Døve og indianere
forstår hverandre utmerket

Da den første døvstumme europeer steg i land i Amerika, så viste det seg at indianerne forstod ham ganske godt, og - indianerne kalte ham sin “vise bror”.

Og da representanter for 14 land samledes til døvekongres i London i 1934, så forstod alle sammen meget godt en engelsk predikant som preket på døvespråket.

Det er bare et par detaljer av et meget fengslende foredrag som professor David Katz holdt i forbindelse med Folkeuniversitetets tyske språkkurs, skriver “Jackson” i “Svensk Socialdemokraten”. Foredraget handlet om “tegnspråk”, og da publikum gikk fra foredraget, hadde det sikkert stor lyst til å forlate det besværlige talespråket og gå over til tegnspråk i stedet.

“Hvert tegnspråk uttrykker seg både med ansiktsuttrykk og med gester,” påpekte professor Katz innledningsvis. “De mange naturlige fakter som ledsager vårt talespråk, de inngår tillikei døvespråket. I døveskolene får elevene lære seg det vanlige talespråket ved å studere leppenes bevegelser, men seg imellom har de mest nytte av døvespråket (tegnspråket). Dette er ikke noe bokstaveringsspråk, som kanskje enkelte forestiller seg, selv om det er så at det jo finnes et finger-alfabet som er brukt av enkelte.

I språk-psykologien bruker vi å skille mellom språket som middel for uttrykk, utløsning og framstilling. De naturlige faktene egner seg vel for de to første hensiktene. Uttrykksbevegelsene i ansiktet har stor betydning, hvilket viser seg ved samtale med blinde, som taler uten uttrykk og fakter, og derfor undervurderer vi gjerne en slik blinds intelligens. For framstilling og tankeformidling duger ikke de naturlige gestene, og de døve har derfor utviklet det vanlige faktespråket til tankeframstilling.

Som et “hemmelighetsspråk” er tegnspråket ofte utnyttet. Napolis innbyggere taler til hverandre fra den ene balkongen til den andre ved hjelpav fakter, og Cisterciens-ordenen, hvis medlemmer ikke har lov til å tale med tungen, har dannet seg et særlig tegnspråk som d eikke betrakter som syndig, etter som det er mindre aggressivt enn talespråket. Mangelen på aggressivitet er unektelig tydelig - en politisk agitator som var stum, vilde neppe kunde gjøre inntrykk på sitt publikum med bare fakter!

Innen indianerstammen Irokeserne får kvinner og barn nøye seg med å snakke med fakter når krigerne er til stede. I Armenia har en i de seinere årene studert en gammel folkestamme, hvor kvinnene bare får tale med sine menn og sine søner under åtte år, men ellers er pliktige til å bruke tegnspråk!

Tegnspråket er et slags esperanto, fremholdt professor Katz. På Colombus tid fantes det om lag hundre forskjellige indianerspråk, men ved tegnspråk kunde Columbus tale med folk av alle stammer! Dette indianske tegnspråket va så likt døvespråket at den første døve europeer, som kom i kontakt med indianerne, hadde meget lett for å gjøre seg forstått.

Ved studier av språkets patologi kan vi muligens få et innblikk i tegnspråkets problem. Det har vist seg at afasi, dvs. heming av tale-evnen, innebærer en tilbakegang til et mer primitivt nivå til barnestadiet eller menneskets tidligste utviklingsalder. For å undersøke hvorledes språket er kommet til verden er dyre-, barne- og folkepsykologien tatt til hjelp i undersøkelsen. Sosialt levende dyr har tydelig visse ubegripelige midler til “samtale”, og naturmenneskene må habrukt et tegnspråk meget tidlig. Rimeligvis har tegnspråket og talespråket utviklet seg side om side.”

Professor Katz redegjorde deretter for noen interessante eksperimenter han har gjort på sitt psykologiske institutt. Han ber forsøkspersonene forestille seg at de er i arbeid i et fremmed land og må uttrykke seg ved tegnspråk. Dessuten skal de selv forsøke å tyde tegnspråk. Forsøkslederen vilf.eks. si “Jeg har to bein” og peker da på seg selv, deretter på det ene beinet og stikker to fingre i været. De fleste forstod meningen, men noen oppfattet det derhen at “forsøkslederen trengte nye strømper”, og en annen til “kom ti lmeg kl. 2”. Men det var også en søt, ung dame som vel hadde grunn til å tro at forsøkslederen hadde særlig interesse for henne. For å uttrykke et substandiv er det enklest å peke på vedkommende sak. Det er forresten interessant at menneskene er det eneste “dyret” som har pekefinger, og det å peke var sikkert naturmenneskets aller første tegn. Den som får afasi, kan faktisk også miste evnen til å bruke tegnspråk, men han kan da fremdeles peke ut enkelte ting, hvilket også tyder på pekingens primitive utspring.

Saker som ikke lar seg utpeke (fordi de ikke finnes i nærheten f.eks.), forsøker vi så å tegne konturene til, og vi tillemper da prinsippet “en for det hele”. For oksen trenger vi derfor oksens horn, for haren dens ører. En døv gutt ble engang spurt om han kunde uttrykke “professor Katz”, og han pekte da først mot pannen (tenkende, professor) og tegnet så kattens værhår (tysk Katze = katt).

Verbene er relativt lette å uttrykke, mange adjektiver også, og for tidsbestemmelser peker vi framover eller bakover. Ordrekkefølgen karakteriseres av at det viktigste må komme først og akkurat som i telegramspråksløyfes alle unødige ord.

Det mest primitive språk vi vet om er Ewe-språket i Togo i Afrika, og dette er meget likt tegnspråk. Antagelig har tegnspråket virket hemmende på talespråkets utvikling. En tysk doktor har oppstilt den interessante teorien at våre drømmers språk er et slags tegnspråk, dvs. når vi sover tungt, og det er meget som “taler” for det. Bilder og situasjoner følger hverandre som i tegnspråket, og forandringsevnen er den samme.

Med utgangspunkt i erfaringer ved den internasjonale døvekongressen i London 1934 utarbeidet språkforskeren Sir R. Paget et internasjonalt døvespråk, og han gikk da ut fra det såkalte Basic English, som omfatter bare 850 ord, hvilket klarer seg til hverdags. Paget utarbeidet altså 850 fakter, og taleren hadde selv sett et teaterstykke på dette tegnspråket som var meget lett å forstå.

For å gi uttrykk for farger gjør vi først et bue-tegn for regnbud, og så får antallet av fingre uttrykke fargen. Svart er en knyttet neve! Hvitt er den åpne hånd!

De som overvar professor Katz’ foredrag, fikk til avslutning se en filmet kjærlighetshistorie på indianerspråk, hvis innhold vi ikke vil forholde våre lesere.

Altså:

Indianeren kommer til indianerkvinnens telt.

Han: “Vil du gifte deg med meg?”

Hun: “Nei, du er både fet og fattig”.

Han spekulrerer en stund og beslutter seg for å kjempe. Da det blir mørkt, går han ut og skjærer halsen over på 4 sioux-indianere og stjeler deres 4 hester. Så går han tilbake til kvinnen, forteller om sin bedrift og spør: “Vil du no gifte deg med meg?”

Hun: “Ja”

Han: “Nei. Nei. Du bryr deg bare om hestene. Ut med deg!”

Medarbeideren fikk se historien i 3 versjoner, derav en utført av en gutt fra Manilla, og han forstod den riktig godt til slutt, tross han absolutt ikke hadde noe indianerblod i samme årer.