Hr. Reidar Ruuds foredrag på landsmøtet i Larvik 1933
Norske døves landsforbund blev stiftet for å fremme samarbeidet mellem døveforeningene i Norge, og vi er alle enige om, at det var et fremskritt, at forbundet blev stiftet. Nu er landsforbundet 15 år gammelt og holder sitt 6te landsmøte. At disse landsmøter er kommet istand, er i sig selv et gode, som vi setter pris på og vi glemmer heller ikke, at det var landsforbundet ved dets energiske formann, hr. Berge, som arrangerte den 3dje nordiske døvekongress i Trondheim i 1924, likesom det skyldes hr. Berges initiativ, at vi har fått vårt organ “Tegn og Tale”. At dette organ på mange måter er mangelfullt, er ikke hr. Berges skyld. Det er hvad de døve selv har gjort det til, og der er til enhver tid anledning til å gjøre det bedre. Men det er noe annet som jeg tror alle er enig om å kalle mangelfullt, og det er samarbeidet mellem døveforeningene utenfor landsmøtene. Å gjøre dette samarbeide mere virksomt, er efter min mening den viktigste opgave som foreligger, for på effektiviteten av samarbeidet mellem foreningene beror også det utbytte vi skal få av landsmøtene og av forbundets arbeide i det hele tatt.
Jeg tror altså å ha alle med mig, når jeg svarer nei på det spørsmål, jeg har satt som overskrift over dette innlegg. Og min hensikt er å forsøke å peke på enkelte måter hvorpå samarbeidet døveforeningene imellem kunde forbedres og de enkelte medlemmers interesse vekkes.
Det første jeg har tenkt på, er at foreningene burde søke anledning til å besøke hverandre langt mere regelmessig enn de har gjort hittil. Det er jo ved spesielle anledninger anordnet større stevner, da man søker å samle så mange som mulig til fest og selskapelig samvær, og dette har sikkert sin store betydning. Men det er ikke det jeg tenker på nu. Hvad jeg mener, er at de enkelte foreninger burde sende spesielle representanter til broderforeningene innen sin krets og de enkelte kretser igjen særlig valgte representanter til andre kretser rundt omi landet. Det gjelder da selvfølgelig å finne slike døve som har evne til å fortelle om forholdene på sitt hjemsted og i sin krets i de foreninger de besøker, og som efter sin hjemkomst kan fortelle i sin egen forening, om hvad de har opplevet og lært under sine besøk annensteds.
Man vil si, at til slike besøk trengs penger. Ja, men det er ingen grunn til helt å vise tanken fra sig. Her som overalt får man begynne smått. Kanskje kunde det vise sig at man på denne måten fannt en eller flere døve representanter, som utførte et virkelig nyttig arbeide, og fikk anledning til å utvikle evner som ellers hadde ligget unyttet. Og de penger, som trenges til et bevislig gavnlig arbeide pleies å kunne skaffes. Her trenges ingen stor kapital.
Men jeg har også en annen tanke, hvis realisasjon vilde kreve yterst lite av penger. Kunde ikke de forskjellige foreninger anordne “brevkvelder”? Her er jo den fordel, at ingen forening ligger for langt borte til å bli nådd med noen hjertelige ord om felles arbeide. Ved å sette i verk denne programpost, vil selv den mest avsidesliggende forening få følelse av, at den ikke er glemt og arbeider alene, men er et ledd i en kjede av foreninger, som arbeider for de samme opgaver og mot de samme mål. Men det gjelder om denne programpost, som om alle andre, at den må forberedes godt, om den skal gi det forønskede resultat.
Brevkvelden bør bekjenntgjøres i god tid før den blir avholdt, og det gjelder selvfølgelig å få så mange som mulig interessert. det vil vel også være naturlig å velge formann og sekreter, men med uttrykkelig forutsetning, at de bør skifte ofte, så flest mulig kan bli beskjeftiget. Hvor det er anledning bør man også søke å få en døv dame eller herre, som selv er flink til å skrive korrekt til å korrigere brevene for dem som måtte ønske dette, og alle bør forstå, at det ikke er noen skam å bli korrigert. Er ingen døv å finne som er dyktig nok til å korrigere, må man selvsagt være mer enn takknemlig, om noen hørende vil tilby sig. Forøvrig er det ikke min mening her å gi detaljerte regler for hvordan man bør bære sig ad. Men det må være klart, at alle må ha anledning til å lese de innkomne brev, og disse må på forhånd være gjennemlest av den, som har i opdrag å lese dem op på møtet. Det bør heller ikke alltid være sekretæren eller formannen, som besvarer brevene, men dette hverv må fordeles på flere. Hensikten er jo også å tilegne seg øvelse i å skrive korrekt.
Alle foreninger bør kunne ha råd til å skaffe sig et godt Norgeskart, som alltid bør være forhånden på brevkveldene og kan vite hvor brevene kommer fra. Alt mulig, som er av interesse for de døv emåtte det kunne korresponderes om, og kom man riktig i gang vilde det nok vise sig, at det kom adskillig, som kunde forsvare sin plass i forbundets organ “Tegn og Tale” og i “De døves blad” også. Aldrig måtte man tape av sikte, at foruten å gjøre de enkelte døve flinkere til å skrive ned og gi utryk for sine tanker var hovedformålet for disse brevkvelder og fremme samfølelsen og samarbeidet mellem de døve hele landet over og litt efter litt å gjøre landsforbundet til det levende organ det var meningen det skulde bli.
Dette bringer mig over til mit tredje punkt. Landsforbundet har sine lover. Men disse lover er visstnok for en stor del satt op på forhånd uten hensyn til forhold og omstendigheter, som bare praktisk erfaring kan bringe for dagen. Inneholder de derfor bestemmelser som, hvis de tas for bokstavelig, virker hemmende på samarbeidets naturlige eller organiske vekst og utfoldelse, så må det være adgang til å sette sig ut over disse bestemmelser. Vi må aldrig la oss stivne i former. Alt må gjøres så elastisk som mulig. Å få liv i arbeidet på alle kanter må være målet. For arbeide i varm interesse ofr saker, som man har fått kjær, og som også kan bringe andre til å få glede i sitt arbeide - er ikke just det arbeide livets mål?
Reidar Ruud