Velg bakgrunnsfarge:
Tegn og Tale nr. 1/1948:

En nordmann skal begynne døveskole på Madagaskar

Som bekjent finnes det mange norske misjonærer på Madagaskar. Madagaskar er en meget stor øy, med ca. 4 mill. innbyggere. For tiden er det ca. 100 norske misjonærer dernede. At misjonærene, foruten å forkynne evangeliet, også går igang med andre virksomheter, fikk jeg forleden dag erfare. Forskjellige slags sløyd og håndarbeidsundervisning har alltid vært drevet i forbindelse med misjonsskolen. En skole for blinde, den eneste på Madagaskar, har vært drevet av norske misjonærer i en menneskealder. Her lærer de blinde foruten blindeskrift også forskjellige slags yrker så de kan ernære seg selv (strikking, helking, mattefletting, tangfletting o.s.v.) Den norske blindemisjon har hjulpet til med å skaffe dem bibelen i blindeskrift.

Misjonsprest Erik Borgenvik som nå er kommet hjem fra Madagaskar, har begynt å studere døveundervisningen ved Skådalen døveskole. Han vilprøve å begynne døveskole på Madagaskar. Jeg benyter anledningen til å stille ham en del spørsmål:

- Hvor lenge har De vært misjonær på Madagaskar?

- Jeg reiste ut første gang i 1924.

- Hva var det som fikk Dem til å gå inn i misjonsvirksomheten?

Ganske enkelt vissheten om at Gud ville jeg skulle bli misjonær på Madagaskar.

- Har De truffet mange døve dernede?

- En del har jeg nok ruffet. Vi misjonærer treffer dem ikke svært ofte, de kan jo ikke meddele seg til oss, og slektningene holder dem borte. Egentlig tror de innfødte at døvheten skriver seg fra en ond ånd og at familien, og da særlig den døve er under en eller annen forbandelse. De er derfor sjenert av å ha noen sådan i familien. De døve fører en meget kummerlig tilværelse da de savner evnen til å meddele seg til andre. En døv treffer praktisk talt aldri en annen døv så de kunne hjelpe hverandre med tegnspråket. Det er bare det aller nødvendigste de kan meddele sine omgivelser, det som angår maten og arbeidet. Heldigvis for dem er nesten alle gassere, jordbrukere, så de døve kan arbeide og være ute i frisk luft og få mosjon her, ellers er de naturligvis helt uvitende om alt. De kan ikke samtale med noen, de kan ikke fortelle noen hva de tenker og ingen kan fortelle dem noe - altså utenom det, de kan se eller peke på.

- Det er altså Deres hensikt å begynne døveskole på Madagaskar?

- Jeg har i mange år, særlig nå under krigen tenkt på at noe måtte gjøres for disse ulkkelige, men Madagaskar var jo isolert helt fra omverdenen, så det er først nå jeg har hatt anledning til å sette meg inn i hvordan døvearbeidet drives her i landet. Det er mitt håp at vi kan begynne arbeidet for døve derute nå. Hittil har absolut intet vært gjort hverken av det offentligeeller av misjonen. Om det skal bli en regulær skole med engang, eller om det bare blir en liten privat begynnelse, beror på omstendighetene - og pengene. Misjonsselskapet er så sterkt engasjert at det neppe kan gå igang med en ny arbeidsgren nå for tiden, om det ikke får ekstra inntekter til det. Men blir det det, stiller styret seg meget velvillig til tanken. Nå har de døve i Trøndelag allerede på eget initiativ gått igang med å samle inn penger til dette formål. Det gledet meg meget. Dette skulle jo være en sak som i særlig grad skulle interessere de døve og som de skulle ha forståelsen av. Anslagsvis tenker man seg at en 6-7000 kr. om året skulle kunne greie seg i begynnelsen, lærerens eller lærerinnens lønn iberegnet, om man ikke blir nødt til å bygge eget hus for dem. Denne skole blir altså den første i sitt slag på Madagaskar.

- Er det vanskelig å arbeide der eller har evangeliet god inngang?

- Man kan ikke si annet enn at misjonsarbeidet på Madagaskar har gode kår. Det er naturligvis forskjell på de forskjellige stammer. Noen tar lett imot evangeliet, andre er uvillige til å tro på Gud. Men i det store og hele er jo Madagaskar en av verdens beste misjonsmarker. Man kan vel regne med at en tredjedel av befolkningen er kristne. Misjonæren er overalt velkommen og velset. På vår misjonsmark har iv nå ca. 150.000 kristne, 80.000 søndagsskolebarn og 10.000 skoleelever. 60.000 gassere går i kirke hver søndag. Det har vært flere store vekkelser derute. Den siste har vart i et år nå, i Betafo, hvor det norske misjonsarbeidet begynte for 80 år siden den 4. des. og hvor vi var misjonærer de siste 12 år. Tusener og titusener har fått åndelig fornyelse.

Med dette sier vi hr. Borgenvik hjertelig takk for opplysningene, og ønsker ham all god fremgang når han nu tar til med denne vanskelige og krevende oppgave.

A. N. Haukedalen.


Tegn og Tale 1/1961: Sokneprest Borgenvik død