Foreningsmentalitet

Skrevet for “Tegn og Tale” av Reidar Ruud

Nu som før støter man på to bemerkelsesverdige typer av menneskene - man kan gjerne si kollegene - som stiller sig iveien for en forenings eksistens og fremskritt. Den ene av disse hører til den kategori av inndifferente personer som ingen begivenhet formår å bringe ut av deres likevekt, og som med iherdighet byr all fremskritt trods, i ly av det bekvemme visdomsord: “det har alltid vært slik”, og på denne måten stenger for enhver mulig utvikling.

Når det er lykkes å opnå en eller annen fordel, i hvilken retning det måtte være, så høster de også nytte derav, men som følge av dette er det jo ikke for dem det minste nødvendig selv å delta i organisasjonsarbeidet.

Om disse snyltende planter er allerede meget talt og skrevet. Og man må medgi at disse typer av egoister, som bare går og venter på å få høste hvad andre har sådd, er vanskelig å utrydde - de kommer nok til å eksistere. Men vi har også en annen kategori av mennesker, som ikke er mindre farlige.

Hvor ofte og ved hvor mange leiligheter støter vi ikke på endel personer som allerede tilhører sin forening, men som så snart noe hender som de absolutt ikke synes om, eller noe som de straks ikke kan forklare, er de ferdige til at melde sig ut.

Likesom kanonene er kongens sisste middel, således benytter disse naive mennesker sig av disse bevingede ord som det sisste påtryksmiddel for derved selv stikk imot en majoritet å drive sin vilje igjennem.

Hvad foreningen enn foretar sig alltid glemmer disse - ofte i grunnen hyggelige mennesker - at en handling sjelden eller aldri kan tilfredsstille alle, og at en organisasjon kun kan bestå, når den enkelte unnerordner sig det felles hele.

Hvor meget man enn erkjenner nytten og fordelen av den almindelige ytringsfrihet innen en forening, så må det aldrig glemmes at alle sociale institusjoner må ophøre i samme øieblikk som hvert enkelt medlem nekter sin medvirkning i det felles arbeide, og dette alene derfor, at hun eller han stiller sin person og sin mening over alt annet og forkaster majoritetsprincippet.

Hvis et foretagende som blir besluttet av en forening ikke lykkes, så kommer den sisste trumf, idet man mot foreningen utslynger ordene: “Jeg melder mig ut.”

Den enkelte, som taler slik, formår ofte å overføre denne pessimistiske opfatning på et større eller mindre antall av sine kolleger. Og efter en mindre seirrik dyst virker dete splittelsens valgspråk nedstemmende og avslappende.

Treffer man en kall vinterdag en liten forfrossen gutt som er uten våtter, og spør den lille viking hvorfor han er uten dem, må man ikke bli forundret over det skadefro svar man får: “Å, jeg har frysi forderva finga mine, men det skal’n far ha, for det at han ikke har kjøpt våtter tel mig”. For det minner så meget om de personer som bruker ordene: “Jeg melder mig ut”.

Hvis en sak er umulig å gjennemføre, eller resultat uteblir, så benytter de dette til å true med, skjønt de ved sitt noe eiendommelige forhold skader sig selv. I stedet for å trekke den lære derav, når foreningen har et mislykket eller mindre godt resultat å opvise, at nu må alle krefter anspendes for å innhente det forsømte og gjøre foreningen kraftigere og slagferdigere, påstår de, lik den før omtalte ensidige gutt, at de ikke vil ha noe mere med denå gjøre, og forleder også andre til feig flukt, sår missmot og forsagthet hvor opmuntring og lærdom blannt de svake var på sin plass.

Egoismen er en slem herre, den gjør sig også gjeldende ved andre anledninger. Når f. eks. på et møte en eller annen beslutning ikke tiltaler den eller den, så er de straks ferdig med ordene: “Jeg melder...”

