Velg bakgrunnsfarge:
Tegn og Tale nr. 6/1935:

Samkvemmet blandt de døve

Jeg traff en av de “gamle” for en tid siden, og vi kom til å snakke om “selskapeligheten” eller rettere samkvemmet i foreningen.

Han mente at “før i gamle dager” var det anderledes, da var vi alle en familie, og vanket hos hverandre allesammen.

Men se nu, alle holder sig for sig selv, og det er et særsyn å få et besøk av en annen.

Og det er nok sikkert riktig, man holder sig for sig selv, og vi blir mereog mere fremmed for hverandre.

Jeg føler mig ikke så kompetent til å uttale mig om hvad som er det beste, men tror nok at “gamle dager” hadde sin charme.

Man treffer nokså ofte “fremmede mennesker” nu, som man gjerne skulde bli nærmere kjent med, men det er som om en usynlig skranke er mellem oss, og vi blir ikke kjente.

En medvirkende årsak er nok det at vi nu ikke har noe “pliktarbeide” hvor alle kom sammen - kom hverandre nærmere inn på livet, men vi har vel forandret oss - vi også!

Man merker det igrunnen så godt på de fester vi har at folk gjerne vil komme sammen. Men hvorfor bare på festene? All den hyge vi kan skaffe oss, bør vi skaffe oss, ikke bare ønske å komme sammen med andre, men også virkelig være det!

Men kanskje man har det best alene?

R. Ruud

Redaksjonen er takknemlig for å høre andres mening, både de “gamle” og nye. Kanskje vi kan komme til en enighet!