Fra døvstummeundervisningens historiske utvikling
Det svenske døve- og blindeorgan ”Effata” brakte i sitt septembernummer nedenstående interessante trekk fra døveundervisningens historiske utvikling (hentet fra ”Psykologisk-pedagogisk ordbok”):
- Det har alltid vært døve mennesker, men det var først i relativ sein tid at en kom til forståelse av at de døve var mottagelige for intellektuell undervisning. Årsakene hertil var at man langt inn i det nye tid hadde en feilaktig oppfatning av stumhetens årsak og om den døvstummes virkelige natur. Eldre tiders mening var at døvstumheten hadde sin årsak i at et menneske var ”besatt” eller hadde anatomiske skader i taleorganet. Den medisinske forskningen på området syslet derfor med å finne botemidler mot døvstumheten - helt til 1700-tallet. Det ble i denne tid endog foretatt operative inngrep i taleorganet. Det hendte også at de døvstumme ble utsatt for mishandling. Man mente at deres skrik skulde kunne vekke opp den slumrende hørselen. Først etter at den engelske medisiner J. Bohn (død 1718) hadde påvist årsakssammenhengen mellom den døvstummes døvhet og stumhet, ble det litt etter litt slutt på motstanden fra lægehold når det gjaldt det pedagogiske arbeid med de døve.
----
Endog hos eldre filosofiske og teologiske forfattere, som har behandlet døvstumproblemet teoretisk, finner vi uttalt meninger som har stilt seg hindrende i vegen for de døves utdannelse.
Den greske filosofen Aristoteles (død 322 f. Kr.) framholdt i sine skrifter hørselens betydning for kunnskapservervelse. Dette ble av seinere filosofer tolket som om Aristoteles hadde ansett den som var født døv for å være en skapning som var uimottakelig for dannelse i det hele tat. Kirkefaderen Augustin (død 430) uttalte at mangel på hørsel var hindrende for den kristne tros oppkomst (en ensidig tolking av Rom. 10, 17). Seinare teologer drog av dette den slutning at Augustin hadde frakjent den døvstumme muligheten for å vinne frelse. Blant ortodokse teologiske kretser ansås derfor siden døveundervisning som kjetteri!
Vi kjenner enkelte forsøk fra eldre tider på å undervise de døve - tross alle teoretiske fordommer. Men det er først fra tiden omkring 1600 som man kan tale om døveundervisningens historie. Den første som med noen større framgang syslet med døveundervisning var en spansk benediktinermunk Pedro Ponce de Leon (død 1584). Det lyktes ham å lære sine elever å tale, og han beviste dermed muligheten av å undervise de døve. En landsmann av ham, Juan Pablo Bonet (død 1633) utgav den første metodikk om døveundervisningen.
På 1600-tallet og i det følgende århundre ble døveundervisningen mer og mer alminnelig i England, Holland, Frankrike og Tyskland. Banebrytende betydning for den fortsatte utvikling fikk en sveitsisk læge, J. C. Amman (død 1724), som underviste noen døve etter talemetoden med godt resultat, og forfattet to pedagogiske skrifter hvori han legger fram sin erfaring fra denne undervisningen.
Mot slutten av 1700-tallet begynte en ny epoke i døveundervisningens historie. Opplysningstidens menn hadde da satt fram kravet om undervisning og utdannelse for alle mennesker. idligere hade døveundervisningen bare skjed i form av privatundervisning. No ble døveskoler grunnlagt, og undervisningen fikk en mer almen karakter. De ledende menn i det nye utviklingen ble franskmannen abbé C. M. de l’Epée og tyskeren Samuel Heinicke. Begge grunnla hver sitt institutt for døve, de l’Epeé i Paris 1770 og Heinicke i Leipzig 1778. På grunnlag av deres ulike filosofiske og sosiale meninger kom de til å gå hver sin veg ved undervisningen. Den undervisningsmetoden som de l’Epeé utformet er blitt kalt den franske metoden eller tegnmetoden. Heinicke derimot drev undervisningen ved sitt institutt etter talemetoden, som også kalles den tyske metoden. Den franske metoden ahdde til å begynne med mest vind i seilene. Men på den første internasjonale døvelærerkongress i Paris 1878 uttalte fagmenn fra et flertall av land at talemetoden var å foretrekke.
----
Under folkeskoleundervisningens oppblomstring på 1800-tallet ble det gjort forsøk på å undervise de døve i folkeskolene. Tiltaket viste seg imidlertid å være upraktisk og måtte oppgis. Isteden ble der oppretet flere døveskoler.
Et betydelig framskritt i døveundervisningens metodiske utvikling skjedde i og med den tyske døvepedagog F. M. Hills (død 1874) innsats. Hill innførte etter mønster av Pestalazzi bl.a. forbedret anskuelsesundervisning som grunnlag for språkundervisningen i døveskolen. Språkinnhold og språkform skulde følges ad. Hovedtankene i Hills døvemetodikk er godkjente den dag i dag selv om undervisningen er modifisert etter den moderne språkpsykologiens fordringer.
I dag er døveundervisningens berettigelse erkjent i de fleste kulturstater som et ledd i den almene folkeundervisningen, og i mange land har man innført skoleplikt for de døve.
----
Døveskolenes viktigste oppgave er å innøve morsmålet. Derigjennom skapes forutsetningen for å meddele de andre skolekunnskaper. De fleste døve (ca. 90%) kan læres å frambringe en forståelig tale. Ved innøvingen av talen, den såkalte artikulasjonsundervisning, må følelsen i forening med synet erstatte den manglende hørsel. I den seineste tide har man ved taleundervisningen fått gode hjelpemidler i form av elektriske hørselsforsterkningsapparater. Herigjennom kan den døves hørselsrester utnyttes bedre i undervisningen enn tidligere.