Fjernsyn, de døves telefon
Signaturen har tidligere skrevet om fjernsynsapparatet for døve. Da dette
apparatet vil få en meget stor betydning for oss, har jeg skrevet til red. Herzog i "D.D.G." og bedt
ham gi nærmere oplysninger om nefvnte apparat. Han forteller i et privat brev at der i et av de første
nummer av "D.D.G." vil komme mere om fjernsynsapparater og vil gjerne ha rede på, hvor langt man er
kommet i Norge på fjernsynsområdet.
Han skriver i bladet:
Et brev kommer flagrende ned på mitt skrivebord. Det kommer langt bortefra, fra Norge. En døv
skjebneskamerat spør deri om jeg kan gi ham oplysninger om fjernsynsapparatet. For alle døve er vel dette
spørsmål brennende; ti fjernsynsapparatet blir engang fremtidens døvetelefon. Jeg sier, blir engang,, og straks motsier
mange lesere mig, det gis jo allerede idag fjernsynsapparater, som er i bruk, f. eks. i München i
Det tyske Museum og i Berlin. Det er riktig. Men før vi går nærmere inn på dette spørsmål, vil vi si
noget viktig om fjernsynet.
Når vi snakkre om fjernsyn, må vi skjelne mellem to ting; først og fremst fjrensynsmottagelsen.
Den ligner radiomottagelsen. For det annet, det virkelige fjernsyn, d. e. muligheten av, likesom
ved telefonen, å kunne sette sig i direkte forbindelse med en av sine bekjente. Fjernsynsmottagningen
avhenger av senderen. For tiden gis der iTyskland kun en sender, i Berlin. Hver dag sendes det fra
studio ca. et par timer. Hvem kan se disse utsendelser? Bare de, som har et fjernsynsmottagerapparat
og bor i en omkrets av 80 km fra Berlin. Lenger rekker ennu ikke senderens styrke. En fjernsynsmottager
koster idag omkring 2500 R.M. (skulde der kjøpes med norske penger, kom apparatet på kr 4.000,
fikk man anledning til å betale med reisemark, blev prisen kr. 2.200). Ikke mange folk vil kunne
spandere så mange penger. Det ivl ennu vare en tid før massefremstillingen av apparatet gjør det
så billig at Per og Pål kan kjøpe det som et radioapparat kjøpes nu.
Ennu viktigere for oss er fjernsynstelefonen. I München, i Det tyske Museum, er en i bruk.
Det er høi-interessant å se. Man betrer en celle (boks - kiosk) og ser foran sig et ganske almindelig taleapparat.
På cellens vegg er en skive av matt glass. Samtidig er to sådanne celler forhånden.
Vil man nu fjernse, så går det for sig på følgende måte: I hver celle befinner en person sig.
Løfter nu den ene av de to høreren av apparatet, blir melkeglasskiven i de to celler klart
pålyst. Begge personer kan da se hverandre, og snake med hinannen, skjønt de befinner sig i fullkommen
adskilte rum. Dette vilde være det ideale fjerntaleapparat for oss. Men det vil nok vare lang
tid før disse apparater kan bli innført overalt.
I Tyskland gis det bare to sådanne innretninger for fjernsyn: I München, i Det tyske Museum og i
Leipzig, på Messen.
Y. A.