De burde dog hellere, med litt eftertanke, innse, at de til et møte valgte representanter i almindelighet sitter inne med et større fond av erfaring og innsikt i forhold, enn hvad de enkelte medlemmer har, og de burde av den grunn bøie sig, istedetfor å komme med de brutale ord og dermed blamere sig og anrette skade ikke bare for sig selv, men også for foreningen.

Men ofte er denne egoisme av ennu slettere art. De som dyrker denne venter bare på den første og besste anledning til å vende foreningen ryggen.

Mot denne slaphet, interesseløshetog uvisshet må alle de som er overbevist om foreningens vært, gjøre felles front, for at de som benytter disse ord som en trussel, må skjemmes ved å uttale dem, og ennu mindre få gjort virkning med dem, for i disse ord ligger en hel verden av reaksjon som står hindrende i veien for all kulturel utvikling.

Som et slagordmå disse ord bekjempes og bortryddes.

Foreningens store betydning for de enkelte medlemmer tilsier dem å holde sammen. Jeg står urokket på den tro, at intet i verden formår å grunnlegge et menneskes tilværelse som et arbeide for medlemmene utført i den allerstørste kjærlighet som tenkes kan.

Tross de mange skuffelser som livet byr på, så slår ennu idag mitt hjerte varmt for min forening, og vil det fortsette hermed. Jeg har gjennem årene sett så dyrebare resultater av virksomheten, at ingen formår å bortforklare den ting. Kunde disse få ord bidra til, at der tennes en ny og kraftig ild innen vår forening, så har jeg presonlig nok, når medlemmenes sinn kan vekkes og få klarhet for, at den generation vi lever i nu, er stadig omringet av ødeleggelsens skjulte krefter som aldrig før. Vi er klar over situasjonens fare. Vi vil føre vår erfaring over på dem som kommer efter, på de unge, så de får se sannheten i sin rette sammenheng.

Det farligste våpen mot medlemmene er å stenge dem i sin utvikling. La dem få være med å dele den sunde og gode glede. Friskt mot, ifør dig frihetens mot, nettop da vinner du målet og makter som optimist å holde ut. Det stormer iblannt i din kamp, men den minner just om ikke å svikte, seier skal du vinne, seieren skal du bære hjem.

Innstiller du din opgave slik, er du et virksomet middel i foreningsmøtene til å binne kammeratene sammen til en uløselig kjede. Det virker også på en annen måte derved at arbeidsdagen for enhver på sin plass blir lysere og lettere, da lengselens ild er tennt i ditt hjerte efter å komme sammen til foreningsmøtene - og aldrig svikte. For hvert møte finner et våkent medlem alltid noe av værdi, som det er godt å ha et forråd av når man møter en sviktende, livstrett og forsakt kamerat. Du tenner en ild i henne eller ham pånytt og den samme vil vinnes, men fordragelighetog kjærlighet er nettop de som tender.

Det skal medgis at den tid vi gjennemlever, ikke er den beste for vår sak, men i dette som alt annet, beror vår fremgang og vekst for foreningen på et ubrytelig samhold i kjærlighet, vi får da edlere beskjeftigelse enn å brytes med hverandre.

“Å ville det er saken - såvel i smått som i stort”. Gjelder her i første rekke. Der snakkes nu for tiden så meget om stagnasjon på nær sagt alle områder, og på dette grunnlag er det så lettvint å legge sig til ro og derved skape nettop stagnasjon.

La oss derfor være med å løfte i flokk og “ise våre omgivelser, at vår sak ikke rummer plass for stagnasjon, men for trivsel og fremgang. Dette er i en vesentlig grad i vår makt å klare.

