Men de døve blir dyktige samfunnsborgere og utrolig flinke til å ta seg fram i livet,
sier bestyrer Johnsen ved Holmestrand off. skole for døve
Har du tenkt deg verden uten toner
Da vil du forstå at dine tanker
Jeg ville ti ganger heller være blindfødt enn døvfødt om jeg måtte velge, sier bestyrer Gisle Espolin Johnson ved Holmestrand offentlige skole for døve. -Har De tenkt over hva det er som skiller oss mennesker fra dyrene? Det er først og fremst evnen til å tenke abstrakt - begrepsmessig. Men utviklingen av denne evnen er nøye knyttet til språket. Vi tenker i ord. Derfor er den åndelige fattigdommen hos et døvfødt barn eller et barn som er blitt døvt før det hadde lært å snakke ordentlig, så meget, meget verre enn den materielle fattigdommen som faller oss i øynene når vi ser en blind.
Et døvt barn vet vel på sin måte hva f. eks. trofasthet er, men det kjenner ikke ordet, kan ikke gi uttrykk for det - langt mindre bruke det i sin tankeverden.
- Når de døve barna kommer på skolen, blir de født på ny, sa en gang en døveprest i Trondheim i et foredrag. Og det er riktig, - det store som hender dem er at de lærer å bli menneske. For det det først og fremst blir lagt vekt på ved døveskolene er språkundervisningen - artikulasjon, bruken av sin egen stemme som til da ikke har vært nyttet fordi barna ikke kan høre den, - og avlesing av de ordene de lærer fra lærernes munn. Når 7-åringen kommer på døveskolen, blir han tatt på fanget, og ved å se på lærerens munn og føle med hånden på muskelspillet og vibrasjonene i halsen hans, lærer den vesle gutten eller jenta de enkelte lydene og kan strålende si sitt første ord. Men så må en også lære hva ordet betyr - ved bilder eller tegninger - og hvordan det skrives.
Slik tar det til, det tunge og uendelig tålmodige arbeidet både for lærer og elev for å sette barnet i stand til å komme i kontakt med hørende mennesker - og gjennom språket åpne døren for det til vår rike åndsarv. det første året læres normalt ca. 100 ord, - våre dagsaviser anvender et ordforråd på 15.000.
Evneprøving og klassedeling
De døve barna har 8 års skolegang, d.v.s. ett års kompensasjon for språkundervisningen og den eventyrlige rike utviklingen hørende barn gjennomgår fra de tar til å lære å snakke til de når skolepliktig alder. Det er derfor klart at de døve elevene ikke kan nå folkeskolens mål. De må f.eks. selv skrive lærebøkene sine, da alminnelige lærebøker er for vanskelige. Vårt mål er at elevene når de slutter ved skolen her, skal kunne lese en lett bok - d.v.s. rå over et ordforråd på 2000 ord.
I Amerika har de døve opptil 12 års skolegang - og vår ønskedrøm er en barnehage fra 5-6 års alderen fulgt av 9 års skolegang. I 1942 ble en fortsettelsesskole for døve gutter satt i gang i Bergen. - Der får de opplæring i praktiske fag, men det blir også gitt videregående teoretisk undervisning. En lignende skole for piker planlegges i Stavanger.
Arbeider og planer ved døveskolen i Holmestrand
Helst skulle de store guttene og pikene ha hvert sitt oppholdsrom, der kunne de trekke seg tilbake og holde på med sitt - og gå på besøk til hverandre, sier bestyrer Johnson: - Helst skulle vi også ha mindre soverom i stedet for de store salene, men kommer tid, kommer råd. (De store sovesalene ble ominnredet til flere små soverom først rundt 1966-tallet. Runes kommentar.)< Skolen mangler også spesialrom for undervisningen. Rundt på veggene henger bilder som de døve har laget selv, - fra enkle kraftige tegninger med sterke fargekontraster til et vakkert maleri i spisesalen.
Også utendørs arbeides det ivrig for at det skal bli pent og trivelig, men tyskerne som hadde skolen en tid under krigen, hadde ødelagt en del, - bygd bunkers og sparket fotball på plenene.
Daglig liv
Dagen begynner med frokost kl. 8. Så er det skole om formiddagen. Om ettermiddagen er det en time lekselesing, gymnastikk og håndarbeidsundervisning. Jentene lærer alminnelig håndarbeid og matlagning, guttene snekkeri, skomakeri og sløyd. Foruten bestyreren er det normalt 9 formiddagslærere og 5 håndarbeidslærere foruten to inspektriser ved internatet. Klassene kan ikke være store - en regner toppen 12 elever i en A-klasse, 6 er det meste i en C-klasse.
I fritiden og lørdag ettermiddag og søndagen gjør barna hva de vil, bare de sier fra til inspektrisen når de går ut. De drar på turer og på kino når det går barnefilm. Et filmapparat er bestilt på skolen til bruk ved undervisningen, og det venter mange seg meget av. Iblant er det gudstjeneste enten ved en døveprest, eller bestyrer Johnson fungerer som tolk. I bededagshelgen reiste en liten Bergens pike hjem alene helt til sin søsters bryllup, - et eksempel som tydelig viser hvor flinke de blir til å greie seg på egen hånd.
Og barna er blide og fornøyde, høflige og søte og ellers som unger flest. Noen er tyngre og mer alvorlige av temperament - andre spiller av liv, kjappe og opplagte, så øynene formelig glitrer av skøy.
