interesser og mål, så kreves der, at kortene legges frem på bordet. -

Klagene kan være av forskjellig art, f. eks. for lite av sensasjonelle nyheter, for lite eller for meget av religiøs art, forlite av idrettsstoff, av saklige diskusjonsemner, mangel på morsomme fortellinger, til og med illusrasjoner. Vistnok kan man for det siste inrømme at denne klage kan være berettiget, hvis man kun skal underlegge bladet til å være blott og bart et underholdningsorgan.. Der er også kritikk over bladets fattige utstyr og fornemmelig over det formål ifølge forbundslove at være et samlingsblad for alle døveforeningers "leben og treiben" med referater av deres møter og fester, hvilke som oftest kan være spekke med interesseløse meddelelser.

Ja, det kan være tilgiveligt å klandre, når man ikke har syn for sakne og dens rot. At balancere med en uberegnelig økonomi er ikke greit. Av de få abonnenter og annoncører som bladet har - tiltross for all henvendelse med appelering til døve om støtte - skal vedkommene ansvarlige dekke all trykning, porto, frakt og honorar til redaktør og kasserer samt provisjonsgebyr til bladets abonnentsamlere rundt i landet. Å sammenligne med andre organisasjoners organer, som har større markeder å regne med og som lettere kan utfylle deres misjon med rikelig tilgang av skribenter og abonnenter er ikke på plass her! Massen av hørende vil ikke forstå eller interessere sig for døves særegne trang eller for deres sympatier. Det er da oplagt! I Norge er der vistnok over 800 døve og kunde vi opnå å få minst dobbelt så mange abonnenter av døve som vi hra nu ca. 300, så kunde det være tale om å få mer ut av bladet med flere honorerte medarbeidere og større utgave. Vi vil håpe, at interesserte døve herefter vil sympatisere med oss i å få "Tegn og Tale" utbredt i større skala iblant ikke abonnenter hver i sin foreningskrets.

For så kan målet engang nåes, at "Tegn og Tale" blir et verdigt blad vi kan være stolte av!

Ja, la det nu bli alvor av i det nye år!

Red.