Det er i våre dager en almindelig mening, at sammenslutning er makt. Jeg mener ikke de historiske sammenslutninger, såsom staten, kirken o.l., men på de frivillige. Hvordan man enn tenker sig det hele - på den ene eller den annen måte - så er det rktig at sammenslutning er makt. Et enslig menneske formår ikke meget. Mange er sterkere enn en, dette gjelder alltid - men den tradisjonelle unntagelse. Det kan virkelig finnes tilfeller og eksempler på statsmenn som behersker hele tidehverv, og tenkere som i årtusen har øvet innflydelse på den menneskelige utvikling. På den andre siden kan også massen være svak, ingenting er ynkligere enn en skare mennesker, et parti eller en folkelig sammenslutning somikke vet hvad de vil eller som ikke kan samle sig om en stor opgave. Om altså den kollektive gjerning kan bety meget i våre dager, og ganske visst også gjøre det, så må det stå klart for alle, at det derved i meget stor utstrekning beror på hvordan kollektiviteten er. er finnes foreninger som ikke er noe anet enn en død masse, en livløs klump. I skriften om universet tales det om “varmedøden”, da varmen bredte sig ut over hele rummet og allting tilslut blev like varmt eller rettere sagt like kallt. Det er min mening, at de fleste foreninger hjemsøkes av en slik varmedød. Til en begynnelse brenner man i ånden, iallfall er det nogen som gjør det. Men efterhvert stilner arbeidet av. Man begynner med å skyve ansvaret fra sig. Hvorfor skal jeg gjøre det? Det kan den eller den gjøre. Men den eller den tenker på samme måte: Hvorfor skal jeg stå i? Nei, det får de andre pent gjøre. Her kan det selvsagt ikke ventes resultater. Man kan naturligvis leve på vakkert vær og kunstig ånde, men en vakker dag blir det storm, og man trenger å ånde med sine egne lunger, og da er en slik kollektivitet ute av dansen. Nei, hvad der trenges i tidens ideelle reformarbeide er en kollektivitet av en helt annen type - en levende kollektivitet. Hvordan er nu denne? Jo, først og fremst består den av levende mennesker - de må om mulig ikke ha noe lik i lasten. Alle må ville noe og være villige til å sette noe inn - ikke bare henførelse, men fremforalt en arbeidskraft og en utholdenhet som ikke gir sig. Menneskene er ulike, ingen kan allting, men det finnes ingen somikke kan gjøre noe. Det finnes ikke noen som ikke i en henseende er dyktigere enn andre. Det gjelder derfor med andre ord å få hver mann på den rette plass.

Vi må aldri la tregheten eller avindsyken holde noen tilbake. Den personlige ergjerrighet må ikke hindre andre å komme hit. Vi må lære oss å forstå våre venner og opfatte det eiendommelige i deres innstilling og ergjerrighet.

Fremfor alt må vi søke såvel hos oss selv som hos andre, lokke fram den ubegrensede tjenestevillighet. Og det er ikke så svært vanskelig bare alle har klart for sig, at de tjener en god sak, det skaper høitid og ren luft omkring en, at man kjenner, at man kjemper på et stort slagfelt for en stor sak.

Det er den første forutsettning. Uten levende mennesker kan ingenting utrettes her i denne verden, som plages av selviskhetens varmedød.

Men der fordres en ting til. Likesom alle celler i menneskelegemet danner et systeml, som i forunderlig samstemt harmoni tjener helheten, så skal alle som vil tjene kollektiviteten kjenne sig et med den idé som kollektiviteten bygger på. Derfor behøver ikke individdet tape noe av sig selv. Han bør være en fri personlighet som takket være denne sin frihet og selvstændighet slutter sig til kollektiviteten. Først på denne måten opstår hvad vi kaller den levende kollektivitet. Og den levende kollektivitet er av en blivende varighet. Den lever, ikke bare som helhet, men i alle, til de minste deler. Og alt dette som kollektivitetens minste deler, kjenner, tenker og vil, bringes som et gledelig og frivillig offer til det heles lykke og velferd. La oss tenke på det store praktiske problem som her er antydet. La oss tenke efter om vi ikke i våre foreninger skulle kunne realisere noe av den levende kollektivitets store og vakre idé.

R. Ruud