- En føler seg stolt og glad når de døve barna leser av munnen det en sier, og en ser den morsomme mimikken og den umiddelbare gleden over å forstå og bli forstått. Seg imellom snakker de naturligvis tegnspråket som faller naturligst og lettest. En får faktisk lyst til å komme igjen og prate mer med dem. Og det er det en skal gjøre, sier bestyrer Johnson, - snakke langsomt og tydelig med de døve en møter på sin vei, så føler de seg mindre utenfor.
Bestyrer Gisle Espolin Johnson ble bestyrer ved døveskolen i Holmestrand i 1940, bare 36 år gammel. Han ble døvelærer ved en tilfeldighet, men kom aldri til å angre på det. Og han er fylt av energi og arbeidsglede, begeistring for de døve og glød for deres sak. - Vi har verdens deiligste unger å arbeide med, sier han. - Bare en ikke skuffer dem og ødelegger tillitsforholdet, betrakter de læreren som det rene «übermensch». Og jeg er helt imponert over - ja, jeg kan faktisk ikke begripe hvordan de døve kan ta seg så godt fram i verden som de ofte gjør. I alle større byer har de sine egne foreninger som de selv leder og organiserer. Foreningene er sluttet sammen i Norske Døves Landsforbund, og de har sitt eget månedlige blad, Tegn og Tale. I Bergen, Trondheim og Stavanger har de eget hus til sine sammenkomster.
De fleste døve blir håndverkere eller industriarbeidere. Av opplysninger som døveprest Conrad Bonnevie Svendsen har innhentet, hos arbeidsgiverne går det fram at de døve i mange tilfeller yter mer enn sine hørende kolelger på grunn av sin konsentrasjonsevne. Det fins også dyktige døve steinhoggere, - flere meget dyktige ornamenthoggere ved Trondheims domkirke - gullsmeder, gartnere, instrumentmakere o.a. At genier fødes likesåvel blant døve som blant hørende er Olaf Hassel, professor Størmers assistent på Blindern, et godt eksempel på. Han har bare gått døveskolen, men er blitt en dyktig astronom ved selvstudier - verdenskjent på grunn av en komet han oppdaget som bærer hans navn. I 1940 ble etter initiativ av fru Inga Braae-Johannessen, Oslo, opprettet et fond til videre utdannelse av døve og tunghørte med særlige evner for boklige fag.
Det blir sorg i hjemmet når den vesle mister hørselen etter en sykdom - de fleste tilfelle av døvhet oppstår ved sykdom, skarlagensfeber, influensa, smittsom hjernebegennelse o.a. Arvelighetsspørsmålet er ikke tilstrekkelig klarlagt, man anslår tilfellene som skyldes arv og arvelig anlegg til 30-40%. Men bare noen enkelte av elevene her har døve foreldre.
Til alle rådløse foreldre og andre som er interessert i arbeidet for døve barn vil jeg anbefale boka «Døve barn. Mangler og muligheter» som kom ut i fjor, sier bestyreren. - Den er skrevet av den mangeårige bestyrer ved Skådalen døveskole, Per Anderson. Og den boka viser tydelig at jo mer vi gir de døve, jo mer kan de døve gi samfunnet og oss.
I. Aa.
tenkt deg livet uten talte ord?
Tenkt deg at din barndoms glade voner
aldri kunne nevnes for din mor?
lever bare dunkelt uten ordets drakt,
og at først i språkets hjerte banker
sjelens pulsslag rett med åndens makt.
Per Anderson
Bestyrer Gisle Espolin Johnsen
Barna kommer ikke direkte fra hjemmene til døveskolen i Holmestrand. Det er to alminnelige døveskoler til i landet - en i Trondheim og Skådalen offentlige skole for døve i Oslo. Til den sistnevnte kommer barna fra Østlandet, Sørlandet og Bergensdistriktet. Når de har vært der i to år, blir de evneprøvd og delt i 4 klasser.
A for de uvanlig evnerike,
B1 og B2 for middelhavsfarerne, og
C-klassen for sinkene.
For de døve barna er altså gjennomført en klasseinndeling etter evner og intelligens som det burde ha vært gjort for alle barn, sier bestyrer Johnson. A-elevene fortsetter ved Skådalen skole og mange av dem når glimrende resultater. B- og C-elevene overføres til skolen i Holmestrand og fortsetter der i 6 år.
I 1893 ble Hedevig Rosings Taleskole startet privat i Oslo. Seks år senere ble den offentlige skole og flyttet til Holmestrand. Fylker kommuner betaler internatoppholdet for barna. I 1932 overtok døveskolen lokalene etter lærerskolen som da ble nedlagt. I den vakre gamle rektor- og lærerboligen er det nå klasseværelser i 1. etasje. Internatet er i selve lærerskolebygningen, men bestyrer Johnson er ikke fornøyd med det. De store salene med tykke murvegger og høyt under taket, er lite hjemlig og koselig, og han har store planer om oppusning og dekorasjoner for å avhjelpe manglene ved bygningen. Veggene i den ene lekesalen er nylig ferdigdekorert av den unge malerinnen Ingrid Nordby fra Botne. Den andre skal hun til med. Det er meningen at de store og de små elever for framtiden skal ha hver sin sal.
Normalt er det 60-70 elever ved døveskolen, men nå er det ikke mer enn 40. Barna mistet til sammen 2,5 års skolegang under krigen - dels fordi tyskerne hadde skolen i 1940-41 og fra våren 1944 til frigjøringen - dels ved at man ble nektet å ta opp nye elever på grunn av bombefaren. Døveskolen er nærmeste nabo til aluminiumsfabrikken i Holmestrand.
(Fra Drammens Tidende.)