Døves Ungdomslags formål

De iherdigste forsøk på å forpurre “lagets” videre opmarsj er falt sammen til intet. Ti det jeg nedenfor anfører vil muligens sette saken i et bedre lys for de døve sportsmenn, - en lignelse om sportens slumring innen døves krets. Det er mange, der drømmer om et paradis i lediggang - en slags sydhavsø, hvor man kan ligge døgnet rundt under viftende palmer og svelge i berusende frukter mens bølgeskvulpet fra lagunen luller en i en behagelig halvslummer. Den slags mennesker kaller arbeidet for en forbannelse, og setter sig selv i klasse med dyrene, de vil leve dyrets ansvarsløse instinktliv, som alle dyr må føre og som forhindrer racerne i å degenerere; uten legemlig arbeide svinner våre muskler inn, og uten åndelig arbeide svekkes våre sanser og vår forstand blir sørgelig liten - det er arbeidet jeg setter i ære, men sporten bør absolutt komme med i betraktning.

Ovenstående har “laget” besluttet å ta i sin hånd ved oprettelsen av et fotballag, og ved felles energiutfoldelse jage de behagelige drømmer på flukt. Interessen på dette område er enorm, - talrike ungdommer ser alt for sine øine et lag i ens farver behandle den runde opblåste tingest, men la ikke drømmen svirre rundt i hodet evindelig. - Sett alt inn på en virkeliggjørelse, og det er nettop “laget” nu arbeider for dette formål, og hvad det har begyndt på - det skal det fullføre, selvom havari- og fiasko-ånden vinker i det fjerne. Det er klart at slik vil bli til gagn for vår ungdom, det er ikke det, at bare legeme og sjel blir styrket, nei vi får være sammen og prate og forberede oss på enervervende konkurranser. Vi får lære hverandre å kjenne og lære å gå inn for det felles beste, ikke for vårt eget, men også for de utenforstående. Vi burde jo ha gode muligheter til trening, så vi kan stå godt rustet til sommerens dyst. Vi har en leder, som vi kan sette vårt håp til - en leder struttende av energi og med en handlekraft, der bidrar til å høine vår tillid til ham., - og en dyktig leder er selveste trekkplastret, ti uten en sådan, gir ungdommen sine drømmer vinger, og leger sig gladelig inn i båsgulvet hos kua, det levende monstrum av en sydhavsø, for ved dens viftende rumpe å hengi sig til uforstyrret ro, og mætte sig med dens 4 nedstikkende opkommer, og bli bysset i søvn av drøvtyggingens regelmessige lyd. Da befinner man sig i selveste slaraffenlandet.

(Sekretæren.)